Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2022 blir offentliggjort torsdag 2. mars.
Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.
Ingeborg Arvola: Kniven i ilden, Cappelen Damm
Det tilhører sjeldenhetene at en forfatter får et slående gjennombrudd etter tjue års skrivende liv. Men det har altså skjedd med Ingeborg Arvola og hennes Kniven i ilden, som er første bok i serien Ruijan rannalla, eller Sanger fra ishavet.
Arvola selv er halvt kven, og forfatterens tipp-tipp-tipp oldemor skal ha vært inspirasjon til bokas hovedperson Brita Caisa. Kniven i ilden henspiller på hennes virksomhet som folkemedisiner med varme hender. I 1859 startet hun en vandring fra Finland til Varangerfjorden. Med seg har hun sine to små sønner som hun har fått utenfor ekteskap.
Det har blitt brukt ord som vidunderlig og storslagen om denne historiske romanen som er bygget rundt en ganske triviell trekanthistorie om heftig elskov og hensynsløs kjærlighet. Styrken ligger i de mange småhistoriene, i skildringen av det kvenske og samiske miljøet og deres forhold til det norske rettssystemet. Arvola har et presist og vakkert språk, et bredt, variert og troverdig persongalleri og en overbevisende miljø- og naturskildring.
Matias Faldbakken: Stakkar, Oktober
Jenta, som heter Utskilde, har i Matias Faldbakkens roman vært en bytting lagt vekk i skogen, helt til hun blir funnet av «guten» Oskar. Han blir omsorgsperson for henne, og – etter hvert som Utskilde viser seg ikke å være barn, men kvinne – hennes elsker. Kontroversen rundt dette gjør dem til flyktninger fra bygd til by.
I Stakkar har språket en materialitet man sjelden ser maken til: Det knas og skulptureres med stor oppfinnsomhet og flid. Et kjennetegn på god kunst kan være at form og innhold samvirker, slik det gjør i dette tilfellet. For romanen tematiserer nettopp dannelse. Den viser hvordan ensomhet og relasjon, kultur og natur, brytes i prosessene der vi vekselsvis avviser og omfavner sider i oss selv og andre.
Både brutalitet og miskunn er uforutsigbare krefter i Stakkar. Faldbakken utforsker hvordan slike krefter fortsatt beveger måten vi fungerer på, som enkeltmennesker og samfunn.
Mazdak Shafieian: Skinnende døde, Gyldendal
«Tiden leger ingen sår», skriver Mazdak Shafieian i Skinnende døde, «den lager flere». Og tiden, dens virkning på livet og på erindringen, er det sentrale omdreiningspunktet i Shafieians roman: Hvem var den lille gutten som vokste opp i Iran under krigen med Irak? Hvilke erfaringer gjorde han seg, hvordan preger det ham – og hvordan kan man gi slike skjellsettende erfaringer litterær form?
Med et usedvanlig vakkert, sansenært språk går Shafieian til erindringen som arkeolog; det han graver ut, er en roman av helt usedvanlig kvalitet. Skinnende døde følger gutten gjennom en hverdag like preget av barndommens kjedsomhet som plutselige bombeangrep. Teksten vier enhver detalj like stor oppmerksomhet; slik kommer verden til syne, grufull og prosaisk om hverandre.
Brynjulf Jung Tjønn: Kvit, norsk mann, Cappelen Damm
Brynjulf Jung Tjønn har i en rekke bøker sirklet rundt utenforskap og sosial mistilpasning. I diktsamlingen Kvit, norsk mann går han direkte løs på sin egen erfaring som adoptivbarn fra Korea, omplantet til en liten bygd ved Sognefjorden. Med knappe, poetiske setninger blottet for føleri viser han hvordan tilværelsen som asiat i et helnorsk miljø er en nærmest bisarr opplevelse.
Den lille gutten er allergisk mot det meste som omgir ham – ull, høy og mjølk – og han har ingen annen kultur enn den kvite norske, med et brennende ønske om bare å være nettopp det tittelen sier: kvit og norsk. Med kjappe flash får vi oppleve begivenheter i Tjønns liv, og formen tildeler oppgaven med å reagere emosjonelt til leseren. Det er som om forfatteren bare sier: «Vær så god, her er det.»
Slik blir den vesle boka en ypperlig luke inn i noe de færreste her til lands får oppleve – den absolutte erfaringen av å være fremmed i situasjoner preget av keitete godvilje og manglende innsikt, men også å leve med en dulgt trussel om potensiell brutalitet.
De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:
Fredrik Fagertun, Bjørg Evjen, Stian Bones og Rune Rautio (red.): Andre verdenskrig i nord, Orkana Akademisk
Tore Rem: Olav V. Ensom Majestet. 1946–1991, Cappelen Damm
Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban: Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing, Oktober
Mathilde Sprovin: Kunstvæversker og arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900, Dreyer
Juryen består av Sumaya Jirde Ali, Knut Hoem og Alf Kjetil Igland.
De nominerte for beste oversettelse er:
Gøril Eldøen: Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo, Cappelen Damm
Anne Elligers: Água Viva av Clarice Lispector, Solum Bokvennen
Ingrid Haug: Hjem av Marilynne Robinson, Cappelen Damm
Thomas Lundbo: Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården av Georges Perec, Solum Bokvennen
Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Andersen, Frode Johansen Riopelle og Anne Cathrine Straume.
De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:
Julia Kahrs: Familien Brattbakk, Gyldendal
Markus Lantto og Camilla Kuhn (ill.): Kåre og Marimba hjelper til, Samlaget
Ida Eva Neverdahl: Verdas ende, Samlaget
Ragnar Aalbu: Det suser i Sivert, Vigmostad & Bjørke
Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.
Kritikerprisene blir støttet av Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Forfatterforbundet, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.