Rana Issa er en libanesisk-palestinsk forfatter, historiker, og oversetter. Hun er kunstnerisk leder for Masahat og fast kritiker i Vinduet. Her kan du lese hennes tekst om Dareen Tatour.
*
«Motstå, mitt folk, motstå dem.» Disse ordene kostet den palestinske poeten Dareen Tatour tre år i husarrest og fengsel. Den 3. mai 2018 ble Tatour, som har israelsk statsborgerskap, dømt for et dikt hun publiserte på YouTube i oktober 2015. Myndighetene brukte også tre Facebook-innlegg som bevis for hennes angivelig «voldelige» synspunkter. Etter arrestasjonen tilbrakte hun flere måneder i fengsel før hun ble satt i husarrest, fratatt både mobiltelefon og internett. Hun måtte sone videre i fengsel fram til september 2018.
Tatours sak vekket internasjonal oppmerksomhet. Diktet som utløste straffeforfølgelsen, nådde over 200 000 seere og ble delt på flere plattformer. Rundt 250 forfattere tilknyttet PEN, sammen med tusenvis av andre lesere, signerte en støtteerklæring. I fengselsromanen hennes Mitt farlige dikt skriver Tatour om berømte israelske forfattere som A.B. Yehoshua og David Grossman, og institusjoner som Haaretz, som protesterte mot arrestasjonen og støttet hennes ytringsfrihet. I dag har Tatours YouTube-kanal over 1,6 millioner abonnenter. Her publiserer hun dikt ledsaget av bilder som dokumenterer palestinsk virkelighet, i tillegg til filmer og andre kunstneriske prosjekter. Gjennom sosiale medier holder hun liv i det kollektive minnet om palestinske ofre. På sin kanal når hun både arabisk- og engelskspråklige lesere gjennom undertekster, og forplikter seg til vårt kollektive minne om at vi ikke skal glemme palestinske ofre for israelsk vold.
For Tatour fungerer poesien som et mnemonisk verktøy med samlingskraft, som hjelper palestinere med å hevde sin nasjonale identitet. Gjennom poesien løftes hendelser og erfaringer som skal huskes som en del av en felles nasjonal historie. Dette har vært en vedvarende rolle for palestinsk poesi, som alltid har hatt til oppgave å bevare palestinernes vitnesbyrd mot sionistisk okkupasjon, og før det, britisk kolonialisme etter Balfour-erklæringen i 1917. Siden den tiden har palestinske poeter skilt seg fra andre arabisktalende poeter ved at Palestina som rettferdig sak har vært et sentralt og vedvarende tema. Mens andre arabiske poeter har kunnet eksperimentere fritt med form og innhold, har palestinsk poesi båret et særskilt ansvar: å bevare folkets historie og forsvare deres eksistens.
Tatour viderefører denne arven med stor kraft. I diktet som førte til fengslingen, minnes hun Hadeel al-Hashlamon, en 18 år gammel kvinne som ble skutt av soldater ved et israelsk kontrollpunkt i Hebron, og Ali Dawabsheh, et spedbarn som var brent levende sammen med sin familie i et angrep fra israelske bosettere. Ved å nevne dem i diktet, og ved å skrive et dikt som skal motivere palestinere til motstand, plasserer Tatour seg i en poetisk tradisjon blant palestinere som går tilbake til de første årene med palestinsk motstand etter 1917. Hun vever sammen referanser til klassisk palestinsk poesi med moderne motstandskamp. Fra Abdel Rahim Mahmouds (1913–1948) dikt om martyrdom låner hun verset «Jeg bærer min sjel i min hånd,» men omformer det til en visjon om et «arabisk Palestina.» Tatour tar opp den poetiske tradisjonen og tilfører sine egne perspektiver i tråd med dagens palestinske motstandskamp. For eksempel skriver hun: «Vi aksepterer ikke den fredelige løsningen,» en linje som speiler teksten fra sangen «Drøm ikke om den fredelige løsningen,» som mange palestinere kjenner og kan synge. Ved å blande det populære med det historiske betrakter Tatour poesien som et redskap for å vitne om virkeligheten.
