Holmgangen på seminarrom sju, eller: Even Andreas protesterer. Har bokbransjen alltid stått i markedets tegn? Frasen «for lenge lenge siden» må leses som en overdrivelse. Det nærmer seg jul, og Eksaminatoren er overbevist om at konsensuskulturen råder. Vi studerer Konkurransetilsynets skriftserie 1/2006, og vi knekker den første EAN-koden. Ping. Publisisten avlegger løvene på Sehesteds plass en teatralsk visitt.
«Konkurransetilsynet har greie på konkurranse!»
Da vår kjære seminarleder X (anonym, anonym, i anstendighetens navn!) for lenge lenge siden framsatte denne og lignende påstander, levde vi, de unge studentene, fortsatt i den tro at ethvert litterært verk lot seg tyde som uttrykk for en overordnet idé eller vilje: tidsånden, moralen, politikken, estetikken, metafysikken, for ikke å glemme Gud, vi snakket mye om Gud i de dager – og det var derfor ikke overraskende at Even Andreas, vår selvutnevnte talsmann, reiste seg opp og avbrøt X midt i foredraget: «Du tar fullstendig feil, X! Litteraturen har framtida foran seg, din dust! – og ikke bak seg, ikke, slik den store men like fullt feilinformerte professoren fra Heidelberg (senere Berlin) i sin tid i en viss forstand mente, over og ut, finito!»
Elegant! og det til tross for at Even Andreas snublet i ordene like før han skulle til å sette punktum – minst en i for mye, dessuten hadde han en liten talefeil, Even Andreas, men ok, her var han blant sine egne, en skavank fra eller til spilte ingen rolle: vi var jo ikke primært opptatt av lyd, det var skriften vi anså for å være Utsigelsens arne, gladelig kunne vi konstantere at lingvistene drev på med sitt, det var visstnok ikke måte på hvor mye vitenskap det menneskelige taleorganet skjulte i sine indre gemakker.
«… fullstendig feil … din dust! … den store men like fullt feilinformerte professoren fra Heidelberg …» Om vi, studentene, hadde lest Hegel? Jeg mener virkelig lest? Nåja, det dreide seg om noen få sider, et lite utdrag fra Vorlesungen über die Ästhetik, oversatt til norsk, vi var prisgitt oversettelsens kunst – selvfølgelig, hvis vi ser bort fra Even Andreas (selvfølgelig). Noen få sider – her jeg sitter er jeg ikke i stand til å huske hvilke sider eller delkapitler seminarleder X «foreleste» over, det som derimot framstår som et klart og tydelig erindringsbilde er: X, med ryggen mot tavlen og følgende kritthvite setning: «Kunsten er død.» Over og ut. Finito! … og så dette merkelige utsagnet, eller, denne overdimensjonerte snakkeboblen som fikk Even Andreas til å sprette opp fra stolen: «Konkurransetilsynet har greie på konkurranse!»
Konkurransetilsynet? Et klart og tydelig bilde, ja. Likevel ser jeg ikke bort fra at erindringen svikter, eller regelrett driver gjøn med meg – selvsagt gjør den det, vi vet at tekster «… come before us as the always-already-read», det samme kan vi si om erindringen, den er alltid allerede lest, alltid allerede fortolket, det er forståelig hvorfor noen filosofer (eksempel: Deleuze) setter spørsmålstegn ved erindringen som utgangspunkt, kilde, som drivkraft i Aftenlandenes (post)romantiske fortolkningsmaskineri osv. «… og hva med glemselen?» må vi spørre, kanskje Nietzsche (eller en fortolket utgave av Nietzsche) har rett: du kan leve uten erindring, men et liv uten glemsel er umulig, og hvis han har rett, Nietzsche: jeg ser ikke bort fra at jeg, i skrivende stund, må, fordi det ikke finnes andre utveier, ty til hjelpemidler vi under normale omstendigheter forbinder med et fag som heller ikke den nåværende dannelsesministeren (så langt) har klart å sette på den skolepolitiske dagsordenen: retorikken – for det er retorikken (herunder psykoanalysen) som lærer oss å huske det vi trodde vi hadde glemt (eller fortrengt).
