Hvorfor ville du bli forfatter?
Forfatter, poet, skribent … writer … Det var ikke slik at jeg bestemte meg for å bli forfatter. Ikke på samme måte som man har ambisjoner om å bli for eksempel politiker eller lege. Spørsmålet var heller om jeg skulle dyrke min natur som et skrivende menneske, eller la være. Det er lettere å leve uten å møte seg selv i døra gjennom skriving. Men helt fra barndommen var «writer» det ordet som fikk hjertet mitt til å danse. Jeg fikk forfatterblodet fra forfedrene mine, både de norske og de indiske. Skriving er min famlende vei mot menneskelig fullkommenhet.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Anno 1983 på Kringsjå studentby satt jeg på soveromsgulvet og skrev i dagboka til langt ut på natta om ei venninne jeg var bekymret for. Etterhvert tok skrivingen over med sin egen språklige intelligens. Teksten ville et sted og jeg måtte bare komme meg ut av veien. Jeg ble vitne til noe magisk, en type alkymi som ga opphav til et dikt som ville fortelle meg noe jeg ikke hadde ant. Veien inn i forfatterskapet mitt var en oppdagelsesreise for å finne ut hva jeg hadde å si.
Skrivingen var da på engelsk, mitt morsmål. Jeg bosatte meg i Norge i 2001, men fordi jeg var i jobb fikk jeg ikke adgang til kurs i norsk for utlendinger. Uten formell norskkompetanse møtte jeg bare stengte dører da jeg prøvde å melde meg på forfatterstudier. Jeg fikk medlemskap i Nordnorsk forfatterlag på grunnlag av mine engelske utgivelser.
Likevel var jeg redd for å havne i et dobbelt liv: anerkjent som en engelskspråklig forfatter i utlandet, men uten litterær legitimitet i mitt nye hjemland. Jeg begynte å skrive små norske dikt med mitt begrensede språk. Disse tok jeg med i bagasjen da jeg hev meg på som Bypoet i Ordkalotten 2010 i Tromsø. I 2012 kom tre av mine norske dikt med i NnF sin antologi Noe som er inni noe. Da var jeg kommet i gang med mitt norskspråklige forfatterskap.
Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg ville aldri begynt å skrive på engelsk uten å ha lest William Blake, T.S. Eliot, Sylvia Plath og Jorie Graham. Jeg begynte mine selvstudier i norsk med å lese Snorre, Henrik Ibsen, A. O. Vinje, Jan Erik Vold og Vigdis Hjorth. Av størst betydning for det jeg nå skriver er diktene til Terje Johanssen og kortprosaen til Jon Fosse.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Og, som, lik, for, sånn … Ord som tar fra leseren evnen til å koble ting sammen selv.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Skriving er omskriving. Men å stryke tekst underveis er jeg var for. Det som fremstår som en bedre formulering kan like greit være en ubevisst form for selvsensur eller -sabotasje. Stryking av tekst hører redigering til. Det er det mest krevende en forfatter gjør. Å ta redaksjonelle vurderinger krever tid og omtanke. Jeg tar vare på det jeg stryker (bruker programvaren Scrivener til det). Når jeg ferdigstiller en tekst går jeg ofte tilbake gjennom gamle utkast. I tidligere utgaver kan det finnes livstegn som ble kvelt underveis.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Noen ganger kjenner jeg på kroppen at noe kribler i meg og vil ut. Andre ganger er det eksterne impulser, for eksempel et stykke dialog, et bilde eller et ord. Uansett hvordan jeg begynner, prøver jeg å skrive fritt uten å lure på hva jeg skal frem til. Hvis jeg forsøker å være flink, er skrivingen fortapt. Tanker er en felle. Jeg må skrive meg frem til det en tekst faktisk handler om. Det oppdager jeg underveis. Prosessen går frem og tilbake mellom friskriving og redigering, intuisjon og intellekt. Men den går ikke av seg selv. Jeg må ville noe. Det er et valg å komme i gang. «Prosess» høres flytende ut, men skriving krever disiplin.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Jeg leser parallelt i samme sjanger i redigeringsfasen for å studere virkemidler i praksis. Ellers leser jeg noe helt annet for å gi hjernen en pause. Men hvis jeg leser for mye glemmer jeg å skrive. Lesing kan forstyrre stillheten i det intuitive tomrommet der kreativiteten unnfanges.
Hva liker du å lese?
Tekster som overrasker meg, som virker friskt og levende, hvor språket er seg selv bevisst. For tiden er jeg veldig interessert i korte lyriske tekster som utfordrer grensen mellom poesi og prosa, og bøker som kan betegnes som fortellende sakprosa.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg er opprinnelig fra et land hvor «Banned Books Week» feires, så for meg fremstår Norge som et litteraturvennlig paradis. Jeg er glad for at det finnes en norsk litteraturpolitikk. Jeg skulle ønske at myndighetene likestilte skjønnlitteratur og sakprosa i innkjøpsordningen. Vi trenger politisk debatt om dette. Litterære skildringer av virkelighet og fantasi bør anerkjennes og belønnes likt. Sakprosa kan også være skrivekunst.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Ingen forventninger. Bare glad for å være her.
Rasma Haidri har utgitt diktsamlingene As If Anything Can Happen og Blue Like Apples.