Høyre foreslår å kutte momsfritaket på bøker i sitt alternative statsbudsjett for 2023.
«Momsfritak er et lite målrettet virkemiddel», er eneste forklaring i budsjettforslaget.
I et intervju med Subjekt begrunner Høyres Tage Pettersen forslaget med at gjennom å øke barnetrygden og å gi andre skattelettelser skal kjøpesvake grupper gjøres mer kjøpesterke. Videre håper Pettersen på at disse gruppene vil prioritere litteratur og andre kulturopplevelser. Samtidig som bøker blir dyrere. Dette er overhodet ikke litteraturpolitikk. Det er avvikling av god litteraturpolitikk.
Pettersen begrunner også forslaget om nullmoms ved å vise til en NOU fra 2019 (Enklere merverdiavgift med én sats) som, han mener, viser at momsfritak er et lite treffsikkert virkemiddel for bokbransjen og for økt lesning.
La oss se nærmere på denne NOU en hva den sier, og hva den bygger sine konklusjoner på.
Utvalget mener at merverdiavgiftsfritaket for bøker, nyhetstjenester og tidsskrift ikke er et målrettet virkemiddel for å oppnå medie- og litteraturpolitiske mål, siden fritaket innebærer at utgavene som selger mest og trenger minst støtte, får mest. Videre skriver utvalget at støtte til litteratur i større grad bør målrettes på utgiftssiden.
Fra NOUen fremgår det at utvalget ikke møtte aktører fra litteraturfeltet i sin kunnskapsinnhenting.
Og det viser seg nettopp i dette forslaget. Virkemiddelapparatet i litteraturpolitikken er sammensatt, det er nettopp det som gjør den så god. Merverdiavgiftsfritaket er språkpolitisk begrunnet og virker gjennom økt tilgang på bøker og økt lesing. Og virker på den måten som utvalget selv forklarer under et annet kapittel: «Fritaket gir forbrukerne en økonomisk fordel, ved at de kan kjøpe varene billigere enn om satsen var høyere.» Som et slags skattefritak på lesing.
I 2019 leverte Forfatterforeningen høringsinnspill til nevnte NOU og der skrev vi:
Begrunnelsen for MVA-unntaket må veie tyngre enn hensynet til en regelforenkling som primært henvender seg til flere ulike MVA-satser.