Triztan Vindtorns poesipris ble etablert av Drammen kommune i samarbeid med Aschehoug Forlag og Den norske Forfatterforening. Triztan Vindtorn poesipris har som formål å hedre lyriske forfatterskap av høy litterær kvalitet og skape økt interesse for norsk poesi. Prisen ble i år delt ut for 12. gang.
Prisutdelingen foregikk på Drammensbiblioteket torsdag 21. mars, og det var Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery som delte ut prisen til Jo Eggen.
Her kan du lese juryens begrunnelse:
Jo Eggen har i fire og et halvt tiår vært en av de fremste i den norske litterære offentligheten, som poet og gjendikter. Aldri dominerende, men skarp, klar og politisk. Som gjendikter, konsentrert om russisk 1800-tallslitteratur, er han blant de mest betydningsfulle. Hans oversettelser bevarer det særegne «skapt på et fremmed språk» samtidig som diktene står «på egne bein kunstnerisk», som litteraturforsker og kritiker Audun Johannes Mørch uttrykker det. Den filosofiske holdningen i Jo Eggens forfatterskap er tydelig. Det er som han skriver allerede i debuten, Ting og tings skygger (1980): «Å trenge inn / til tingens innerste vesen / og ikke bli der». Gjennomgående viser samlingene hans en tro på dette grepet, en tro på at man gjennom et lyrisk språk kan nå inn til tingene, vise dem fram på måter som annet språk ikke kan, og en likeledes tro på diktet.
Diktene til Jo Eggen bekrefter slektskapet til søsterkunstene musikk og bildekunst med sin orientering mot det visuelle, ved å synliggjøre det som ikke er synlig, og samtidig dyrke det klanglige. De er ekfrastiske, noen ganger konkrete ekfraser og noen ganger ekfrastiske i metode – i forsøkene på å fange verden i et selvrefleksivt språk.
Jo Eggen skriver politiske dikt allerede fra debuten av, og da ikke komplekse dikt, men heller dikt som i en tradisjon fra Brecht kan stå – og ofte står – i aviser, eller på plakater, som nettopp Plakatdikt fra debuten:
Korridoren ender
i ei låst dør: Framtida.
Sving til venstre!
Framtida er låst, diktets framtid er låst i et punktum, og løsningen ligger både politisk og poetisk på venstresiden.
De senere årene har Eggen utviklet reisen som metode i samlingene Stavkirkedikt (2010), Øydikt (2013), Ruindikt (2017), Dikt om Sverige (2020) og Islandske dikt (2023). Disse reisediktene utmerker seg ved sine utypiske perspektiver, der en hverdagslig og sanselig, men også dypt kunnskapsrik tilgang til kultur, kunst og historiske objekter viser seg. Fortsatt handler det om å skrive fram det som ikke synes, eller det som er glemt, eller å vise fram det synlige med en annerledes tilnærming og synsvinkel. Fortsatt er det tingene og det lyriske språket som står i sentrum, mens jeget forholder seg så nøytralt som mulig i bakgrunnen.
Med reisediktene tar han tak i og utvikler en sjanger på en måte som er unik i norsk samtidslyrikk. Det er en type topografisk og historisk orientert diktning som har fotfeste i de kulturer som de skriver seg inn i. Med andre ord er det en måte å tilnærme seg ting, topografier, historier, kulturelle objekter og geografier på som ikke beveger seg utenfra og inn, men innenfra, eller forsøkt innenfra, der subjektet ser både som en gjest og en reisende som er informert og formet av det sette. Diktene er lærde, men samtidig ikke tunge, noe tekstenes umiddelbare musikalitet og stadige forgreininger sørger for.
Diktene er fylt med kunnskap om historien og stedene og er samtidig sensitive, underfundige og tidvis morsomme. Den siste samlingen, Islandske dikt, har på en gang noe eggensk og noe islandsk ved seg. Bare hør på dette:
Du bare elv, du bare lyd
du skum, du stein, du gule sveve
du gras i tuer høye aks
du hvite og grønne lyd
du speiler det som fins
som hvisker
det som hviskende fins
det som er å finnes
Eller det siste diktet i samlingen:
Den blå himmelen
Mørkere til venstre
lysere til høyre
for første gang er himmelen
bare den blå himmelen
(…)
Diktene er konkrete og figurative, orientert mot overflaten, og samtidig skrevet i et språk som på et vis mimer sine motiver i måten diktene er språklige produkter på, som lag på lag med historikk. Eggens diktning er særpreget og søkende og har en helt spesiell stilling i norsk poesi.