Hvorfor ville du bli forfatter?
Da jeg var helt liten, var jeg et veldig ensomt barn. Jeg hadde ikke mange venner, jeg følte meg ofte fortapt. Men jeg hadde bøker, og bøkene ble mine venner. Hver eneste stemme fra hver eneste forfatter var som stemmen til en venn. Bøkene var dører til store verdener jeg kunne flykte til. Jeg husker at jeg leste Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte, og for første gang skjønte noe om et litterært grep: Boka begynte «in medias res» – ikke at jeg kunne dette begrepet – men jeg husker jeg tenkte at «denne boka begynner jo midt i handlingen».
Jeg tenkte også at den dreide seg om alt som var ordentlig viktig, de viktigste tingene i livet. Da skjønte jeg at jeg ville bli forfatter selv. Jeg visste at jeg ville lage historier, og jeg visste at jeg ville skrive om det jeg virkelig syntes var viktig. Hvis Astrid Lindgren kunne skrive om ondskap og døden og inderlig vennskap, da kunne jeg også det, tenkte jeg. Så jeg skrev ustanselig etter det. Jeg skrev dagbok og dikt og H. C. Andersen-inspirerte eventyr, og Astrid Lindgren-lignende fortellinger.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg begynte å skrive fortellinger da jeg var åtte år. Det å skrive hjelper meg å forstå meg selv og andre. Det bidrar til å sette ting i perspektiv, fordi det er vakkert og skummelt og fordi jeg elsker å skape nye fortellinger. Da jeg var 18 år sendte jeg inn noveller til en novellekonkurranse, samt til Signaler-antologien, og jeg ble antatt og utgitt begge steder. Jeg ble plukket opp av et forlag. Jeg drømte om å bli medlem i Den norske Forfatterforening, helt sant! Og så skulle det ta nøyaktig 20 år før min første egne skjønnlitterære utgivelse kom ut. I mellomtiden jobbet jeg som journalist og kritiker, som redaktør og med PR og kommunikasjon. Jeg skrev selvfølgelig ustanselig også da.
Da jeg var 38 år, i 2013, kom altså min første roman, Leksikon om lengsel, ut. Det er vel noe i nærheten av det lykkeligste øyeblikket i mitt liv, en følelse av endelig å slå ut vingene. Det var en følelse av at jeg endelig skulle slutte å unnskylde meg, slutte å skjule meg selv. Endelig kunne jeg bruke hele språket mitt! Romanen inneholdt så mye av det jeg ønsket å fortelle! Jeg lot det bare strømme ut i en vill kakafoni av et liksomleksikon. Den boka ble hjertestoppende kritikerrost. Jeg vet ikke om det var bra for meg, for presset lå på meg, og jeg hadde ikke helt bygget opp et vern mot forventningene jeg kjente på.
Det kjentes som om jeg hadde en superkraft i meg som jeg ikke helt behersket eller hadde kontroll over. I tillegg: Året etter denne første utgivelsen fikk jeg et barn, og det barnet lot meg ikke sove om natta eller skrive på fritiden. Uten stipend ville det ikke bli en ny bok, heller ikke mulighet til å tenke på hva jeg skulle skrive om. I hvert fall var det sånn de første årene. Og så falt jeg inn i sakprosaen, med stipend fra Fritt Ord, NFFO og Statens kunstnerstipend. Nei, falt inn i er ikke helt sant: Jeg elsker sakprosa, og jobbet seks år som kommunikasjonsansvarlig i NFFO hvor jeg også startet opp Sakprosafestivalen, som spredte seg til flere byer.
Jeg er veldig stolt av sakprosaforfatterskapet mitt. Det er blitt fem sakprosabøker, som jeg har skrevet alene og sammen med andre, blant annet en om kreativitet og en om ensomhet. Jeg er blitt oversatt til 21 språk! Neste år kommer sakprosaboka om ensomhet ut på engelsk. Det er stort. Jeg har også vært sakprosakritiker, og sittet i sakprosajuryen til Kritikerprisen og Brageprisen, og jeg har vært veldig aktiv som foredragsholder, samfunnsdebattant og fast lørdagsspaltist i Aftenposten. De siste seks årene har jeg vært frilans forfatter.