Konkurransetilsynet: etablert den første januar det Herrens år 1994, samtidig med at konkurranseloven og pristiltaksloven trådte i kraft – vi må m.a.o. lese frasen «for lenge lenge siden» som en overdrivelse; vår kjære seminarleder X kan umulig ha vært forut for sin tid, han kan umulig ha snakket om Konkurransetilsynet før etableringen. Altså: årstallet gir en pekepinn, og jeg er ganske sikker på at det nærmet seg jul: lukten av vintersvette eksamenskropper, clementiner som gir fra seg saftige sibilanter mens de skrelles, svart som medienorske krigstyper utenfor de store seminarvinduene. Desember 1994? 1995? X sier: «Kunsten er død, og vi har ikke noe valg: vi må feste vår lit til … til … Konkurransetilsynet, bare Konkurransetilsynet kan føre tilsyn med litteraturen og andre kulturindustrielle produkter. Konkurransetilsynet har greie på konkurranse!» Even Andreas: «Du tar fullstendig feil, X! …(osv.)» Protesten gir oss anledning til å assosiere fritt: «Dolken i bordet!» er det noen som sier. «Springskalle!» hører vi en annen bemerke. «Et tu, Brute?»
«I en viss forstand,» gjentar Even Andreas, roligere nå, men han forblir stående oppreist, «for det er ikke uproblematisk å hevde at det Hegel sier er at litteraturen – eller rettere, kunsten – har framtida bak seg; umiddelbart vil vi identifisere framtida som det kommende, det blivende, vorden … aldri bak, framtida er alltid foran!»
«Even, Even, Even Andreas,» lyder seminarlederstemmen, X har fram til nå lyttet til opprøreren med et tvetydig flir om munnen, «du taler i tunger, det henger faen ikke på greip det du har å fare med.»
«Nettopp!» parerer Even Andreas, her skal ingen føle seg trygg, selvsagt har talsmannen mer på lager. «Det henger ikke på greip. Ingenting henger på greip. Ingenting av det du sier henger på greip. ’Konkurransetilsynet har greie på konkurranse’ – hva er det? En tautologi? Selvfølgelig har Konkurransetilsynet greie på konkurranse! Hva annet skulle Konkurransetilsynet ha greie på? Litteratur? Litteraturteori? Litterær kvalitet?»
Exit Even Andreas. Exit X.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av de siste par årene har tenkt tilbake på – dvs. prøvd å gjenerindre, rekonstruere – denne hendelsen, eller «Holmgangen på seminarrom sju»: David kontra Goliat etc. I likhet med så mange andre har jeg fulgt med i debatten om den norske bokbransjen, en debatt som i skrivende stund ennå ikke har rast fra seg – og lite tyder på at den vil rase fra seg, betegnelsen bokskred har fått et haleheng av nye betydninger, og gudene vet hvordan morgendagens litteraturhistorikere (eller hvem det nå er som kommer til å skrive litteraturens historie i morgen – Konkurransetilsynet?) forestiller seg den tida vi puster og ånder i her og nå: «Bokhøsten 2006 var innhyllet i tåke. Litteratene vandret hvileløst omkring. Melankolien var til å ta og føle på. De intellektuelle mente at den rød-grønne regjeringen famlet i blinde. Dag Solstad skrev fotnoter til en uutgravd roman. Majoriteten av det norske folk hadde for lengst ønsket Fremskrittspartistaten velkommen. Bokhøsten var ikke lenger et spørsmål om innhøstning av de beste bøkene, men et spørsmål om livets høst, døden.»