Tatours poesi er en beskrivelse av både fremtiden, nåtiden og fortiden. Hennes dikt om Rayan, opprinnelig et fiktivt barn, fikk tragisk gjenklang da en sju år gammel gutt med samme navn døde av hjerteinfarkt, altså av frykt for en israelsk militæraksjon mot sin familie i 2022. Slik blir hennes poesi både dokumentasjon og profeti om palestinsk lidelse. Tiden står stille for palestinere. Det er det vi refererer til med ordet nakba. Tatour beskriver nakba som vitnesbyrd. I diktet «Muhammed døde ved daggry» beskriver hun drapet på seksten åring, Mohammed Abu Khdeir, fra Shufat flyktningleir som var kidnappet, voldtatt, torturert og drept av bosettere. “I nyhetstemme/ sier de/ Mohammed døde i Jerusalem/ Mohammad døde ved daggry.” For Tatour, nakba er en varig sorgstruktur og motstand er vitnesbyrd. Slik definerer hun sine poetisk uttrykk.
Tatour er ikke en enkel nasjonalist. Hennes kritiske blikk vender seg like godt mot de undertrykkende strukturene i det palestinske samfunnet. I fengselsromanen Mitt farlige dikt konfronterer hun sin egen familie og forteller åpent om hvordan fetteren voldtok henne som barn, og antyder at han kan ha medvirket til hennes arrestasjon. Diktet hennes har en klar feministisk posisjon hvor hun utfordrer den palestinske kvinnen til å stå mot undertrykkelse hvor enn hun finner den, både på hjemmebane og hos fienden. Diktet “Ikke være stille” er rettet mot den palestinske kvinnen hvor hun ber henne ytre seg mot undertrykkelse, og ikke være stille:
Denne roen er en forbrytelse/ Og voldtekt er en forbrytelse/ Okkupasjon er en forbrytelse
Alle forbrytelser mot deg/ Starter med et tegn/ Fra det som er kjent som Man.
Ved å uttrykke roen som en forbrytelse, krever hun at kvinner hevder sitt ansvar og nekter vold mot dem.
Etter løslatelsen har Tatour fortsatt sin kompromissløse motstand som hun dokumenterer, blant annet, i et eksperimentelt essay for Mondoweiss, formet som et intervju med den israelske teaterkunstneren Einat Weizeman. Der utforsker Tatour sitt forhold til det israelske samfunnet og hennes vennskap med Weizeman. Tatour setter den palestinske saken i sentrum, samtidig som hun viser hvordan hennes vennskap og samarbeid med Weizeman er en konsekvens av kunstens potensial for å bryte fordømmelser blant mennesker. Det dokumentariske teaterstykket I, Dareen Tatour som de samarbeidet om, tematiserer Tatours arrestasjon og fengsling, og ble forbudt framført i Israel. Det ble sensurert og nevnt i Knesset av kulturministeren Miri Regev, som brukte det i 2018 til å vedta lovforslaget om “lojalitet i kultur.” Stykket mistet sine produksjonsavtaler i Israel og måtte søke internasjonale arenaer for en scene. Gjennom samarbeidet overkom Tatour og Weizman sine forskjeller og delte en visjon om «et land for begge folk.» På den måten kan man si at de hadde en symbolsk seier over Regev og den bosetterstaten hun representerer, som bruker mye ressurser på å holde palestinere og jøder i Israel på avstand.Tatour er ikke den første palestinske poeten som har samarbeidet med jødiske israelere innen litteratur og kunst, for det er også en lang tradisjon av kunstnere som jobber hardt for å overkomme de solide grensene som den israelske staten skaper blant befolkningen.
Dareen Tatours forfatterskap representerer en ny fase i palestinsk motstandspoesi. Gjennom digitale plattformer når hun millioner med sine vitnesbyrd om både patriarkal og nasjonal undertrykkelse. Hennes poesi bryter med tradisjonelle grenser – mellom det private og politiske, mellom kunstformer og mellom folkegrupper. Ved å kombinere klassisk palestinsk poesi med moderne aktivisme, feminisme og digital formidling, viser Tatour hvordan litterær motstand kan ta nye former. Selv etter fengsling og sensur fortsetter hun å være en uredd stemme for både palestinsk frigjøring og kvinners rettigheter. Hennes samarbeid med israelske kunstnere som Weizeman demonstrerer poesiens kraft å bygge broer selv i den dypeste konflikten. I Tatours diktning møtes fortid og nåtid, det personlige og det politiske, i en kompromissløs kamp for rettferdighet.