Det å skrive er det eneste jeg noensinne har ønsket i livet, og jeg ønsker å skrive på alle mulige måter. Å skrive sakprosa er å skrive sant på én bestemt måte. Å skrive skjønnlitteratur er å skrive sant på en helt annen måte. Jeg tenker at vi trenger begge måtene å beskrive virkeligheten på. Så: etter å ha skrevet en sakprosabok om ensomhet, begynte jeg altså på en roman om ensomhet for to år siden, Jeg elsker Dickens.
Den kom til meg fordi jeg snublet over en fortelling om to av mine favorittforfattere, Charles Dickens og H. C. Andersen, som bodde sammen en hel sommer på Dickens’ sommersted i Kent, utenfor London. De to levde i hver sin type ensomhet, og sommeren 1857 bragte dem ikke nærmere hverandre — snarere tvert imot. Så det er en roman om to forfattere, det eneste jeg selv har ønsket å være. Og om ensomhet, som er et av de store sårene i livet mitt.
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Det er umulig å si. Jeg har forskjellige perioder i livet mitt, hvor spesifikke forfattere har satt avtrykk. Da jeg var liten var det Charles Dickens, fordi faren min tok doktorgrad på David Copperfield, og insisterte på å lese alle romanene til Dickens høyt for meg.
Som ung var det Kundera, Eco, Márquez, Borges, Beckett. Som hovedfagsstudent på idéhistorie ved Universitetet i Oslo dedikerte jeg arbeidet mitt til tre litterære verk: Thomas Manns Dr. Faustus, Mary Shelleys Frankenstein og Shakespeares The Tempest, som til slutt ble gjenstand for min hovedoppgave.
Da jeg ble eldre, ble det Woolf, Aleksijevitsj, Tokarczuk, Szymborska og Kjersti Bjørkmo, samt en overveldende følelse av kompaniskap med forfatter Hilde Susan Jægtnes, fordi det kjennes som om vi har samme tilnærming til det å skrive — assosiativt, utenfor regler og løyper, kontrafaktisk, vilt, humoristisk, smertefullt, kroppslig! Det er i hvert fall det jeg ønsker å gjøre, når jeg skriver.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
«Forskning viser at». Datteren min på 10 år sier «forskning viser at» med et sånt ertelystent uttrykk i ansiktet hver gang jeg prøver å si «forskning viser at». Men forskning viser veldig mye, så det koster meg mye å la være.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Jeg elsker å stryke! Jeg skriver ofte dobbelt så langt som det boka skal bli, og stryker gladelig i vei. For meg er det å skrive som å skulpturere: det er i redigeringsarbeidet boka blir til. Jeg hugger teksten fri fra alt materialet jeg ikke trenger. Å lage førsteutkast er mer å regne som å legge en stor haug med leire oppå en dreieskive.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Slutten må være på plass før jeg begynner. Slutten er hele poenget med enhver bok jeg skriver, sakprosa som skjønnlitteratur. Med slutten vil jeg forflytte leserens oppfatning av verden, eller skape en følelse av noe … uutsigelig og stort. Jeg streber helt sikkert mot noe så jålete som det sublime i alt jeg skriver. Det er det eneste jeg trenger når jeg skriver: En følelse av hvor det bærer, og en stor nysgjerrighet for hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg trenger ikke så mye annet.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Når jeg skriver sakprosa er jeg helt nødt til å lese enorme mengder bøker og fagartikler. Når jeg skriver skjønnlitteratur leser jeg alt som virker relevant for akkurat den boka, men jeg får ikke til lystlesing i en sånn periode. Lystlesing er jo det morsomste av alt. Du finner en bok og føler en vag trang til å lese den, ikke av noen bestemt grunn egentlig, eller en grunn du kjenner til – også leser du den bare, fordi. Lystlesing er jo hvorfor jeg ble forfatter.
Hva liker du å lese?
Jeg elsker å lese poesi! Og jeg elsker romaner med djerve fortellinger, og jeg elsker romaner som er helt stillferdige, og tegneserier for voksne – som Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on Earth av Chris Ware og alle Jasons prisbelønte fortellinger – og jeg elsker god sakprosa, som Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge. Jeg elsker og leser egentlig alt mulig, fra sang- eller teatertekster til humor og sakprosa om andre verdenskrig, Midtøsten og flyktningkrisa. Det er bare én ting jeg virkelig ikke liker å lese, og det er biografier.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Den er hyllet som en av de beste i verden, men jeg er selvfølgelig en sur jævel etter å ha jobbet i feltet i årevis. Jeg syns det er absurd at jeg som frilansforfatter ikke har pensjon og ikke feriepenger, og at jeg ikke får sykepenger før etter 17. dag som syk. Jeg syns det er latterlig lave stipender, og jeg syns honorarene våre ikke holder mål. Det er typisk at vi tar til takke med bittesmå beløp, for siden vi elsker det vi driver med så mye, kan oppdragsgiverne spekulere i vår takknemlighet. Forfattersentrums minstesatser er virkelig det: absolutt minst. Skolesekken, jeg mener: 5000 kroner for opptil tre oppdrag om dagen? Det går ikke.
Da jeg jobbet som kritiker regnet jeg ut at honoraret mitt — som skulle dekke det som, som regel, var fire hele dagers arbeid — utgjorde en timepris som tilsvarte den man får om man jobber på Kiwi. Det syns jeg rett og slett er urettferdig! For jeg har en kompetanse som mildt sagt overskrider den man må ha for å jobbe på Kiwi. Når sjefene i de største forlagene tar ut millionlønn, mens forfattere får småpenger for det gullet de har gitt fra seg til forlaget – ja, for de fleste av oss jobber hardt for å levere gode manuskripter med stor litterær og emosjonell verdi, og med det som for oss er stor risiko og omkostninger – da syns jeg det i det minste burde settes opp et minstehonorar i Normalkontrakten som sikrer at en hvilken som helst forfatter i det minste får 150.000 kroner for et manus.
Det utgjør tre vanlige månedslønner, men de fleste av oss har jobbet mye mer enn tre måneder for å gjøre ferdig et manus. Nå vil sikkert de andre surpompene, de på den andre siden av forhandlingsbordet, si at ingen tvinger oss forfattere til å jobbe som forfattere, og til det vil jeg si: Kulturen er det som binder oss mennesker sammen, og det er derfor vi i Norge har alle disse statlige ordningene for å sikre at vi har en rik og mangfoldig litteratur i dette landet.
Uten kultur er vi bare en gjeng folk som tilfeldigvis befinner seg innen samme radius. Kulturen binder oss sammen og gir oss håp og mening og retning, språk og samhold og kunnskap. Vi lever i en verden da disse verdiene er presset hele tiden. Vi må kjempe for at det å levere noe av kunstnerisk og kulturell verdi skal verdsettes ordentlig, slik at kunstnerne ikke må bruke kreftene sine på ren overlevelse og bekymring for neste strømregning.
En gjennomsnittlig forfatter lever under fattigdomsgrensa. Og enhver forlagssjef kan takke formuen sin til det norske litterære systemet, som gir forlagene momsfritak, som stiller med en innkjøpsordning og på mange måter kamuflerer at forfatterne får så dårlig betalt, fordi vi har et så gunstig og velfungerende stipendsystem og litterært kretsløp.
Så nei, jeg syns vi har mye forbedringspotensial.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg forventer å kunne gå på julefest med andre forfattere, og få nye venner som brenner for det samme som meg. Etter hvert og idet dere begynner å anse meg som ufarlig, forventer jeg å ta over hele foreningen i et spektakulært kupp og jobbe for verdensherredømme.
Hilde Østby har utgitt romanen Leksikon om lengsel (Tiden, 2013), sakprosabøkene Å dykke etter sjøhester (Cappelen Damm, 2016, medforfatter: Ylva Østby), Kreativitet (Cappelen Damm, 2020), Mageboka (Kagge, 2021), Kvinnenes by (Cappelen Damm, 2022, medforfattere: Marta Breen og Helene Uri) og Kart over ensomheten (Cappelen Damm, 2022), samt romanen Jeg elsker Dickens (Kagge, 2024).