Gudene vet. «… men likevel må vi forsøke,» sa en bekjent av meg, hun viste til en kommentar signert Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør, Knut Olav Åmås, «forsøke å tenke så konstruktivt som mulig. Bokbransjen har alltid – alltid – stått i markedets tegn. Har du noen gang hørt om et kommersielt foretak som bedriver veldedighet? Solidaritetsbusiness? (En og annen nobelprisvinner, men ellers …) Her må vi trå varsomt,» dette sa hun mens hun stirret meg dypt inn i øynene, «vi må for all del unngå romantiseringer og historieforfalskninger.»
Så sant, så sant, ingen vei utenom. «La oss ikke glemme gode gamle Samuel Johnson,» sa jeg, og hun, min bekjente, smilte som en fornøyd eksaminator – Johnson, min store helt, som forteller historier om poesiens økonomiske rammebetingelser, et eksempel er beretningen om John Drydens avhengighetsforhold til bokhandleren (eller forleggeren) Jacob Tonson, en trist affære, her, i Johnsons framstilling, er det snakk om penger, guineas, money. Dryden henger etter med arbeidet, han frykter at Tonson skal gå til angrep på ham. Trusler om vold. Lemlestelse. Mord. Tonson bestemmer og Tonson vil ha det Tonson har bestilt, og Dryden skriver og skriver og skriver, men han blir ikke ferdig, umulig å overholde fristen. «Tonson, Tonson, Tonson, Tonson.» Blekkhuset rister, bokstavene skjelver, de bevingede ordene som bærer bud om berømmelsens abstrakte rewards skriver seg fra en annen virkelighet, en annen planet. Men misforstå ikke. Poeten John Dryden: «… the father of English criticism». Samuel Johnson har ingen grunn til å tvile: vi står i gjeld til Dryden, litterær gjeld. Dryden: «… the writer who first taught us to determine upon the principles the merit of composition». Nei, han tviler ikke, Johnson – den samme Johnson som (med et hjertesukk?) plasserer følgende maksime i sentrum av den engelske kanon: «No one but a blockhead ever wrote, except for money.» But Johnson unimitated, unimitable Johnson, how shall I describe thee?
«… men likevel må vi forsøke …» Jeg har sett nærmere på Åmås’ kommentar, datert den 25. november 2006, og jeg har forstått, tror jeg, hvorfor Eksaminatoren kunne si seg delvis enig – hun framhevet de siste ordene, hun sa seg delvis enig, ville ikke kjøpe hele pakka. Hun likte de avsluttende setningene, sa hun: «Problemet er ikke at bøker er for dyre i Norge,» skrev debatt- og kronikkredaktøren mens det norske folk løp om kapp med husspøkelsene fra fjorårets julehandel. «Problemet er for høyt tempo, for stort volum, for ujevn litterær kvalitet – og mest av alt en strømlinjeforming som på sikt [sic] truer med å marginalisere alt sært og risikabelt. Enn så lenge er Bok-Norge en privilegert idyll og et internasjonalt forbilde. Alt det kan skusles bort i løpet av få år. Derfor trengs det realistiske situasjonsbeskrivelser og en bevisst kulturpolitikk.» Ja, dette kunne hun svelge, Eksaminatoren – «Realistiske situasjonsbeskrivelser, hurra! La oss snakke om kvalitet!» Konklusjonen, debatt- og kronikkredaktørens søte oppfordring, mente hun, var dessert à la noix de coco: «Da er det ikke grunn til pessimisme, men en kjølig-kritisk optimisme.»
Forretten derimot, kunne hun spare seg for. «Hør på dette,» sa hun og leste fra begynnelsen: «Det finnes ikke noe mer pompøst og selvopptatt enn bokbransjen når den diskuterer seg selv. Nå er vi i gang igjen.» Nettopp: pompøst og selvopptatt – nå er vi i gang igjen, hun sa: «I Norges land må de pompøse og selvopptatte tåle å bli gjort til latter, manieristene blant oss må gjerne få skrive bøker og drikke seg dritings annenhver kveld, må gjerne får være så kjølige og kritiske (= så arrogante) de bare vil, men slipp dem for Guds skyld ikke til i den offentlige debatten, Herrejemini, debatten, debatten, mann, er forbeholdt de moteriktige pennene, de munnrappe liberalistene, de borgerlige sosialistene, de utrettelige meningsmaskinene osv.» Her måtte hun trekke pusten. To sekunder. Deretter: «Konsensuskultur!» slo Eksaminatoren fast, for øvrig en aktiv blogger, hun befant seg langt nede i den fjerde eller femte halvliteren, det var jeg som spanderte, engler og demoner ivret etter å overgå hverandre i fantastiske profetier m.m., profetier m.m. jeg forsøkte å holde på en armlengdes avstand, for å si det sånn, jeg hadde verken tid eller lyst, nei jeg torde ikke, eller kanskje jeg torde, men ikke … – herlighet, den dama gir seg ikke med det første: «Konsensuskultur! Konkurranse for konkurransens skyld – kjør debatt!»
…
For det er det det handler om, dette lille skriftet jeg har fått mellom hendene: konkurranse, tevling, forskjellige markedsstrategier osv. Alt ser ut til å være i den skjønneste orden: tall, statistikk, empiri. Effekter av friere bokpriser, Konkurransetilsynets skriftserie 1/2006, er en rapport som henvender seg til et publikum som gjerne vil vite hva tekster «handler om»: konsumenter, kjøpssubjekter, tenkte jeg først, et publikum som i all sin uvitenhet tar det for gitt at litteraturkritikkens fremste oppgave består i å bedrive forbrukerveiledning, og jeg tenkte at det måtte være mulig å skrive en anmeldelse av dette lille skriftet, en drepende kjedelig anmeldelse, tenkte jeg, et stort gjesp.
Det hadde vært noe: Konkurransetilsynet uttaler seg om litteratur og bokpriser – og kritikken svarer med å gjespe: «Ikke plag meg med detaljer. Økonomi er ikke mitt bord. Om nye bøker selger eller ikke selger – jeg bryr meg ikke. Klassikerne foreligger, jeg har mer enn nok å forholde meg til.» For hva skal vi med nye (norske) bøker, ny (norsk) litteratur? Spørsmålet forfølger oss, vi vet at det finnes der ute et sted, at det puster, peser, stønner og akker seg. Debattantene – selv de ivrigste debattantene – husker å glemme: alltid glemme Spørsmålet, dyret som seminarleder X («for lenge lenge siden») tegnet på tavlen. («Herr debatt- og kronikkredaktør, her har De debatten Deres!») Men krittet etterlater seg forgjengelige tegn, det lektorale «La stå!» er og forblir en ironisk hilsen til rengjøringspersonalet.
Nye (norske) bøker, ny (norsk) litteratur?
Igjen hører jeg Even Andreas protestere: «Selvfølgelig har Konkurransetilsynet greie på konkurranse! Hva annet skulle Konkurransetilsynet ha greie på? Litteratur? Litteraturteori? Litterær kvalitet?»
Vel, Even Andreas, vi visste det ikke da, men i dag, hva vet vi i dag? At den store Hegel var (er) feilinformert? Ærlig talt, Even Andreas! – tal ærlig, hvor du nå enn måtte befinne deg. Tal, talsmann, om Konkurransetilsynet, Konkurransetilsynet som i 2006 skriver: «Enkelte har vært bekymret for at bransjeavtalen vil føre til en reduksjon av bredden og kvaliteten. Det er vanskelig å finne et kvantitativt mål for litteraturkvalitet, og enkelte av kvalitetseffektene av den nye bransjeavtalen forventes å ikke slå inn før om noen år. Det er lite man kan si om kvaliteten av litteraturen som er observert solgt, men antall solgte unike titler kan måles, og man kan lete etter endringer i salgsdistribusjonene. Det har for eksempel vært hevdet at endringene i bransjeavtalen vil favorisere bestselgerne på bekostning av smal litteratur. Hvis det er tilfelle, kan det forventes færre solgte titler og at bestselgerne øker salget relativt til smal litteratur.»
