Kjære Linn Ullmann
På en forfattersamtale du deltok i, på bokmessa i Frankfurt, helt tilbake i 2018, noterte jeg meg flere ting du sa, og jeg festa meg blant annet ved utsagnet om «At det ofte er i fiksjonen man finner sannheten.»
Etter endt lesning av Jente 1983, tenkte jeg på det utsagnet igjen, og hvordan dine bøker nettopp oppleves å være et grundig arbeid med å undersøke, og søke det oppriktige og sannferdige sånn det er mulig å gjøre i skjønnlitteraturen – ved iscenesettelse. Og det som iscenesettes og undersøkes i romanen, etterfølges ikke av en konklusjon, og sannferdigheten er ikke basert på hukommelse, for her er forfatteren svært bevisst på at hukommelsen også er en historieforteller. Og spesielt i de to siste romanene foregår det en utforskning av de fragmentariske minnene, som du selv skriver i din siste roman, oppleves som små lysglimt, der resten er glemsel.
Og minnene endrer seg. Sånn også perspektivet endrer seg. Som du skriver i Jente 1983, jeg siterer: «Jeg lurer på om det å oppleve seksten år en gang til, ikke som seg selv, men gjennom en annen, et barn, en datter, gjør noe med perspektivet.» Jente 1983 viser minnets betydning for selvet, og tvetydigheten i signalene en gis som ung jente, og maktstrukturene.
Men i dag skal du ikke bare feires for sisteboka, men for hele ditt forfatterskap.
Kjære Linn Ullmann: På vegne av Den norske Forfatterforening vil jeg takke deg for bøkene og det store arbeidet som ligger bak dem, jobben med å finne en form, for det er ikke fortellinga, men hvordan det fortelles. Så takk for at du med språklig kløkt og presisjon, usentimentalt, formbevisst, og med et stort mot, skaper bøker som oppleves sannferdige. Og jeg vil slutte meg til det en anmelder skreiv, og understreke nettopp det, at du er en så dyktig forfatter at du greier å få romanen til å balansere og vibrere.
På vegne av Den norske Forfatterforening: Gratulerer så mye med en velfortjent pris!
*
Juryleder Cathrine Krøger sier:
– Urolig litteratur, der forfatteren skriver frem minner som blir det en kritiker har omtalt som nifst nærværende. Jeg kunne fortsatt med panegyrikken, sitert fra nasjonale og internasjonale kritikere. Siden debuten i 1998 har prisvinneren nemlig fått overveldende god mottagelse. På tjuefem år har det blitt syv romaner. Forfatteren er med andre ord ikke av dem som skriver i vei. Bøkene er gjennomarbeidet, skrevet frem av levd, lest og reflektert liv, formulert av det som har blitt omtalt som et sterkt og dristig fortellertemperament. Tematisk kretser bøkene rundt ur-temaer som skyld og soning, kjærlighet og seksualitet, erindring, hukommelse, ensomhet og død. Stilistisk er forfatterskapet variert, uforutsigbart og lekent. Jeg siterer jurymedlem Live Lundh: «Forfatteren gir meg følelsen av å sitte på en innsikt som ikke helt staves ut for meg. Hen kretser rundt det som brenner, uten å røpe hva det er, fordi det går dypere enn selve handlingen og fortellingen. Ikke så mange forfattere tør å la det være der, så skjult.»
Les mer hos bok365: