Hvorfor ville du bli forfatter?
Som Faulkner sa: «Don’t Be a ‘Writer.’ Be writing». Jeg liker at skriving er en tilgjengelig, effektiv og billig måte å uttrykke seg på. Et stykke papir og en penn holder i massevis hvis det kniper. I heldige øyeblikk gir skrivingen en lykkefølelse, og på en riktig god dag kan jeg overraske meg selv. Jeg har lært meg å tåle de dagene dette ikke skjer. Rent økonomisk kan jeg på ingen måte leve av dette, så jeg har alltid hatt en jobb. Skrivingen har stort sett vært «ved siden av», mens jobben er det jeg lever av. Jeg er arbeidssøkende akkurat nå, men det er en jobb det også, tro meg.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Da jeg begynte på universitetet tok lesingen helt av. Jeg pløyde gjennom alt jeg kom over av klassikere og samtidslitteratur og strøk på Ex. phil. Det var da jeg skjønte at litteraturen var veien, sannheten og livet. Det var deilig å oppdage den på egen hånd. Jeg begynte å skrive mer, og senere kom jeg inn på Forfattarstudiet i Bø, som ble helt avgjørende for min del. Å bli kjent med andre som skrev, ha noen av de beste forfatterne i landet som forelesere og bare fordype seg i skriving. Ren lykke og luksus.
Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg liker J.M. Coetzee, Eldrid Lunden, Cormac McCarty, Wislawa Szymborska, Richard Brautigan, Kjersti Rorgemoen, Steffen Kverneland, Steinar Opstad, Tomas Tranströmmer, André Franquin og en haug med andre forfattere og tegneserieskapere. Jeg liker å tro at de alle har vært viktige for meg. Venner og bekjente som skriver, er også viktige; Endre Ruset, Joakim Kjørsvik, Simon Stranger, Anna Kleiva og Mazdak Shafiean er alle morsomme å prate og krangle med. Jeg liker folk som angriper litteraturen fra andre retninger enn meg selv, og søker ikke å være med i et miljø hvor enigheten rår. Andre folk vet ofte bedre enn meg, og er verdt å lytte til. Samtidig er jeg trygg på min smak og mine preferanser.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Ord som disse: Litt, nesten, ganske, plutselig, kanskje, osv. Jeg liker heller ikke setninger som begynner med «og» (med mindre de står i Bibelen). Metaforer, svulstige formuleringer og påklistrede ord som lukter av akademia prøver jeg også å luke vekk med mindre de er brukt som komisk virkemiddel.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg arbeidet som redaktør lenge og ble derfor venn med strykninger. Tekster blir alltid bedre av det. Hvis du tror du er ferdig, kan du alltid slette mer.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Vann og snus bør være på plass. Kaffe hvis det er morgen. Så er det å sette seg ned og trykke på taster. Hvis noe «magisk» skjer, skjer det mens tastene trykkes. Ingen svulstige ritualer eller rigide regler utenom det. Jeg klarer ikke å skrive mer enn to til tre timer om dagen, av en eller annen grunn. Redigere kan jeg gjøre mye lenger.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Det står «jobb» på det senteret i hjernen hvor det før stod «leselyst». Jeg leser mindre og har dårligere tålmodighet enn før. Jeg lurer også på om teknologi har redusert konsentrasjonsevnen og er bekymret for det. Men ja, jeg leser hele tiden av gammel vane og interesse. Lesing gir meg fremdeles noe mer og dypere enn bevegelige bilder på en skjerm og lydbølger fra en smarttelefon. Når jeg oppdager noe jeg liker, blir jeg enda ekstatisk.
Hva liker du å lese?