«Hva sier dere til dette?»
Eksaminatoren igjen – hun drikker øl sammen med en gjeng litteraturkritikere, hun er ute etter svar. «Er det sant at det er ’vanskelig å finne et kvantitativt mål for litteraturkvalitet’? Eller: hvordan vil dere håndtere (hvis det er det man sier) problemstillingen? Litteraturkvalitet … er det noe litteraturkritikerne må ha greie på, så er det nettopp det: litteraturkvalitet.»
«Vi må anmelde forlagene!» sier litteraturkritiker A.
«Forlagene?» spør litteraturkritiker B.
«Ja, hver bokanmeldelse må kunne leses som en forlagsanmeldelse,» svarer litteraturkritiker C.
«Kritikk av den instrumentelle fornuft.»
«Og avisenes kulturredaksjoner – kulturredaksjonsanmeldelse,» sier kritiker D.
«For ikke å snakke om bokhandlene – bokhandelanmeldelse,» sier E.
«Kulturdepartementet,» tilføyer F.
«Bibliotekene.» (G)
«Matvarebutikkene.» (osv.)
«Etc.»
«Hvis ikke økonomene vil bli litteraturkritikere, må litteraturkritikerne bli økonomer.»
«Nestemann på talelisten er …»
Espen Søbye: på oppdrag fra et (fag)litterært tidsskrift som ennå ikke er blitt latt i journalistikken, stikker han hull på den ene verkebyllen etter den andre, ja, her taler han Konkurransetilsynet og alle tenkelige frie bokprisrapporter midt imot, her, under overskriften «Sehesteds løver rammes. Om framtida for norsk bokbransje».
Litteraturkritikeren advarer de store og tradisjonstunge forlagene mot å gi seg kulturindustrien i vold – eller nei, han advarer ikke, han beskriver en tilstand, han stiller en diagnose, maler tjukt på med bred pensel: «Det er noe trist over denne situasjonen. Gyldendal og Aschehoug ligger som to flotte majestetiske løver. Men så er det svart av fluer rundt øynene og nesa på dem, og løvene orker ikke å holde dem borte. Det er vanskelig å forstå hvorfor, på avstand ser de helt fine ut, men så prøver den ene å reise seg, og da blir det synlig for all verden: buken er revet opp, innvollene velter ut. Løvene vet også at jo lenger de ligger sånn for å skjule sine sår, desto mer mark og elendighet kryper det opp i buken på dem. Hva kan de gjøre?»
«Hva de kan gjøre, løvene?»
La oss kalle ham Publisisten (eller Neopublisisten eller Postpublisisten, alt ettersom). Han påstår at han ikke føler seg truffet av kritikken – kritikken Søbye retter mot de nye forlagene: småforlagene som tapper storforlagene for krefter, penger, manuskripter, forfattere. Publisisten pusher bøker i matvarebutikkene og legger extracts fra mange og lange underholdningsromaner ut på nettet – gratis nedlastning, men betal hvis du vil lese hele greia. «Ække no’ gæernt i det – må jo tjene penger.» Som man gjerne sier: ny teknologi, nye muligheter; en grenseløs verden osv. Igjen og igjen har Publisisten bevist at leserne kan mer enn å lese – f.eks. skrive. Alle og enhver kan delta i nettromanprosjektet Kjærligheten overvinner alt. Først: vi laster ned (gratis) det første kapitlet (antakelig forfattet av Publisisten selv). Deretter: vi finner fram kredittkortene våre, vi taster inn kortnumre, utløpsdatoer osv., og så: vi skriver, skriver våre egne kapitler, betaler for å skrive våre egne kapitler.
«Genialt, ikke sant?» Journalistene tror alt de hører, Publisistens navn, ord og gjerninger side opp og side ned, Skavlan neste. «Vi er alle forfattere, diktere. Storytellers. Demokratisering av litteraturen, av smaken!»
