Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg har vel egentlig aldri turt å drømme om å bli forfatter. Jeg ville bare bli noe på F (fiolinist, forfatter, forsker). Men som barn elsket jeg å skrive.
For noen år siden satt jeg sammen med bestevenninnen min fra barneskolen og mimret. Jeg kom på at jeg noen ganger skrev alle stiloppgavene som stod på stensilen – selv om vi bare skulle velge én. Og at jeg skyndte meg å gjøre ferdig oppgavene vi fikk i timene, for premien var å få gå bakerst i klasserommet og trekke ut et fotografi fra en perm hvor det stod: «Lag et dikt til dette bildet».
«Hæ, anså du det som premie?» utbrøt venninnen min. Da innså jeg at jeg må ha hatt en spesiell skriveglede som barn – men også at skrivetrangen hadde forsvunnet et sted på veien. Jeg fylles ikke lenger av en intens lyst til å skrive om hva som helst. Det må være noe som presser seg frem, og som føles nødvendig. Først da pipler skrivegleden frem igjen.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. I begynnelsen var skrivingen et frirom, et sted jeg kunne ha helt for meg selv. Da jeg var seksten og måtte finne en måte å tjene to hundre kroner til Operasjon Dagsverk på, endte jeg opp med å selge et dikt til lokalavisa. Jeg ble bedt om å skrive dikt til forskjellige anledninger (blant annet et kjærlighetsdikt for en venninne av mamma som så gjerne ville glede mannen sin).
Etter hvert ble skrivingen til noe som andre hadde forventninger til og ville ha en bit av. Da måtte jeg finne noe å drive med som jeg selv hadde glede av, men som ikke så mange andre ville bry seg om. Noe jeg kunne være sikker på at jeg gjorde for min egen del, ikke bare for alle andre. Så jeg sluttet å skrive og rømte inn i matematikken i stedet. Det er sjelden du får en klem på gaten fordi noen har blitt rørt av et vakkert matematisk bevis du har publisert.
Først da jeg ble syk og måtte gi opp jobben min som forsker på Universitetet i Oslo, begynte jeg å skrive igjen. Jeg måtte finne noe jeg kunne gjøre selv om jeg var mye sengeliggende og hadde lite energi. Å skrive noen få setninger hver dag kunne jeg greie. Tekstfragmentene ble flere og flere, men jeg fikk dem ikke til å henge sammen. Til slutt var det matematikken som reddet meg.
Da jeg tok doktorgraden, hadde jeg jobbet med noen geometriske figurer som kalles fraktaler. De er også fragmenterte, men de henger sammen gjennom gjentagelser, refleksjoner og speilinger. Slik kan teksten min også være, tenkte jeg. Fragmentene er utvidede øyeblikk i livet til hovedpersonen Rakel, med ord, setninger og hele avsnitt som gjentar seg med små variasjoner. Det føltes mer og mer som om den fraktale strukturen vokste frem av seg selv og gjenspeilet alt som gjentar seg, og forplanter seg gjennom historien og generasjonene.
Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Da jeg var liten, leste pappa inn Aurora-bøkene av Anne-Cath. Vestly på lydbånd til meg, og jeg hørte på dem til jeg nærmest kunne dem utenat: Når jeg hørte en setning, kunne jeg si hva den neste setningen var. Det skapte en rytmefølelse i meg. Kanskje skriver jeg fortsatt i en slags Anne-Cath. Vestly-rytme? Jeg var også glad i rim og regler, og barneversene til Inger Hagerup og André Bjerke inspirerte meg til å skrive dikt med rim og rytme selv. Jeg skriver ikke sånne dikt lenger, men jeg bærer med meg opplevelsen av at det å ha ytre rammer og en fast form, kan gi meg en følelse av frihet i skrivingen.
Ellers er det enkeltbøker mer enn hele forfatterskap som har hatt betydning for meg. Ofte fordi disse bøkene kom inn i livet mitt akkurat da jeg trengte dem. Kjærlighetsdiktene til Stein Mehren da jeg gikk på videregående. Rarheten og sårbarheten til hovedpersonen Mathea i debutromanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold, da jeg begynte å skrive selv. Det fascinerende flettverket og den nærmest fraktale strukturen i Jonas Wergeland-trilogien av Jan Kjærstad.
