Enkelte medlemmer rakk ikke å fremføre hele sitt innlegg, derfor legger vi ut enkelte innlegg her.
Her kan du lese Bror Hagemann sitt innlegg i sin helhet:
«Kjære kolleger!
Simone de Beauvoir skriver i romanen De andres blod (Le Sang des autres) at det er forskjell på å ville være forfatter og det å ville skrive. En distinksjon som ikke er mindre relevant i dag. Det er i vår del av verden utrolig mange som gjerne vil se seg selv som forfattere. Yrkestittelen, som på ingen måte er beskyttet, har fortsatt status, i en tid da boksalget stuper og litteraturen synes å få stadig mindre betydning. Dette er både en ressurs og en utfordring for oss som jobber i feltet på profesjonelt nivå.
Ser man på Forfatterforeningens virksomhet opp gjennom historien, helt fra starten i 1893, er den påfallende konsistent. Man har jobba systematisk for å sikre de skjønnlitterære forfatternes rettigheter overfor forlag, salgsledd og arrangører, i samspill med eller opposisjon til regjerende myndigheter. Samtidig har det vært ført en utrettelig kamp for å ivareta og framelske den litterært viktige og markedsmessig sårbare litteraturen, i konkurranse med andre kulturuttrykk.
Og det er denne kampen, som vi gjerne kan kalle foreningas litterære kjerneverdi, mange opplever at vi kan tape nå. Dels fordi vi har fått en konkurrerende forening med andre opptakskriterier, dels fordi forestillingen om DnFs medlemmer som en selvtilfreds og privilegert elite har fått etablere seg i offentligheten. Og dels fordi selve begrepet litterær kvalitet og kunstnerisk verdi som noe det er mulig å få begrep om, er kommet i spill.
Vi kan også si at Forfatterforeningen har blitt innhentet av tidsånden. I en tid da mediemangfoldet har eksplodert, og offentligheten splittet opp i en uoversiktlig kakafoni av stemmer i sosiale medier, hvor enhver med tilgang til en datamaskin er sin egen redaktør, og selvoppnevnt ekspert på et hvilket som helst felt, inkludert kunstnerisk virksomhet, er det en utfordring å holde fast på forestillingen om at enkelte er mer kvalifisert enn andre.
Selve ideen har fått noe betent ved seg, som om alt snakk om litterær kvalitet er en dekkmanøver for å ivareta egne privilegier. Det hele ivrig støttet opp av mediene, som i vår tid som kjent er på evig jakt etter lesere ved å spille på deres mest primitive instinkter.
Vi i DnF har i deler av en slik offentlighet fått rollen som den uspiselige snobben ingen vil ha med hjem. Nettopp fordi vi insisterer på å ta kvalitetsarbeidet på alvor, risikerer vi å miste retten til å utføre det. Hensynet til felleskapets beste har gjort oss til egoister. I offentlighetens øyne. Dette kan vi ikke snakke oss bort fra. Ethvert utspill risikerer bare å forverre bildet.
Så kan en løsning være å tenke nytt. Forsøke å danne en organisasjon ingen kolleger kan anse som sin fiende. Det vil bli vanskelig, fordi skyttergravene er så dype. De må i såfall jevnes ut. Vi må gå i forhandlinger og se om det er mulig samarbeide. Bli på lag. For å kunne fortsette å virke for litteraturens beste.
En løsning jeg ser for meg er å lage et skille mellom de noenlunde etablerte – som har fått utgitt en eller et par bøker på etablerte forlag, og de som drømmer om å gjøre det. Aspirantklubben. Som også må få råd og hjelp når de trenger det. I alle fall klare å blinke ut de som faktisk skriver og de som ønsker å være med av andre grunner.
Og så må vi, framfor alt, innse at foreningas kjernevirksomhet er viktigere enn noen gang. Samtidig som den er mer utsatt. Vi kan ikke lenger ta for gitt at kvalitetshensynet er noe som blir forstått og prioritert. Det er noe vi må kjempe for, aktivt og åpent, på de arenaer som finnes. Når NRK eksempelvis inviterer til debatt, og programlederen spør hvorfor ikke koke- eller strikkehåndboka som ligger øverst på bestselgerlista skal få de beste stipendene, må vi gripe sjansen og si nei! Det er helt misforstått. Stipender er ikke en belønning for salg, men et virkemiddel for å dyrke fram verdifull litteratur. Når vi blir utfordret på om vi, som DnF-medlemmer, er mer kompetente til å vurdere kvalitet enn andre må vi klare å si ja! Det tror vi faktisk at vi er. Fordi vi har dette som livsoppgave, og tar det på største alvor. Dette er en form for propagandistisk virksomhet jeg tror står fjernt for mange forfattere. Men den kan bli nødvendig å beherske, i alle fall for de som står i frontlinja, i tida som kommer.
Og for å komme på offensiven i en sånn situasjon, i dagens offentlighet, vil det være en stor styrke å vite at man har kollegene i ryggen. Så mange som mulig av dem. Bare om vi står sammen, og vet hva vi kjemper for, kan vi håpe vinne fram. I tradisjonen fra de unge mennene og kvinnene som møttes på et hotellrom borte i gata her for 131 år siden.
Takk for meg! «