Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg tror skrivingen min har to begynnelser, eller én begynnelse og én fortsettelse. Som barn satt jeg ved kjøkkenbordet hos besteforeldrene mine og skrev mens de voksne lå middagshvil. Det var noe med å nærmest forsvinne for seg selv, fylle den stillheten med uforstyrret å skrive.
En del av meg prøver nok å bevare den barnlige fortryllelsen, fortsatt kan jeg føle meg som et barn som skriver mens de voksne ikke ser på. Den andre begynnelsen skjer på videregående, den vinteren jeg bestemt mener det var klarvær kveld etter kveld, og jeg for første gang leste Cormac McCarthy. En omsnuing av hvordan jeg så på landskapet, menneskene, samfunnet.
Jeg visste ikke at språket kunne være som det, puste som det. At det kunne være konkret som gjerdestolper, og samtidig ha en stofflighet. Der og da bestemte jeg meg for å bli forfatter. Jeg tenkte at hvis jeg kan vekke noe av det samme hos én leser, vil det være verdt det.
Ofte tok jeg bussen hjem fra skolen midt på dagen, sammen med pensjonistene og alkoholikerne, for å sette meg på rommet og skrive noveller. Ganske fort innså jeg at den friheten var forpliktende, det skyldes kanskje en nordnorsk form for protestantisme, men jeg visste at om jeg skulle skrive, måtte jeg gjøre det helhjertet og som et arbeid.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Det er en lettelse når man kommer dit at man kan stryke. For så har man nok tekst til at den tåler inngrepet. Og da har jeg gjerne fått litt avstand, sånn at jeg gjennomskuer det som er påfunn og ikke hører til. Å luke ut disse setningene for seg selv er som å snuble på flatmark og oppdage at det heldigvis ikke var noen der til å se det. Samtidig prøver jeg å vokte meg mot å ta ut alt som kan virke tåpelig, det som kan vise seg å være hjertet og egenarten i det man forsøker å fortelle. Men utgangspunktet er at setninger som forsvinner ikke blir meldt savnet.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg skriver for hånd, fra det jeg tenker er begynnelsen og som jeg trenger å stable på beina for å kunne fortsette. Metoden, eller én av dem, kan være at jeg har et bilde, en setning jeg skriver meg mot, og som jeg utsetter å komme til, og at teksten lades av denne utsettelsen. Ingenting er planlagt, det er preget av intuisjon, jeg prøver å følge tekstens logikk. Sirkle inn de menneskene jeg skriver om. De lykkelige øyeblikkene er når det man skriver fører til noe uforutsett, som ikke bare viser seg å stemme overens med resten, men som dytter det videre til å bli noe annet enn jeg trodde.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Det er vanskelig å peke på hvor mye av det som er politikk, for politikk skaper ikke forfatterskap, men de siste femti årene har det blitt forvaltet sterke generasjoner norske forfattere. Så blir jeg betenkt av å se at forutsetningene er blitt endret, at flere i min generasjon bare står med den ene imponerende boka. Igjen behøver det ikke å skyldes politikk, men jeg lurer på om ikke det også er en følelse av at vi skaper litteratur litt på trass, nærmest som en uønsket gest?
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Det er todelt, eller mer enn det. Jeg søkte delvis for å ta meg selv og skrivingen på alvor, men også for å kunne ta del i et fellesskap. Forhåpningen er å kunne bidra, i en eller annen form, til skrivingen og samtalen om norsk litteratur fremover. Det er en kamplyst der, på vegne av bøkene og de som skriver dem og de som leser dem.
Michael Rindahl har utgitt romanen Gammelgresset (Gyldendal, 2019).