Senere oppdaget jeg at det også finnes andre romaner med det jeg tenker på som en fraktal struktur: Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt, De urolige av Linn Ullmann, Avdeling for grublerier av Jenny Offill, Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen, og nå senest Da vi var yngre av Oliver Lovrenski.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Å stryke enkeltord, setninger eller avsnitt er en nytelse. Det minner om å pusse på et matematisk bevis inntil det blir så enkelt og elegant at ideen står der og skinner. Å stryke hele scener eller kapitler kan gjøre vondt – særlig hvis jeg egentlig er fornøyd med dem, men bare ikke får dem til å passe inn i helheten. Belønningen er den gode følelsen når det som står igjen trer tydeligere frem.
Når jeg stryker større tekstbiter, oppstår det ofte et hull i teksten eller en følelse av kaos, og da ender jeg gjerne med å måtte stokke febrilsk om på resten av teksten i håp om at de gjenværende bitene skal hekte seg sammen på nye måter. Det føles som et mirakel hver gang noe klikker på plass når alt har virket håpløst.
Så kan jeg skrive videre i troen på at jeg endelig har funnet den riktige formen – fram til jeg stryker en større tekstbit på nytt og må stokke om på alt igjen. Jeg er nok vel så mye en stokker som en stryker.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg trenger en rytme. Jeg trenger en form. Jeg trenger noe jeg er nysgjerrig på og vil utforske. Jeg trenger noe som føles umulig og uimotståelig på en gang. Og jeg trenger å komme på innsiden av karakterene mine og føle at de er mennesker jeg bryr meg om.
Jeg leste i en essaysamling av Stein Mehren at han mot slutten av livet foretrakk å male fremfor å skrive, fordi han i malingen kunne jobbe todimensjonalt ved å male forskjellige steder i bildet samtidig, mens han i skrivingen jobbet mer lineært. Jeg opplever det nærmest som om jeg jobber todimensjonalt i skrivingen fordi jeg skriver på mange forskjellige steder i teksten samtidig. En liten forandring ett sted fører umiddelbart til forandringer andre steder.
Hva liker du å lese?
Jeg liker tekster som er gode å være i, men hvor jeg ikke skjønner hvor teksten vil lede meg. Jeg liker å bli overrasket. Å se ting på uventede måter. Jeg liker tekster som forandrer meg. Jeg liker setninger som slynger seg, vipper og skifter retning på helt andre måter enn mine egne.
Som barn og ungdom leste jeg nesten bare lyrikk. På den tiden skjønte jeg ikke hvordan folk orket å lese romaner, for ofte var det bare en setning eller to som festet seg i meg. Hvorfor måtte man lese så mange setninger når man satt igjen med så lite etterpå?
Senere har jeg oppdaget hvilket konglomerat en roman kan være, hvor mye den kan romme, og den enestående muligheten romanformen gir til innblikk i et menneskes indre. Jeg vet ikke om noen annen kunstart hvor man i så sterk grad får oppleve verden gjennom et annet menneskes blikk.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg håper å få mot til å tenke på meg selv som forfatter og til å skrive flere bøker. Og jeg gleder meg til inspirerende møter, interessante diskusjoner og fellesskap med andre skrivende mennesker.
Hvilke titler har du gitt ut?
Min hittil eneste skjønnlitterære utgivelse er romanen Lene din ensomhet langsomt mot min (Aschehoug, 2019). Tittelen er en liten omskrivning av tittelen på et dikt av Stein Mehren som spiller en viktig rolle i romanen.
Ellers har jeg visst en forkjærlighet for lange titler, for en matematikkbok som jeg har utgitt sammen med en kollega på Universitetet i Oslo, fikk navnet Flervariabel analyse med lineær algebra (2015). Det mest interessante med den boken må være hvordan den havnet på pulten til Reodor Felgen i filmen Jul i Flåklypa.
Det er et mysterium, men jeg mistenker at det var den uimotståelige tittelen som fanget Reodors oppmerksomhet.