Tiden er nå

Den belarusiske poeten og forleggeren, Dmitrij Strotsev, snakker om ufrihet satt i system, tid og poetisk reportasje.

Dmitrij Strotsev Foto: Hanne Ramsdal
Dmitrij Strotsev Foto: Hanne Ramsdal

Dmitrij Strotsev regnes som en av de fremste samtidspoetene fra Belarus, men lever for tiden i eksil i Tyskland der han driver et forlag. Han har skrevet sytten diktsamlinger og i 2022 kom «Belarus på hodet», gjendiktet på norsk av Mikael Nydahl og Gunnar Wærness. Strotsev mottok Ytringsfrihetsprisen sammen med poeten Hanna Komar i 2021, og i november 2023 ble han invitert tilbake til Norge sammen med representanter fra PEN Belarus, som for tiden drives fra Polen. I dette intervjuet med Hanne Ramsdal, leder av DnFs Internasjonale Utvalg, snakker han om ufrihet satt i system, tid og poetisk reportasje.

Kan du si litt om situasjonen i Belarus?

Det er ingen som har full informasjon om hva som skjer. Regimet holder ting skjult. Det når hverken ut i landet eller til utlandet. Alle sensurerer seg selv. Det er farlig å snakke. Det kommer stadig nye lover som gjør ting ulovlig, som gjør det mulig for regimet å fengsle folk. Situasjonen har mange likhetstrekk med situasjonen i Sovjetunionen på 1930-tallet, spesielt for forfattere. I sovjettiden ble det skrevet mange bøker i fengsel. Forfattere skrev uten å kunne gi ut, og bøkene ble kjent for publikum først etter at Sovjetunionen kollapset. Det samme skjer nå i Belarus. Det produseres mye, men det er få muligheter til å gi ut. De som gir ut bøker kan ikke være kritiske, og nevner blant ikke transgender eller homofile (LGTB).

Overtramp av ytringsfriheten

Hvordan er situasjonen for forleggere?

Fra slutten av 1990- tallet ble det innført lisensiering av forlagsvirksomhet. Man får ikke åpnet noe uten at myndighetene godkjenner det. En slik praksis er et overtramp av ytringsfriheten. En slik praksis finnes ikke i Russland en gang.

Dette er ufrihet satt i system. Som forlegger er man ikke fri, selv uavhengige forlag har vært gjennom filtreringen for å få lisens, og de vet at lisensen kan bli annullert og da blir virksomheten ulovlig. Det illustrerer hvor lite frihet det er i forlagsbransjen. Dette begynte da president Lukasjenko kom til makten i 1994. I 1996 var det et komplett diktatur.

Neste nivå av ufrihet gjelder forfattere. Selv om det man skriver ikke blir forbudt, havner man på en uoffisiell svarteliste. Plutselig slutter butikkene og bibliotekene å kjøpe inn bøkene dine og da blir tilgangen til publikum innskrenket. Det er en umulig situasjon for forfattere. Dette skjedde med mine egne bøker i 2021. En butikk i Minsk bestilte bøkene mine fra forlaget, for å kunne la bibliotekene bestille fra dem igjen. Da jeg kom til butikken sa de at bibliotekene hadde avbestilt. De visste ikke hva som hadde skjedd. Først senere fikk de beskjed om at bibliotekene hadde fått beskjed om å ikke ta inn bøkene mine. Også andre forfattere fra mitt forlag opplevde dette.

Neste nivå igjen er at myndighetene erklærer noen bøker som ekstremistiske. Dermed blir de ulovlige å ha selv i folks private hjem. Folk kvitter seg med bøker, for hvis noen ser ekstremistisk litteratur i bokhylla di blir du arrestert, rettslig forfulgt og risikerer lange straffer.

Informasjonskløft

Har du kontakt med et litterært miljø i Belarus fra ditt eksil?

