Balansekunst-nettverket ble opprettet i 2009 i et forsøk på å demme opp for kjønnsubalansen i norsk musikkliv. Hva har skjedd siden da?
Det litt uformelle grasrotinitiativet Balansekunst-nettverket ble etablert i 2009. I 2012 ble den første Balansekunst-konferansen avholdt. Året etter etablerte Kulturrådet en prøveordning på 1 millioner kroner for å støtte og stimulere strategisk arbeid mot en bedre kjønnsbalanse i musikklivet. Dette var etter forslag fra Balansekunst.
I 2016 ble Balansekunst registrert som forening og fikk én deltidsansatt. I 2017 utvidet vi, slik at foreningen ikke lenger kun var et initiativ av og for musikkbransjen, men en ressurs for hele kulturfeltet. Fra å jobbe for kjønnsbalanse, utvidet vi til å også jobbe for et bredt mangfold. Med #metoo samme år, startet vi også et målrettet arbeid for å forebygge og håndtere seksuell trakassering i kulturlivet.
Fra 2019 fikk vi midler til å øke staben og utvikle kurstilbud og ressurser. Siden den tid har vi vokst jevnt og trutt, og i dag har vi syv årsverk i staben. Vi drifter Balansemerket, en merkeordning for mangfoldsarbeid, Rådgivningstelefonen, en tjeneste for juridisk veiledning i saker om maktmisbruk i kulturlivet, og Balansepotten, en tilskuddsordning som støtter medlemmers prosjekter for likestilling og mangfold. Vi støtter kulturlivet i deres likestilling- og mangfoldsarbeid, og bistår det offentlige med å oppnå kulturpolitiske mål.
Hvem kan bli medlem i Balansekunst?
Alle norske virksomheter med kultur som sitt hovedvirke kan bli medlem hos oss. Vi anerkjenner at mange kulturarbeidere jobber frilans gjennom enkeltpersonsforetak, så denne gruppen er også inkludert.
Hvorfor skal organisasjoner og andre kulturaktører bli medlem?
Å være en ressurs for kulturlivet og våre medlemmer er en av våre hovedoppgaver. Som medlem i Balansekunst får man kurs og veiledning uten ekstra kostnader, mulighet til å søke om prosjektstøtte fra Balansepotten og tilgang på et stort nettverk av kulturvirksomheter som jobber aktivt for likestilling og mangfold. Vi samarbeider ofte med medlemmer om arrangementer, ressurser og liknende, og gjennom medlemsdemokratiet i foreningen får man være med å bestemme hva Balansekunst skal prioritere i sitt arbeid. Jeg tror også at selve medlemskapet blir en påminnelse for våre medlemmer om å jobbe med denne tematikken kontinuerlig og systematisk.
Kan du si litt mer om hvordan en kvalifiserer til Balansemerket?
For å få Balansemerket må alle i virksomheten gjennomføre nettkurs, delta på en kurssamling og virksomheten må jobbe med følgende tiltak: kartlegge risiko for ukultur, lage retningslinjer for arbeidsmiljøet, sørge for varslingsrutiner, lage rutiner for mangfoldsbevisst rekruttering, lage rutiner for tilrettelegging og ha en plan for holdningsskapende samtaler gjennom året. Vi tilbyr skjemaer, maler og sjekklister for å lette arbeidet.
Hvor står likestillingskampen i dag, i deres øyne?
I lang tid har likestilling vært synonymt med kjønnslikestilling, men vi i Balansekunst legger et bredt mangfoldsbegrep til grunn, og er en pådriver for likestilling og mangfold knyttet til blant annet kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, etnisitet, kulturbakgrunn, livssyn, funksjonsnedsettelse, alder, størrelse og klassebakgrunn.
Jeg opplever at det fortsatt finnes mye berøringsangst, og at vi kvier oss litt for å snakke om forskjeller i Norge. Vi må omforenes om at representasjon er viktig, for eksempel i styrer og staber, blant annet fordi personer med ulike identiteter ofte har ulike livserfaringer, perspektiver og nettverk. Dette er en kompetanse.
Vi må tørre å snakke om forskjeller, og aller helst bør vi ta i bruk de verktøyene som har funket i kampen for kjønnslikestilling: telling og krav. I nær fremtid håper jeg vi tør å stille krav, ikke bare om kjønnsbalanse, men om bred representasjon av ulike minoritetsgrupper, for eksempel i styrer, utvalg og programmer i kulturlivet.
Balansekunst har nylig lansert et nytt nettkurs, Se en gang til, som tar sikte på å gjøre rekrutteringen til kulturlivet mer mangfoldig. Hvorfor har noen i samfunnet har bedre muligheter til å havne i, og lykkes i, kulturlivet, tenker dere?
Har man rollemodeller å speile seg i, har man venner og nettverk i bransjen, og en familie som i verste fall kan hjelpe til økonomisk, da er det lettere å prøve seg på en karriere i kulturlivet. Hvis man i stedet kjenner på følelsen av å skille seg ut i et homogent miljø, stadig møter fordomsfulle kommentarer, eller jobber i en kunstnerisk tradisjon som juryer ikke kjenner til, da jobber man i større grad i oppoverbakke. Fordi det er ikke én årsak, men mange ulike små og store barrierer, kan det være vanskelig å få øye på barrierene som gjør kulturlivet litt mer utilgjengelig for noen grupper. Kulturvirksomheter bør undersøke og snakke om barrierer og bias, og ta konkrete grep for å rekruttere bredere. Derfor har vi laget nettkurset.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.