Når fikk du beskjeden om at du ble tildelt prisen, og hvordan reagerte du?
Jeg ble veldig glad og beæret. Dette er den viktigste prisen jeg har mottatt i Norge! Nesten alle mine litterære arbeider er oversatt til norsk, men de har dessverre ennå ikke fått den oppmerksomheten de ville blitt tildelt hvis jeg var en mannlig forfatter fra et dominerende, «populært» språk. Skal jeg noen gang få en fair sjanse, kan det bare være i de skandinaviske landene, har jeg lenge tenkt.
Året 2019 var ellers et avgjørende år i min eksiltilværelse. Tarmen min ble blokkert for første gang, og etter to operasjoner fikk jeg vite at jeg har en uhelbredelig autoimmun sykdom. Så prisen har hjulpet meg til å holde fast, ikke bare ved litteraturen, men også selve livet, for å si det som det er.
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller situasjonen din, og i så fall hvordan?
Jeg har vært i eksil i mer enn seks år. I løpet av disse årene har jeg vært utsatt for rettssaker, svertekampanjer, hetskampanjer, større medisinske operasjoner og en hjerneblødning. I juni ble en meter av tarmen min fjernet og erstattet med en silikonslange.
Jeg har betalt en høy pris for skrivingen min! Det er vidunderlig når den en gang iblant blir verdsatt i stedet for straffet. Jeg vil også minne om at da jeg sto for retten, krevde aktoratet skjerpet livstidsstraff – og den eneste grunnen til at jeg unnslapp denne grufulle dommen, er anerkjennelsen litteraturen min har fått hos et internasjonalt publikum, takket være støtte og solidaritet fra forfattere og forleggere.
Hvordan har forfatteres situasjon utviklet seg i landet ditt i årene etter at du mottok prisen?
Dessverre har situasjonen for tanke- og ytringsfrihet i Tyrkia blitt kraftig forverret de siste årene, og det ser ikke ut til å være noen ende på tunnelen. De siste sporene av demokrati og sekularisme har blitt visket ut ett etter ett, og jeg er redd for at Tyrkia nå står i en korsvei til totalitarismen.
Journalister og forfattere var de første som ble brakt til taushet. Nå er nesten alle enten «inne» (i fengsel) eller «ute», i eksil! Eksilmiljøet vårt i Berlin er ganske stort, med forfattere, journalister, kunstnere, musikere, filmregissører, akademikere osv. Bare dette gir en pekepinn på hvor utbredt Erdogan-regimets forfølgelse av intellektuelle er.
Selv opplevde jeg å få alle mine bøker fjernet fra offentlige biblioteker i 2018. En av dem, Nå er ikke engang stillheten din, ble nylig forbudt med begrunnelsen at den sverter det tyrkiske militæret og den tyrkiske nasjon og at den sprer terrorpropaganda. Jeg kan få en dom på opptil tretten år for disse «forbrytelsene».
Det verste av alt er at jeg ikke lenger kan forlenge helseforsikringen min i Tyskland, og uten helseforsikring kan jeg ikke forlenge oppholdstillatelsen. Jeg kan kort sagt bli sendt tilbake til Tyrkia når som helst.
Vil du dele noe av det du jobber med nå?
For tiden jobber jeg (eller rettere sagt, prøver å ta meg sammen til å jobbe) med to bøker. Rekviem for et tapt hav er fortsettelsen på min forrige, som nylig ble utgitt i Sverige med tittelen Requiem for en förlorad stad. Den er ment å være en dødsmesse for alt vi allerede har mistet og er dømt til å miste.
Den andre boken er en tragisk fengselshistorie: Esmeralda i Bakirkoy-fengselet. Jeg gjenskaper historien om Esmeralda og Ringeren i Notre-Dame i en skitten isolasjonscelle gjennom minnene til en russisk innsatt som en gang var ballettdanser (i likhet med meg selv) – en selvmordsballett til «musikken» fra et kvinnefengsel.
Jeg må innrømme at skrivingen er mitt eneste og siste hjemland. Samtidig virker ordene stadig tommere i møte med livets tragiske realiteter, en dødelig sykdom, store fysiske smerter og angst, en usikker status i et lite gjestfritt land og den uutholdelige tristheten ved å observere Tyrkia på avstand, som å se et skip synke ned i havet.
Hvis du skulle tildele neste pris, hvem vil du gi den til?
Jeg føler at verden er på vei inn i en slags istid, en tidsalder blottet for empati, sannhet og mening. Det er forfatternes selvpålagte oppgave å gi ordene tilbake den betydningen de har mistet, kanskje ved å begynne eller slutte med det minst forståtte av dem alle: «mennesket».
Jeg er absolutt ingen autoritet på å bedømme verken forfattere eller litteratur, men jeg mener helt klart at priser bør ha som formål å minne oss alle, både skribenter og lesere, om det ansvaret vi har overfor hverandre, og holde troen på litteraturen levende. Vårt håp og vår tro på litteraturen som motstand og oppstandelse!
Intervjuet er oversatt fra engelsk av Liv Mossige.