Den litterære prosessen fortsetter, men det er en informasjonskløft mellom de som er i eksil i utlandet og de som er i Belarus. Kløften blir større og større. Vi har til slutt ingen felles referanser. Jeg frykter hele tiden at jeg skaper problemer for folk i Belarus, bare ved å gi dem en bok i gave. Man vet ikke hvem som blir erklært som ekstremist eller ikke, eller hvilken bok som rammes. Selv en klassiker fra 1800-tallet, eller samtidslitteratur, kan plutselig bli erklært som ekstremistisk, så jeg tør ikke lenger gi bøker til noen i Belarus. De som ikke er ekstremister i dag, kan bli det i morgen. Det er helt vilkårlig. Det er slik denne kløften mellom de som er igjen og oss som er i eksil bare blir større og større. Det finnes ingen måte å holde de som er i Belarus og de utenfor sammen, bortsett fra via internett, men myndighetene følger med der også.

Hva med krypterte nettverk som Telegram?

Ingen stoler på noen kanaler lengre. Det kan være tystere der, som vi opplevde i forkant av valget, da flere som brukte disse kanalene ble forfulgt. Folk er på Telegram og på Facebook, men de poster bare uskyldige ting. Det er ofte at nettgrupperinger blir kalt ekstremistiske, for eksempel en ornitologigruppe som er opptatt av sjeldne fugler. Alle deltakerne ble sett på som deltakere i en ekstremistisk organisasjon. Så det å samles kan by på problemer.

Er du redd for å skade noen om du poster på Facebook, eller andre steder på nett?

Mennesker i Belarus kan lese hva de vil så lenge de ikke trykker liker eller reagerer og skriver i kommentarfeltet. Når jeg poster uskyldige poster om en fødselsdag, kommenterer folk fra Belarus og trykker liker. Det kommer færre reaksjoner hvis jeg publiserer en problematisk tekst om forbudte temaer, for eksempel mot krigen i Ukraina. Da vet jeg at det er fordi de er redde for å vise hvor de står. Myndighetene går målrettet inn på internett og leter etter ekstremister.

Har du kontakt med Hanna Komar som du mottok Ytringsfrihetsprisen med i 2021? Dere er begge i eksil, du i Tyskland og hun i Storbritannia.

Jeg har gitt ut hennes siste bok på forlaget mitt i 2023. Vi er i kontakt selv om vi ikke møtes fysisk.

De myrdede poeters natt

Finnes det kunstnere i Belarus som klarer å omgå sensuren?  

Selvfølgelig. Som i Russland, da det ikke var lov å si krig, fant man på et ord som ligner litt, med en annen bokstav. I Belarus oppstod det et kodespråk. Men dette er ikke trygt. For så blir dette andre ordet også ulovlig. Du kan prøve å si det du vil uten å avsløre deg, men hvis du gjør det forståelig blir du straffet, og hvis det du sier forblir uforståelig, hva er da poenget?

I Sovjet på 1930- tallet kunne man ikke kaste et blikk som kunne oppfattes som illojalt. På 1980-tallet kunne man derimot tillate seg ganske mye. Makten stod svakt og det gikk mot slutten. Sånn som situasjonen er i Belarus nå er det nærmere 1930-tallet i Sovjet. Man kan nesten ikke tillate seg noe, for man blir straffet.

Natten mellom 29. og 30. oktober 1937 kalles «de myrdede poeters natt». Nesten hele kultureliten i Belarus ble anholdt og skutt, blant dem mange poeter. Det eneste de gjorde var å være poeter. Likevel var de en fare for den sovjetiske makten. Bare det å gjøre noe innenfor kulturområdet er grunn nok til å si at man er ekstremist.

Poetisk reportasje

Du kaller diktene dine for poetisk reportasje. Kan du si litt om det begrepet?

Selve den poetiske tiden er i endring. Hvordan poeter og forfattere forholder seg til tid som kategori i sine tekster mens han eller hun skriver dikt. Tradisjonelt sett er det slik at om en poet skriver noe om en begivenhet, tenker poeten at dette blir publisert senere. Poeten ser på begivenheten fra framtiden og sitt framtidige jeg, og vurderer begivenheten ut ifra dette.

Det er en tradisjonell tilnærming. Før tok det lang tid fra et dikt ble skrevet til det ble publisert. Før var det mulig å lete i årevis etter et riktig ord. Nå er man utdatert hvis man sitter og grubler i det uendelige. Nå skrives det og kan rett etter legges ut på internett. Det finnes ikke noe mellomrom. Man trenger ikke vurdere begivenheten. Det finnes ikke noe redaksjonelt arbeide. Tiden blir NÅ.

Takk til Marina Hobbel, forfatter, oversetter og redaktør for tolkehjelp.