På verdens bokdag skriver Fritt Ord-direktør og Aftenposten-spaltist Knut Olav Åmås om forfatter Margit Sandemo, som i sin tid ikke ble tatt opp som medlem av Den norske Forfatterforening (DnF). «Kanskje hadde det styrket samfunnslegitimiteten for en forfatterforening hvis den hadde operert med ulike kriterier for medlemskap», skriver han blant annet.
Åmås har rett. Vi forfattere trenger legitimitet for å stå imot skiftende politiske vinder, dyrtid, markedsstyring og andre påvirkningskrefter som legger press på ordningene som skal sikre fortsatt tilgang til norsk kvalitetslitteratur. Hvor henter en organisasjon slik legitimitet fra? Er svaret å gå bort fra en kvalitetsvurdering av medlemmenes arbeid?
Tvert imot. Reelle opptakskriterier gir kunstnerorganisasjonene troverdighet i et samfunn der kunsten ofte blir snakket ned som lettvint sløseri. Kravene kommuniserer, innad og utad, at de som er organisert her, er yrkesutøvere med en spesiell kompetanse.
Når norske kunstnerorganisasjoner fremdeles får fordele vederlagsmidler og innstille til Statens kunstnerstipend, er det på bakgrunn av en grunnleggende tillit fra det offentlige: De kan stole på at organisasjonene består av fagfeller som er i stand til å vurdere andre fagfeller. Uten denne viktige tilliten vil organisasjonene være dårligere i stand til å beskytte og forvalte ordningene.
Kunstnerorganisasjoner i andre felt har langt strengere opptakskriterier enn DnF, for eksempel i form av utdanningskrav. Det finnes ikke utdanninger for forfattere i Norge som kunne kvalifisere til medlemskap. Her er det enn så lenge skjønn som er det eneste verktøyet. Og skjønn kan selvfølgelig både feile og diskuteres. Å bruke eksempelet Sandemo så mange år etter, derimot, er lite produktivt sett i lys av det justerte opptakskravet som eksisterer i DnF i dag: En bok av litterær kvalitet.
Kronikken er skrevet av DnF-leder Bjørn Vatne og ble opprinnelig publisert av Aftenposten.