Mye har skjedd i Belarus og dermed for de belarussiske forfatterne de siste to årene. Ikke til det bedre, kan jeg si, etter ha vært et døgn tilstede på den belarussiske poesifestivalen, Mihas Stralcou Festival, som nå for andre gang holdes i eksil i Vilnius. Etter det som av de fleste forfattere i Belarus kalles et valgfusk i 2020, er det stadig blitt mer innstramminger i landet – særlig på områder som dreier seg om belarussisk språk eller frie ytringer. Forfatterskolen, Forfatterforeningen – og dermed den Belarussiske Poesifestivalen som har eksistert i 11 år, er lagt ned, det vil si, de befinner seg i eksil eller arbeider i det skjulte i Minsk – enn så lenge, sier «Marina» (som jeg her kaller henne), oversetter og sekretær i Den belarussiske forfatterforeningen. Det fins nå en ny organisasjon, får jeg vite, International Union of Belarusian Writers, som er en av arrangørene for poesifestivalen. Men av sikkerhetsmessige årsaker er det lite som blir fortalt om deres arbeid.
«Marina» kom og hentet meg på flyplassen. Noe av det første hun sier er: «Jeg er en av dem som fremdeles bor i Minsk.» Hun forteller at hun selv kom seg greit over grensen, etter den tre timer lange bussturen fra Minsk, men én av forfatterne ble ikke sluppet inn av de litauiske myndighetene. Grunnen er uviss. Som regel er det motsatt, frykten er knyttet til hvordan de belarussiske myndighetene reagerer når de våger seg over grensen. Nesten halvparten av forfatterne på poesifestivalen lever nå i eksil. I Polen, Georgia, eller som min oversetter, poeten Julia Cimafejeva, i Tyskland. I to år har hun, sammen med sin mann, den bredt oversatte romanforfatteren Alhierd Bacharevic, bodd på residenser utenlands. Først var de Forfattere-i-eksil i Graz, Østerrike, akkurat nå bor de på et museum i Chemnitz, Tyskland.
Festivalen går over to kvelder i februar, på Forfatternes hus i hjertet av Vilnius, en ærverdig bygning som har vært de litauiske forfatternes møteplass i snart 100 år. Jeg deltar på åpningskvelden, og sitter i to timer og lytter til et språk jeg ikke forstår. Noen ord går dog gjennom, for eksempel «Slava Ukraini». Alt foregår på belarussisk, eller blir oversatt – slik som solidaritetstalen til lederen av Den Svenske Forfatterforeningen: Velkomsttale, introduksjoner, overrekkelse av Mihas Stralcou-prisen til en fraværende poet, tradisjonell korsang av et kvinnekor i tradisjonelle drakter, eller fortellinger fra flere av poetene som snakker rundt sine fremføringer, foregår på det språket som ikke er offisielt i deres eget hjemland. Her, i nabolandets forfatterhus, i et eikeinnrammet, staselige værelse med modernistisk billedkunst på veggene, flygel og en vakker, gammel kakkelovn i enden, tettpakket luft og høytidelig stemning, kan belarussisk poesi og anekdoter strømme fritt. Midt i dette for meg fremmedspråklige, i rekken av 7-8 talere og poeter, blant annet Barys Piatrovich – som også er formann i forfatterforeningen, Mikhas Skobla, Uladzimir Niakliaeu, og den litauiske poeten Vladas Braziūnas, leser jeg mine dikt på norsk, sammen med Julia som leser oversettelsene.
Etter arrangementet er det forfriskninger i etasjen over, enda et lokale som får meg til å tenke på kulturer som verdsetter litteraturen og det frie ord. Litauen ble selvstendig i 1990, året før Belarus, likevel har landene beveget seg i hver sin retning, bokstavelig talt. Julia og Alhierd, som det viser seg at jeg har truffet på Baltisk Senter i Visby for mange år siden, forteller at de reiste fra Belarus i november 2020. Jeg har et drøss av spørsmål. Hvorfor kan Julia norsk? Hvordan er det å leve i eksil? Hvor kan de publisere bøkene sine? Fins det fremdeles noen ikke-statlige forlag i Belarus? Kan de aldri komme tilbake? Hva innebærer det å jobbe «under grunnen» med litteratur? Hva gjør det med et menneske å leve under konstant trussel om å kunne bli arrestert fordi man er forfatter? Hva jobber de med akkurat nå? osv. Vi prioriterer å snakke om det enkle; skriving og oversetting. Julia sier at norsken hun studerte i tre år på universitet i Minsk er i ferd med å bli overskygget av det tyske språket som hun nå er omgitt av, men gjennom oversettelsen, blant annet av mine dikt, klarer hun fremdeles å holde det norske litt levende. Alhierd, som den offentlige kritikeren av regimet i Belarus han er, forteller at hans litterære oppvåkning ikke ble satt i gang av de russiske forfatterne. På 90-tallet leste han Kafka, Joyce etc, han sier: «Det var den europeiske litteraturen som gjorde meg til forfatter, ikke den russiske».
Det er en beveget forsamling som sluker i seg hverandres selskap, fingermat og drikke – og språk, det er tydelig at belarusserne ikke har sett hverandre på lang tid. Det klemmes og snakkes, og stemningen minner om en hvilken som helst festival hvor poeter møter publikum og kollegaer, i felles begeistring over poesiens kraft når den utsies i et rom fylt av lyttere. Under denne gleden ligger også bevisstheten om at poetene bare om én dag skal reise tilbake – noen med hjertebank over grensen til Belarus, i frykt for at de denne gangen vil bli stoppet og arrestert – til hver sine liv, enten i undertrykkelse eller eksil. Og at det bare er jeg, og de svenske representantene, som kan reise ubekymret over grensen, til våre trygge hjem i Sverige og Norge.