Når fikk du vite at du hadde vunnet Ytringsfrihetsprisen, og hva var din reaksjon?
Når var det meldingen kom? Jo, februar eller mars 2013. Jeg vet hvor, i Kolkata, jeg satt da jeg ble oppringt og jeg vet hvor jeg satt eller satte meg, i en ashram for bauler i Bardhaman, da jeg ble intervjuet av Mette Karslvik noen dager senere. Det ene var underlig og det andre var enda underligere. Plutselig, som et vidunderlig lyn, var det som å bli jordet i Norge. Jeg ble det dér. Med ett ble jeg sett fra et solid og strålende sted i Norge. Det var til å hikste av. Dette var et hikst av ren forbløffelse. Jeg! Og: Dette! Jeg visste ikke hva slags begrunnelse som forelå.
Det var Sigmund Løvåsen som ringte. Kom hjem, sa han. Reiseutgiftene dine blir dekket. Kom og ta imot prisen. Det var en underlig pris. Den var litterær og noe annet. Den hadde med å gå inn for barns kunsneriske uttrykk på små steder i Bengal, «øst og vest for elven Padma», å gjøre. Om vi ikke gikk inn for disse, ville ingen andre gjøre det. Ingen andre jeg visste om ville finne på å gjøre dette.
Men det kan hende prisen også hadde med et ubendig og gammelt ønske om å holde ytringsfrihet oppe uansett sted og alder, især de fattiges. Ytringsfrihet for dem som ikke blir telt med til vanlig. Og, selvfølgelig, ytringsfrihet for alle som bestrider maktregimers legitimitet. Ytringsfrihet for klimaktivister!
Jeg hadde så vidt spurt meg om grasrotkjærligheten forstyrret forfatterskapet mitt. Jeg verken ville eller vil forgude forfatterskapet mitt. Men det er ryggen. Det er åstedet, returstedet, åndedrettspunktet. Fordi jeg skriver kan jeg også gå ut. Dette er klart. Jeg aner ikke om jeg skriver som en frukt av at jeg også går ut. Jeg har to hjertekammer. Hva de tar fra og gir til hverandre vet jeg ikke.
Forbløffelsen min den dagen i Kolkata i 2013 var knyttet til at noen i Norge hadde sett dette. Jeg kjente og kjenner meg ofte tafatt i Norge der jeg elsker å være. Jeg er ikke synkron med det de fleste er opptatt av. Jeg har andre retninger i blikket.
Barns kunst med plantefarger i India og folkesang i Bangladesh. Ja, da Ytringsprisen ble tildelt var jeg der. Jeg hadde vært i Jemen, Guatemala og Rwanda også. Jeg har i forskjellige sjangre skrevet fra det mørke hjertet i Europa, Juden Heraus. Men da telefonen kom befant jeg meg i Bengal. Siden jeg ikke hadde noen nær meg som kunne fatte Ytringsfrihetsprisen, ikke engang om jeg sa det på engelsk, ble det inntil videre min norske hemmelighet. Jeg kunne ikke fryde meg åpent.
Jeg var altså i sonen for grasrot-uttrykk da lederen i Forfatterforeningen ringte. Jeg var øst i India og skulle snart dra videre til landsbyer nord i Bangladesh. Og jeg tror Ytringsfrihetsprisen – for dem som ga meg den – var tettest forbundet med folkesangarbeidet «mitt» i Bangladesh: innsatsen for at gutter og jenter, fra hinduiske og muslimske familier, uten å betale for det, får lære å synge sin egen regions og nasjons gamle, kanskje utdøende, sanger.
I nesten ti år hadde jeg, i 2013, rodd denne båten, og jeg er med på å ro den i 2023 også. Tildeleren må ha hatt et bredt og ikke lineært syn på Ytringsfrihet. Skal en slik pris bare tildeles den som er i fare for å bli fengslet og/eller drept? Jeg var neppe i den faren. Altså må noen ha skjønt at det ikke er dødsrisiko som er kriteriet, men noe bredere enn det. Jeg var neppe i dødsfare, men de som sang og underviste barn i å synge, kunne være i dødsfare, og om de/vi ikke var i denne faren akkurat da, kunne vi rammes etter neste parlamentsvalg – siden regjeringsskifter forekommer, og Bangladesh partipolitisk er spent ut mellom et sosialdemokratisk-sekulært parti (Awami League) og BNP (Bangladesh Nationalist Party) med en islamistisk vinge. I saudi-arabisk inspirert islam er sang og musikk haram, overtredelse. For gjerninger kalt haram kan en bli steinet.
Organisasjonen jeg er medstifter for gjorde den musikalske tradisjonen tydelig, lykkelig og offentlig. Vi var ikke redde. Men jeg vet ikke hvor farlig det vi gjør var. Det er ikke mindre farlig i 2023. Alle motstrøms- eller frihetlige ytringer er farligere i 2023 enn de var i 2013. Arbeidet for folkesang i nordregionen, blant folk som klorer seg fast i tørr eller altfor våt jord, mellom elver som har for lite eller for mye vann, pågår. Den musikalske og tekstlige kunnskapen vokser i barna. De synger tekster de noterer for hånd. Og jeg er ved å sluttføre et manuskript med cirka femti sanger av den store bengalske mystiker-poeten Fakir Lalan Sain, med etterord og forord. Klart Ytringsfrihetsprisen har ansporet meg – og oss.
Jeg avbrøt ikke oppholdet for å reise til Norge og motta prisen. Den relasjonelle rytmen ville blitt forstyrret. Da Mette Karlsvik ringte for å intervjue meg, og jeg skjønte at hun faktisk hadde lest bøkene mine, ble jeg lykkelig. Å, for en lykke det er å merke at noen har lest.
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller situasjonen din, og i så fall hvordan?
Hvem vet hva som påvirker en! Ja, prisen gjorde meg glad. Anerkjennelse av tydelig karakter og grunnet i hardt arbeid gjør et menneske glad. Jeg hadde gått på denne stien i ti år, ikke helt alene, men alene om å vite betydningene – og ha landskapet og kroppene i mine egne sanser. Jeg har gått videre på samme sti siden. Jeg vet lite om hvem som har lest det jeg har skrevet, og hvordan det er blitt lest. En forfatter arbeider som oftest umerkelig. Umerkelig når hun skriver og ofte umerkelig når teksten er fullført, ja, til og med når den er utgitt. Grasrotarbeidet blir anerkjent, men er blitt økonomisk krevende å holde oppe, især etter pandemien. Det er blitt dyrere enn før å spise, gå på skole og begrave sine døde i alle land og, ikke minst, i Sør-Asia – som enhver som tar innover seg realitetene naturtap og global oppheting vet vil bli aller hetest og tørrest, og også aller våtest, aller først. Prispengene ble sluset inn i dette arbeidet med det samme, og i sin helhet. Dette er ikke sørgelig.
Vil du dele noe av det du jobber med nå?
Jeg arbeider med det jeg arbeidet med i 2013: bevaring og praksis av bengalske folkekunsttradisjoner (med plantepigmenter) i landsbyer og slum i Kolkata-området og med å styrke folkesang-arbeidet i «min» region nord i Bangladesh. Jeg er gammel nå og tiden er knapp. Ingen vet hvor det blir mulig å reise når. Som en mer enn vanlig global opphetingsbevisst borger og forfatter vet jeg at jeg ikke skulle fløyet så langt hvert år. Så kan jeg ikke innse at jeg skal la være. Og det er DER jeg har lært det aller viktigste om den pågående katastrofen. For jeg er langt inne i i katastrofen kalt «global boiling». Jeg som gir mye tid til barns kunst og til egen kunst vet at unntakstilstanden er kommet for å bli. For lite tyder på at mange nok med presisjon og synkronisitet vil gjøre store og hardtvirkende grep.
For tiden ferdiggjør jeg et gjendiktingsarbeid fra bengali av Fakir Lalan Sains sangdikt med grundig etterord (og noteapparat). Denne boken ville ikke blitt utført uten folkesangarbeidet – som har med Ytringsfrihetsprisen å gjøre. Så arbeider jeg også med «økopoesi». I de diktene er Bengal en sterk erfaringsakse. Ett manuskript har jeg ikke klart å gjøre så forlaget mitt har villet ha det. Det er en roman med arbeidstittelen «Mammas første krig». Dette forlaget er kanskje ikke lenger et forlag jeg kan kalle «mitt». Kanskje er ikke noe norsk mainstreamforlag mitt, for jeg skriver ikke bredt salgbart og er på grunn av alder ingen å satse på.
Hvis du skulle tildele neste pris, hvem vil du gi den til?
To tanker melder seg:
a) Til en radikal klima- og rettferdighetsaktivist, uansett hvor i verden, som også ytrer seg. Det kunne være Greta Thunberg og det kunne være en med urfolksbakgrunn.
b) Til en kritisk stemme i India. De er mange. De blir lynfort og drastisk tausgjort. Av 180 land er India vurdert som det 161te, nesten på bunnen, når det gjelder ytringsfrihet. Jeg, som er en «klimaaktivist» (borgerrettighetsakvist!?), gjør ikke sivil ulydighetsaksjoner som kan få meg båret bort av politiet, for jeg behøver visum til India. Jeg tør ikke skrive kritisk om det nåværende indiske regimet, for overvåkingen er stor. Jeg vet ikke til hvilken indisk stemme denne prisen kunne bli gitt, og vestlige land vil gjerne rose India. Rent geopolitisk er India et viktig sted. Det ville være vidunderlig om det også ble et sted med et kor av stemmer som fikk si og synge på sitt eget språk. Indiske urfolk er de mest undertrykte i det landet.