Helge Rønning er professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Rønning er tidligere leder av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og medlem av den første ytringsfrihetskommisjonen 1996 – 1999. Han har forsket på afrikansk litteratur, kultur og politikk siden slutten av 1960 tallet, og har skrevet denne teksten om Tsitsi Dangarembga.
*
31 juli 2020 ble den zimbabwiske forfatteren Tsitsi Dangarembga arrestert sammen med sin venninne Julie Barnes i et gatekryss i landets hovedstad Harare. Dette var da landet var stengt ned på grunn av covid. Men de to hadde likevel bestemt seg for følge en oppfordring om å demonstrere mot korrupsjonen, undertrykkelsen og fattigdommen i landet. De krevde også at den fengslede, undersøkende, modige journalisten Hopewell Chin’ono skulle løslates.
Retten til å demonstrere er grunnlovfestet i Zimbabwe, og de to kvinnene hadde ikke brutt covidforbudet mot å komme sammen i store grupper. Det var bare de to. Men de ble likevel arrestert av et stort oppbud av bevæpnet politi. Anklagen lød på oppfordring til offentlig vold. For å sikre bevis for at Tsitsi og Julie ikke hadde brutt covidbestemmelsene, ble demonstrasjonen deres filmet av Tsitsis tyske ektemann Olaf Koschke, som i likhet med henne er filmskaper. Det hjalp ikke. I rettsaken i november samme år ble de to kvinnene dømt til bøter og betinget fengsel. Dommen ble imidlertid omstøtt av høyesterett i mai 2023. Et tegn på at det, til tross for mange brudd på rettsstatens prinsipper, fremdeles er deler av Zimbabwes rettsvesen som til en viss grad er uavhengig.
Før 2020 hadde Tsitsi Dangarembga aldri tidligere vært direkte involvert i politisk virksomhet, men i et stort intervju om sitt liv, forfatterskap og sin tolkning av Zimbabwes historie, sa hun: «For me, my protest and my writing run parallel […] When I think ‘Why am I in my personal situation? Why do I feel as I do?, – it’s the situation in my country […] Even being under arrest […] is a way to know. You come to know things you would not know otherwise.»
Dette kommer ikke minst til uttrykk i essaysamlingen hennes fra 2022, Black and Female (på norsk Svart og kvinne, Forlaget Press, 2023). I boka forbinder hun sin egen historie og oppvekst med refleksjoner over Zimbabwes historie, samt over hva det betyr å være en svart kvinne i en verden der hvithet og det å være mann innebærer makt. Denne holdningen ligger i bokas tittel, og et sted skriver hun: «By the time I was in my teens, I had taken up a residence framed by a double negative: not male, not white.» Hun knytter dette perspektivet til å skrive om egen oppvekst og sine foreldres liv, samt til å kople disse individuelle historiene til en framstilling av Zimbabwes store historie, og i forlengelse av dette igjen til imperialismens historie. Slik blir essaysamlingen en personlig beretning om hva det betyr å gjøre motstand.
Tsitsi ble født i 1959 i den britiske kolonien som den gangen bar navnet Southern Rhodesia. Hennes mor var født i 1920, og var, sammen med Tsitsis far, av de få afrikanerne som fikk utdannelse. I 1960-årene ble mange britiske kolonier i Afrika selvstendige, men dette gjaldt ikke Southern Rhodesia, som hadde en relativt stor britisk, hvit settlerbefolkning. På det meste utgjorde settlerne 8 prosent av befolkningen. I 1965 erklærte den hvite minoriteten landet for uavhengig under navnet Rhodesia. Men fram til da hadde det vokst fram en stadig mer omfattende svart protestbevegelse mot det rasedelte og undertrykkende systemet i landet.
Fra 1964 og fram til Zimbabwe ble selvstendig i 1980, førte de to største frigjøringsbevegelsene en væpnet kamp mot det rhodesiske regimet. Denne frigjøringskrigen danner noe av bakgrunnen for hendingene i Dangarembgas roman The book of Not (2006).
I den nevnte essaysamlingen får vi vite hvordan Dangarembgas foreldre, som hadde sin bakgrunn i den metodistiske misjonen, reiste til London i 1961 for å studere videre. Barna deres ble imidlertid plassert hos fosterforeldre i Dover. I en refleksjon over dette trekker Tsitsi fram hva det vil si for et lite barn å oppdage at hun ikke er hvit, som sine omgivelser. Dette fører hun videre framover til analyser av hvordan rase dominerte hele forståelsen av identitet i det koloniale samfunnet, der hennes foreldre var preget av en dobbel identitet. På den ene siden var de afrikanere, men gjennom sin utdannelse og arbeid som lærere ved en misjonsskole var de knyttet til en kolonial og engelsk sammenheng.
Analysen av situasjonen i det rhodesiske kolonisamfunnet viderefører Dangarembga i beretningen om sine senere erfaringer. Hun plasserer disse i et videre perspektiv av imperialismen som system, både økonomisk og hvordan det påvirker selvfølelse og identitet. Som hun skriver: «Melanated people are still wading through swamps of negativity, still grasping for the vital principle that was removed when our being was siphoned from our bodies by the forces of colonization. Our suffering is the metaphysical equivalent of a phantom limb.» Her er Dangarembga delvis inspirert av arbeidene til Frantz Fanon som skrev den berømte boka Jordens fordømte (1961). Tittelen på debutromanenhennes Nervous Conditions (The Women’s Press, London, 1988) er et sitat fra Fanon.
Hun fortsetter kritikken av kolonisystemet og imperialismen ved å ta for seg situasjonen i det selvstendige Zimbabwe, og hva som skjedde under frigjøringskrigen. I frigjøringsbevegelsene var kvinnene underordnet de mannlige lederne, og de ble misbrukt. Da landet ble selvstendig, bar mange på en drøm om et nytt Zimbabwe preget av likestilling og frihet. Men dette var en drøm som ble til et mareritt av undertrykkelse og vold, først under lederskap av Robert Mugabe fra 1980 til 2017, deretter under hans etterfølger fra samme parti Emerson Mnangagwa. Frigjøringsbevegelsen ble til det korrupte statsbærende partiet ZANU PF. Det var dette systemet Tsitsi Dangarembga protesterte mot i 2020, og som hun har fortsatt å kritisere.
I tillegg inneholder essaysamlingen interessante refleksjoner om betydningen av å kunne skrive, og om den rollen forfatteren kan spille for å løfte fram erfaringer av det å være svart og kvinne. Slik utgjør essaysamlingen en interessant kommentar til Dangarembgas tre romaner.
Nervous Conditions (2008) (Nervøse tilstander, Forlaget Press, 2023) åpner med en setning som er av det slaget som blir klassisk i internasjonal romanlitteratur. «I was not sorry when my brother died.» Den som skriver dette er romanens hovedperson, den unge kvinnen Tambudzai (Tambu) Sigauke. Hun beretter om hvordan hun som jente og svart mot alle odds klarer å skaffe seg skolegang i det rasistiske Rhodesia på 1960 tallet. Romanen er delvis selvbiografisk, men portrettet av Tambu er ikke noe selvportrett, selv om Tambus refleksjoner også bærer i seg tanker som Tsitsi har kommet med i andre sammenhenger. Portrettet av Tambu kontrasteres av skildringen av kusinen hennes Nyasha, som også har trekk fra Tsitsi sin egen historie. Likevel er ikke denne romanen et eksempel på det som nå kalles «autofiksjon». Avstanden til Dangarembgas eget liv, og den selvkritiske tonen som koples til en sikker realistisk sans for detaljer, viser hvordan fiksjonen peker ut over det selvbiografiske.
I 2006 kom annet bind i det som skulle bli trilogien om Tambu. Den heter The Book of Not (Alt jeg ikke er, Forlaget Press, 2024) og er lik som Nervous Conditions en førstepersonsberetning. Den foregår noen få år før Zimbabwe ble selvstendig, og Tambu er blitt opptatt som en av få svarte på en hvit klosterskole. I bakgrunnen foregår en stadig mer voldelig frigjøringskrig der begge sider begår grusomheter og overgrep. Tambus søster, som hadde sluttet seg til geriljaen, får et ben sprengt vekk av en landmine i begynnelsen av boka. Men framfor alt er romanen en skildring av hvordan Tambu opplever både dulgt og åpenlys rasisme og institusjonell undertrykkelse. Etter å ha avsluttet skolen, studerer hun ved University of Zimbabwe, og får etter studiene en underordnet stilling i et reklamebyrå, hvor hun fremdeles er ydmyket som ung, svart kvinne. Boka inneholder refleksjoner over identitet og hvordan tvil og usikkerhet kanskje kan avløses av tilværelsen i et nytt Zimbabwe – noe som viser seg å ikke oppfylle de håp som Tambu drømte om.
I det siste bindet i trilogien, This Mournable Body (2020) (En kropp å sørge over, Forlaget Press, 2025), er Tambu blitt middelaldrende. Hun ser tilbake på sin tilværelse og sitt liv med enda større følelse av fremmedhet enn i de to foregående romanene. Derfor er boka også skrevet i annen person, og ikke som en jeg-roman. Et eksempel: «You should be up. You lift your head and fall back onto the pillow.»
Boka foregår på slutten av nittitallet. Tambu har flyttet fra det hybelhuset hun bodde i på slutten av The Book of Not, og bor i en forfallen villa sammen med andre desillusjonerte kvinner. Hun ser etter en ny jobb, etter å ha vært lærer en stund på en ungdomsskole. Hun kom i en voldelig konflikt med en elev, har hatt et nervøst sammenbrudd og vært innlagt på et psykiatrisk sykehus. Ved hjelp av kusinen Nyasha fra den første romanen, blir hun ansatt i en økologisk turistlandsby som drives av en av de hvite jentene hun gikk på skole med i den andre romanen. Skildringen av denne landsbyen og Tambus reaksjon på den er preget av velplassert ironi. Den trekker også inn hvordan moren hennes reagerer på de europeiske turistene som eksotiserer afrikansk kultur og liv ved å knuse en av turistenes kamera. Dette utløser Tambus selvoppgjør, og kan leses som et uttrykk for et tapt håp om hennes og Zimbabwes framtid. Det var også fra begynnelsen av 2000-tallet at Zimbabwes politiske og økonomiske forfall satte inn.
Kilder
Darryl Pinckney «Zimbabwe’s Wounds of Empire», The New York Review of Books, April 6th, 2023.