Hvor skriver du?
Jeg skriver best på hytta i Vinje. Bjønnsbu har vel blitt noe à la Soria Moria bootcamp for meg, hvor jeg klarer å legge bort FOMO og det som verre er: Tigerstadens desillusjon! Her tar jeg til meg de klisjeene jeg kan – friskustrekket av en sigarett over tregrensa, tur ut i myra for å se etter frosk, for ikke å nevne den eventyrlige molteplukkinga. Hvorfor flytter jeg ikke til fjells? Det er fint at det kjennes som en unntakstilstand, så kan jeg vende opplada tilbake og hytte med neven foran Stortinget, til jeg blir surmaga nok en gang – og dermed må dra til fjells igjen.
Når skriver du?
På hytta står jeg ideelt sett opp klokka ni, og så setter jeg meg ned med kaffen og skriver fram til klokka sju på kvelden. Lenge leve 10-timersdagen! Det blir luftige avbrekk altså. Balansen mellom hard disiplin og ekstrem velvære er noe jeg har målt som en slags alkymist gjennom åra. Jeg må ha de nøye funderte og utvalgte adspredelsene for ikke å vælve over i prokrastinering – fanget i såkalt goblin mode.
Derfor er dagen faset med hardt arbeid som stadig myknes og får en større gulrot – litt research her, en skitur, en podcast der, noe romanlesing, hvor jeg til slutt etter endt arbeidsdag kan gjøre noe så vanvittig som å se tre episoder av en kommersiell tv-serie som The Penguin eller game litt bondegårdbygging med Stardew Valley – sjølve blasfemien for en pretensiøs skjønnlitterær forfatter, og det er jo deilig. Disse periodene på hytta er stort sett på ti dager, av erfaring tåler ikke psyken mer, før jeg vender tilbake til en turnustilstand på studiofellesskap på Alna i Oslo på ubestemt tid.
Hva trenger du for å skrive?
Et håp om en bedre verden! Eller kanskje helst en ekstern skjerm! Det er noe med å se setningene litt på avstand, ordene blåst opp som om de er små puslespill – da begynner etymologien å bryne seg på stilistisk svai som til slutt må språkvaskes. Neida, det jeg faktisk trenger for å orke å drive med noe så avleggs som litteratur i 2024 er å være kulturtante i byen, dra på fest og moro, møte opp på demo, lage spennende mat og være en generell livsnyter (joda, jeg har etter hvert lært meg å nyte livet jeg også).
Skriving kan være intenst og ensomt, så jeg trenger å dyrke motsetningen. For eksempel dra på et rave og danse hele natten, lage agitasjonspropaganda med kunstnerkollektivet Rose Hammer, koke sammen i badstu, være på kunståpninger, drive den underlige filmklubben Weird & Wonderful på Kruttverket. Følge med på hva vennene og ens kjære driver med, idémyldre, for jeg trenger også andre gode lesere for å skrive. Dette er helt nødvendig for å klare å trekke meg inn i skrivehiet – det sosiale batteriet må lades for å holde ut det asosiale.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
Da ser jeg ned i bakken utafor hytta. Jeg er jo i utgangspunktet en techkid som aldri burde ha skrevet, men som i et uheldig og skjebnesvangert øyeblikk av livet snubla og sniffet inn ekte mose, og fant den vel så – om ikke enda mer! – livsbejaende enn piksler på en skjerm. Her om dagen oppdaget jeg at det har begynt å gro sopp i sagmuggen vi slenger i lia her. Det var den fullt spiselige soppen Blå ridderhatt.
Den er utrolig vakker, og fargen er nok mer lillarosa blant de unge, med overgang til brune blant de gamle – det er vel en utvikling en kan kjenne seg igjen i. Den lukter litt frossen appelsin, og har et smaksnev av sanasol i seg, så da jeg spiste den blandet jeg den med klementiner og koriander. Faen meg progressivt og godt får’n si, men har nå denne soppen egentlig med fargen blå å gjøre, kom jeg til å tenke på. Og er den ærlig talt en ridder?
Lepista nuda er det latinske ordet for den, hvor da lepista betyr vinmugge eller beger, og nuda betyr naken. For et forferdelig norsk forsøk på å gi denne soppen et navn, i stedet for å omfavne dens androgynitet så har den blitt «hjernevasket» til en blå ridder. Violmugge skal jeg kalle den heretter, og sende refs til Språkrådet. En kan finne disse i sirkler som blir kalt «alveringer», en indikasjon på at magi er i sving. Forfatteren bør jo ideelt sett være en magiker, tenker jeg – graver man seg videre ned under mosen kan det jo være en finner svovelkis! Står jeg fast kan det også være en idé å ta den oppvasken jeg har utsatt i tre dager for hånd.
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Perfeksjonistens forbannelse. For meg handler det om å sette deadlines, og du har vel ikke lyst til å dø? En bør sette punktum på et tidspunkt, og det trenger jeg hjelp til å innse også – takk til redaktør Geir på Flamme.
Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.