Her er brevet, som Wassmo leste høyt på DnFs årsmøte i helgen, og som vi trykker med Herbjørg Wassmos tillatelse:
Til Den norske Forleggerforening.
Gode administrerende direktør, Heidi Austlid.
Gode styreformann, Edmund Austigard.
Det er som forfatter jeg henvender meg til dere. Helt siden debuten i 1976 har jeg gitt ut bøker på Gyldendal norsk Forlag. Den hittil siste kom i sept. 2021.
Da jeg kom hjem etter noen uker i utlandet uten PC, leste jeg i avisene om konflikten mellom navngitte forfattere og deres forlag om prosentfordeling ved Mammutsalg. Jeg har oppfattet at dette har ledet til diskusjon mellom Den norske Forfatterforening og Den norske Forleggerforening. Etter som jeg har hatt flere perioder i styret for DnF, var det naturlig å kontakte lederen vår, Heidi Marie Kriznik om saken. Likeledes kontaktet jeg min redaktør og forlegger Kari Marstein. Begge parter har gitt meg saklig orientering fra sitt ståsted.
Jeg må legge til at jeg har et godt forhold til Gyldendal og har aldri vært redd for å være uenig med dem på sak, eller nølt med å be om samtaler med ledelse for si fra om det jeg mener er feil. Jeg velger å kalle dette nødvendig kommunikasjon, selv om tonen noen få ganger var temmelig direkte. Slik jeg ser det har det ikke forsuret mitt forhold til ledelsen i Gyldendal. Så vidt jeg husker har de viktigste samtalene dreid seg om oppsigelse, forbigåelse av ansatte og behandling av folk som jeg mente var viktig for oss forfattere. Når det gjelder normalkontrakt og penger, har jeg valgt å ha tillit til at alt gikk riktig for seg.
Men skiftende ledelse og tider har lært meg at et stort børsnotert forlag, med eiere som tar ut store summer i utbytte, de tenker kanskje ikke solidaritet eller rettferdighet for dem som skaper varene de skal selge. Kanskje er det naivt å tro at de skulle gjøre det. Men det er en annen sak.
Jeg har også forstått det slik at ikke alle forlag har tolket normalkontrakten slik at de setter ned prosentsatsen fra 20 % til 7,5 % til forfatterne ved Mammutsalg. Det er bra.
Men noen gjør det. Og de hevder at de har informert forfatterne sine om at det er innenfor normalkontraktens rammer. Men det å informere forfattere om en sak som ikke engang forleggerne er enige om hvordan skal tolkes, det kan virke ganske kaotisk for forfatteren som helst vil stole på sin forlegger, og ellers bruke sin dyrebare tid på å skrive sine bøker, ikke tolke paragrafer. Selv er jeg heldig som har noen som kan holde rede på mine kontrakter og tall, og overprøve manglende rutiner i forlaget. Men de fleste tar imot det de får, uten å ha mulighet til å kontrollere. Nå er det kommet frem at forlagene har ulike rutiner, og ulik praksis for hvordan normalkontrakten skal tolkes. Det er også tanker om at normalkontrakten skal moderniseres og forbedres – forhåpentlig i forfatternes favør?
Den norske Forfatterforening har fått juridisk bistand som tolker nåværende normalkontrakt dit hen at nedsettelse ikke kan gjøres dersom det er snakk om en tidsbegrenset kampanje som Mammut. Bare dersom det er snakk om et restopplag på en bok som ikke anses som videre salgbar og vil bli makulert. Det er vel også slik at forlag trykker opp bøker for deretter å selge dem på Mammut?
Men uansett hvordan forleggeren tolker og vrir på paragrafer, så kan man stille spørsmålet: Er denne nedsettelsen i forfatterens disfavør rettferdig? Er det slik at det er forfatteren som skal fratas disse pengene, for at et forlag skal få mer? Hvor ligger moralen i dette spillet? Er det naturlig at en forlegger, som forvalter Norges kulturarv, skal prøve å tyne fortjeneste ut av sine forfattere i hvert eneste smutthull der paragrafen gjør dette mulig? Er det slik fremtidens forlegger drømmer om å samle utbytte?
Jeg velger å tro at det IKKE er slik.
Med vennlig hilsen fra
Herbjørg Wassmo.