Jeg er fryktelig glad i tegneserier av typen «graphic novel». Da slapper jeg av og koser meg. Kjelleren på Tronsmo har det dopet jeg trenger og No Comprendo gir stort sett ut det norske jeg liker. Før leste jeg mye poesi, nå leter jeg alltid etter en god roman. Den siste virkelig gode romanen jeg leste var Veggen av Marlen Haushofer, steike for en bok! Jeg leser alt av vennene mine for å unngå pinligheter i selskapslivet og holde meg oppdatert. Heldigvis skriver de ofte gode bøker, og hvis de ikke gjør det sier jeg fra på en måte som gjør at de ikke blir alt for lei seg. Jeg leser Tunga mi protesterer mot døden nå, en antologi hvor alt overskudd går til NORWAC sitt arbeid i Palestina. Jeg synes alle burde kjøpe den boken av både politiske- og kvalitetsårsaker. Jeg leser sakprosa også, men mindre enn fiksjon.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg har vært i mange ulike roller i forlagsbransjen. Jobbet som redaktør og konsulent for en håndfull forlag, drevet eget forlag, publisert bøker hos Cappelen Damm og Flamme, vært på DKS-turne med barnebøker og i det hele tatt. Så jeg tror ikke jeg skal ta den lange langversjonen her.
Men … den så korte versjonen jeg klarer: Mye er bra sammenliknet med andre land. Normalkontrakten kan bli enda bedre. Innbindingsfradraget på hardback er en rest fra en gammel tid og bør utgå. Royaltyprosenten på pocket må opp for alle. I grunn mener jeg at royaltyprosenten må økes enda mer etter break-even og er villig til å krangle med de som lager kalkylene i forlagene.
Vi må ta den teknologiske overtagelsen av barndommen på alvor og sørge for at det leses papirbøker i skolen. Dette må skje med glede og entusiasme og ved fjerning av skjermer. Barn lærer seg ofte data uten problem, å lese er vanskeligere. Skolebibliotekene må styrkes og lesetiltakene må være ambisiøse. En generasjon som ikke har vokabular og formuleringsevne, er ingen tjent med hvis vi drømmer om et fritt og progressivt samfunn. Leseevnen er truet og myndighetenes satsing er et ullent dokument uten penger og konkrete tiltak. Barn som har konsentrasjonsevne og empati er en god ting. De er kule barn. Kule barn lager bedre samfunn enn dopaminavhengige med alvorlige psykiske problemer og lav selvtillit. Jeg overdriver ikke, selv om jeg er litt sint.
Ellers skjønner jeg ikke hvorfor de ulike sjangerne av bøker konkurrerer mot hverandre på Kulturdirektoratets innkjøps- og støtteordninger. Et hovedprinsipp bør være: Det som er bra kvalitet bør kjøpes inn til bibliotekene og støttes. Tegneserier og sakprosa må likestilles skjønnlitteratur, noe annet er sjangerdiskriminerende og gammeldags, hierarkisk tenkning hvor den «skjønne» litteraturen troner på toppen og tegneserier ligger lavest på rangstigen. Så: ingen fast økonomisk post for hver sjanger.
Det som skapes av kvalitet må diktere hvor pengene går. Blir det laget mange gode tegneserier eller sakprosatitler ett år, bør de alle kjøpes inn og gjøres tilgjengelige. Hvordan dette skal løses har jeg noen tanker om, men vi har sikkert smartere folk i dette landet som kan fikse det. Prinsippet, slik jeg ser det, bør være: Alle sjangere har verdi og ingen er overlegen en annen. Kvalitet må kjøpes og støttes og det bør være en større fleksibilitet i budsjettene, de bør ikke låses til sjanger. Vi har nå et system hvor staten sier: vi skal ha x-antall romaner og x-antall tegneserier osv. Det er forutsigbart for forlagene, men slik bør det ikke være. Kjøp inn det som er bra uten å se på sjanger. Hvis noen kan fikse dette, skal jeg reise meg og klappe, lenge.
Jeg mener en hel del andre ting som gir mer penger til forfatterne også, men jeg holder tilbake nå for å være høflig. Se så grei jeg er.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Hjelp hvis ting går til helvete, sosialt samvær, faglig påfyll, et ørlite håp om at det blir min tur å få stipend en gang, tilhørighet og muligheten til å rante slik jeg gjorde rett over her (også selv om jeg tar feil).
Arild Rossebø har utgitt romanen Den siste komle (Flamme Forlag, 2022), samt barnebøkene David skater og Knekt brett (Cappelen Damm, 2011 og 2013).