Forfatter Izzet Celasin kom til Norge som politisk flyktning i 1988, etter å ha sittet flere år i fengsel etter militærkuppet i Tyrkia i 1980.
Hans første roman «Svart himmel, svart hav» kom ut i 2007.
I anledning Ytringsfrihetsprisens 30-årsjubileum har Celasin skrevet denne teksten om tidligere vinnere fra sitt hjemland Tyrkia.
*
Da jeg fikk forespørsel fra Internasjonalt utvalg om å skrive en tekst i forbindelse med trettiårs-markeringen av DnFs ytringsfrihetspris, kom jeg på at jeg tidligere hadde bidratt med utkast til en presentasjon av tre prisvinnere fra Tyrkia i «Ytringsfrihetsprisens historikk 1994-2023», redigert av Øivind Hånes. Denne gang har jeg valgt å fokusere på mitt personlige forhold til ytringsfriheten i Tyrkia og til noen av prisvinnerne derfra.
Yaşar Kemal (1923-2015), som ble tildelt DnFs Ytringsfrihetspris i 1997 sammen med Wole Soyinka (1934-2014), fikk aldri Nobelprisen i litteratur, om enn han var nominert. Var han for venstrevridd? Yaşar Kemals politiske ståsted forårsaket uansett mye trøbbel for ham i Tyrkia. I hans tid kunne man ikke en gang bruke ordet kommunisme i tekster uten å bli fengslet (Republikken Tyrkia hadde adoptert flere paragrafer fra Mussolini-tidens italienske straffelov). Yaşar Kemal måtte dra i eksil i Sverige under militærstyret på 70-tallet. Jeg var 13 år i 1972, det var unntakstilstand i landet, og politiet og militæret gikk fra hus til hus på jakt etter etterlyste revolusjonære. Flere soldater kom også hjem til oss. På leting etter våpen fant de min avdøde farfars sverd i farmors kiste. Farmor protesterte. Det er min manns tjeneste-sverd. Han deltok i Den første verdenskrig og sloss med det sverdet i Slaget om Gallipoli, sa hun. Den uttalt nasjonalistiske, men dog så historieløse offiseren, beordret henne til å tie stille og ropte at i terroristenes hender var det rustne sverdet likevel et våpen. Far sa ingenting. Han var en stolt tatar opprinnelig fra Krim-halvøya. Han var nå blitt ydmyket foran familien sin. Dette var første gang jeg selv opplevde å ikke kunne ytre hva jeg mente. Jeg torde ikke. Jeg følte meg liten, på mange måter. Et par år senere oppdaget jeg Yaşar Kemals debutroman Magre Memed. Den handlet blant annet om en ung mann og ung kvinnes kamp mot undertrykkere. Boken inspirerte meg og bidro til min utvikling. Slik ble jeg kjent med Yaşar Kemal, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, har jeg glede av dette kjennskapet den dag i dag.
Jeg fikk imidlertid æren av å møte en annen forfatter som jeg beundrer mye, İsmail Beşikçi (1939-).Han er en av de få tyrkiske intellektuelle som våget å publisere tekster om kurdernes rettigheter i en tid selv det å bruke ordet kurder eller Kurdistan var straffbart grunnet separatisme. İsmail Beşikçi satt fengslet i til sammen 17 år på grunn av sin heroiske akademiske virksomhet. Ekte mot viser man ved rakrygget å gjøre motstand i fangenskap og beholde sin verdighet. Han besøkte Oslo i 2015, nesten 20 år etter at han ble tildelt ytringsfrihetsprisen. Selv om han hadde med seg egen tolk, skulle jeg bistå ham etter behov. En flott septemberdag satt vi i Litteraturhusets hage og pratet. Da İsmail Beşikçi hørte at jeg hadde sittet i fengsel i flere år etter militærkuppet i 1980, tok han hånden min og slapp den ikke under hele samtalen. Det var en hjertevarmende gest, og jeg oppfattet det som om han prøvde å si «vi to har noe felles. Vi har kjempet, på hver vår måte, mot undertrykkerne og betalt prisen for det». Fra en pris til en annen. İsmail Beşikçi sa den gang nei-takk til prispengene. Men det ble ikke tema den dagen. Han etterlot et inntrykk av å være en spartansk mann som ikke brydde seg noe særlig om materielle goder.
Aslı Erdoğan (1967-) fortalte oss en familiehemmelighet i Köln. Hun var allerede en kjent forfatter da jeg første gang traff henne i Tyskland i 2008 i forbindelse med en flere timers direkte radiosending om tyrkisk litteratur. Tyrkia var gjesteland på Frankfurt-bokmessen det året. Vi var seks forfattere med bakgrunn fra Tyrkia, tre kvinnelige og tre mannlige. En dag satt Aslı Erdoğan, İstanbul-fortellingers forfatter Mario Levi (1957-2024) og jeg på en kafé og pratet. Det vil si, Mario og jeg pratet og Aslı lyttet eller dagdrømte. Hun hadde en melankolsk og noe mystisk aura som kledde henne. Det faktum at hun av yrke var astrofysiker med fortid fra CERN, rokket ikke ved dette inntrykket. På den tiden jobbet jeg med min andre bok. To av hovedpersonene, en homofil offiser i den tyrkiske hæren og den slagkraftige søsteren hans, hadde jødisk bakgrunn. Etter en stund byttet jeg tema og stilte mange spørsmål til Mario om sefardiske jøder, konvertitter, navn og identitet. Plutselig ble Aslı interessert, og uten oppfordring fortalte hun oss en familiehemmelighet som moren hennes ikke avslørte før Aslı var blitt en voksen kvinne. Den gjaldt nettopp identitet og tilhørighet. Hun ble straks en engasjert samtalepartner. Aslı Erdoğan var ikke kurder, men hun var et rettferdig menneske med en ufravikelig integritet og skrev artikler for en kurdervennlig avis. I 2016 ble hun arrestert for å ha støttet en terroristorganisasjon, en latterlig påstand oppdiktet for å kneble henne. Da hun ble løslatt etter fire måneder, valgte hun å dra i eksil i Tyskland. I 2018 var hun i Oslo for å motta Ytringsfrihetsprisen. Hun var ikke lenger en melankolsk forfatter, hun var bare trist. Smilet hennes skjulte kroppslige smerter, for hun var fysisk syk. Tross svekket helse, bøyde Aslı Erdoğan seg ikke i møte med overmakten. Jeg hadde et par spørsmål: Klarte hun å håndtere et liv i eksil? Ville hun si som en av karakterene i romanen min Ingen manns land: «Det finnes ikke eksil. Dette er vår alles verden»? Jeg stilte henne ikke spørsmålene. I stedet ledsaget jeg moren hennes i byen og hadde gode samtaler med denne hyggelige kvinnen, uten å berøre temaer som identitet og tilhørighet.
Forfatter, advokat og menneskerettsaktivist Muharrem Erbey (1969-) satt i fengsel i Tyrkia da han ble tildelt Ytringsfrihetsprisen i 2013. Hans kone og to barn tok imot prisen på DnFs årsmøte med meg som ledsager og tolk i deler av oppholdet. Disse tre menneskene opptrådte med verdighet, respekt, omsorg og kjærlighet både overfor hverandre og for omgivelsene. Det jeg la særlig merke til i samtalene våre, var lengselen etter en ektefelle og en far. Dette savnet fikk meg til å tenke på min mor. Hun tilbrakte år foran fengselsportene. I 1984 døde hun uten at jeg fikk si farvel. Den gang var militærfengsler nærmest som konsentrasjonsleirer. All kommunikasjon med utenverdenen var forbudt. Jeg fikk først vite om min mors bortgang måneder etterpå. Muharrem Erbey ble kort tid senere løslatt, men ble så dømt til seks års fengsel i 2017. Han skal være fri nå. Jeg håper han nyter den begrensede friheten i dagens klaustrofobiske Tyrkia sammen med familien sin.
İlhan Çomak (1973-) ble tildelt DnFs ytringsfrihetspris sammen med forfatteren Ahmet Altan (1950-) i 2021 mens han satt i fengsel som politisk fange. Etter 30 år bak murene ble han løslatt 26. november 2024. İlhan Çomaks første ord var da: «Endelig har jeg kommet ut i det naturlige mørket.» Mørkets fyrster hadde vært hevngjerrige og nådeløse mot en ung student med kurdisk opprinnelse i et land som i århundrer har vært en smertedigel for ulike kulturer og folkeslag. Jeg betrakter İlhan Çomak som min åndsfrende. Av mine tegninger og dikt fra fengselsperioden er det bare noen få tilbake på grunn av alle razziaene. At İlhan Çomak begynte å skrive dikt i fangenskap og hittil har publisert ni diktsamlinger, noen av dem prisvinnende, viser stor entusiasme for å lese og lære og for å være livets evige student. Det viser også betydelig skaperevne, enorm vilje til å kjempe mot fysisk og psykisk forråtnelse og føre en sta kamp mot tomhet, kjedsomhet og faren for å miste språket. Jeg håper inderlig en dag å få æren av å ledsage også İlhan Çomak under DnFs årsmøte i Oslo.
Jeg har alltid hatt sans for litt patos både i tale og i skrift. Ikke så rart med tanke på at jeg som mange andre i min generasjon har vokst opp med å lese Homers dikt Iliaden. Den virkelige helten i det tidløse eposet er verken Akilles, Agamemnon, Odysseus, Paris eller Helena. Det er Hektor som med sin verdighet og høye moral, med sin omsorg og uselviskhet og med sitt liv og sin død rører leserens hjerte.
İzzet Celasin (1958-)