«Men … at folk betaler for å skrive, er ikke det…?»
«… å snu det hele på hodet? Ikke slik jeg ser det. Her snakker vi forbrukerbevissthet. Kunsten å vite hva du vil ha … Og er du heldig, ja er du heldig, så får du lønn for strevet … det gjelder å få så mange som mulig til å skrive videre på din tekst …»
«Et litterært pyramidespill m.a.o. …?»
«Hm … det er dine ord. Vil du være med så heng på, pleier nå jeg å si.»
«…»
Kunsten å vite hva du vil ha … En sak for Konkurransetilsynet? Hva tror du, Even Andreas? Hva var det vår kjære seminarleder X prøvde å formidle den gang da? «Hver gang en bok går over en disk i en bokhandel og blir skannet, registreres salget med en EAN-kode som identifiserer tittelen,» skriver Konkurransetilsynet. I tilfelle du ikke er klar over det: der ute finnes det noen som følger med på hva du foretar deg – hvilke titler du velger, hvilken lesegruppe du trer inn i, kort sagt: hvilke signaler du sender ut hver gang du kjøper en bok. Ping.
«Hva de kan gjøre, løvene?» gjentar Publisisten.
«Ingenting. Absolutt ingenting!»
Han har sett det for seg, Publisisten, og han har hørt løvene brøle.
…
Fra Publisistens elektroniske notatbok, desember 2006 –
Det ser ikke bra ut. (Tilskuerne sukker og stønner. «Så tragisk!» hører vi noen utbryte, for deretter å bryte ut i gråt.) Løven som nettopp har prøvd å reise seg, som nettopp har tømt seg for innvoller; denne løven – Gyldendal eller Aschehoug, det er neimen ikke lett å se forskjell på dem – forsøker så godt den kan: den ellers så majestetiske løven forsøker å slikke sine sår, dytte tarmer og nyrer og hjerte og lunger på plass igjen. «Og jeg som ble oppdratt til å betrakte meg selv som en konge …»
«Jævla idiot!» mumler eller rettere snøfter den andre, Gyldendal eller Aschehoug. «Hva skulle du opp og stå etter? Du tiltrekker deg oppmerksomhet, skjønner du ikke det? Innvollene dine stinker, dunsten sprer seg over hele byen, snart er vi omringet av sultne åtseldyr av alle slag og fasonger – jeg ser for meg overskriftene, åh, skrekk, gru, angst, beven!»
«Pass dine egne saker!»
«Mine egne saker? Hva tror du jeg tenker på her jeg ligger, hæ? Dine saker og mine saker – dine saker er mine saker, baby, ingen tvil om det. Gi meg en nyre, så skal jeg slikke den for deg …»
For sent, for sent! Åtseldyrene entrer scenen, fra høyre, venstre, fra oven, fra unden. Et makabert syn, blod, gørr, tarmer som revner, mer blod, mer gørr («Nei, nei!» hyler angstridde tilskuere – de ekstatiske roper: «Ja, ja!»). Lyden av tenners gnissel, bjeff, knurr, mø, kykeliky, kaboff, boom, bang! Portrettene ned fra veggene, trekker dyre tapeter med seg i fallet. Byster, statuer, berømte versemakere ramler overende. Uerstattelige lysekroner i tusen knas. («Nei, nei!» – «Ja, ja!») Bestemødre flykter i panikk, tett fulgt av måpende forlagsredaktører. Knut Hamsun kommer ramlende inn fra vintermørket, «Marie! Min valkyrje! Hvor er du?!» Lyn, torden, eksplosjoner i øst og vest. Togsett sporer av skinnene sine. Sinnene er i kok. Makuleringsklare bøker opp i røyk. Opprør overalt. Aksjon, reaksjon. Litteraturkritikere marsjerer i samlet flokk. Kritikerkorps blåser fanfarer. Terninger kastes – men for sent, for sent! …
(Fortsettelse følger)