Derfor har vi en forsknings og utdanningspolitikk. Derfor har vi en kulturpolitikk.
Det er grunnforskningen som avdekker nye sannheter og gir oss nøkkelen til ny erkjennelse om den materielle verden. Ny erkjennelse som gjør oss i stand til å løse mange av de utfordringene vi står overfor som fellesskap, både innen klima og miljø, matforsyning, energiforsyning og rent vann.
På samme måte gir den skapende kunstner oss innsikt i ny erkjennelse om oss selv og den virkelighet vi lever i. I en verden full av konkurrerende virkelighetsbilder og virkelighetsforståelser blir sannheten om oss selv også en relativ størrelse. Virkelighetsbilder og forståelsen av disse skifter i et
tempo det nesten er umulig å henge med i.
Å forstå seg selv som enkeltindivid og som del av et felleskap er vanskeligere og mer sammensatt enn noensinne. Enhver kultur – ethvert samfunn – er avhengig av tolkningsnøkler som forteller hvem vi er, både som individ og som en del av et fellesskap. Klarer vi ikke som samfunn – eller fellesskap – å gi forståelsesnøkler eller "sanne" symboler, vil kulturen oppleves som hul og innholdsløs. Det som er hult og innholdsløst forvitrer.
Spesielt blant de oppvoksende generasjoner er gyldige tolkningsnøkler viktig når identitet, selvforståelse og tilhørighet skal preges. I vår tid går kulturen og dens tolkningsnøkler fortere ut på dato enn noensinne – dette merker
spesielt de yngre generasjoner. Klarer vi som fellesskap ikke selv å produsere og formidle oppdaterte forståelsesnøkler og "sanne" symboler, da overlater vi identitetsskapingen og verdiorienteringen til markedskreftene.
Markedsaktørene behersker symbolproduksjonen og de behersker også mekanismene for identitetsskaping og tilhørighetskoder. Ulempen er at i markedet er det ikke "sannhetssøkende kunstnerisk frihet". Symbolproduksjonen er der av en eneste grunn alene – og det er å skape bånd av lojalitet, ikke for å gi innsikt og sannhet. Å skape lojale forbrukere.
En kulturpolitikk skal gi kunstnerisk frihet. Den skapende kunsten skal være
sannhetssøkende, den skal gi oss økt forståelse og innsikt i oss selv. Først når vi har innsikt og forståelse av oss selv har vi mulighet til å enes om felles verdier som kan hjelpe oss å identifisere og oppnå felles mål.
Mål som skal være til gode for fellesskapet. Mål som gjør det meningsfullt å være en del av et fellesskap.
Problemet med både grunnforskning og skapende kunst er at verdien av arbeidet og prosessene sjelden identifiseres i nåtid. Det er først i generasjonsregnskap at vi til fulle klarer å identifisere verdien av de gjennombrudd som gjøres. Måleproblemet blir bort imot umulig.
Eller for å si det på en annen måte: – Hadde det vært mulig å gi en presis identifisering av verdien i både grunnforskning og skapende kunst i nåtid, ville både forskningspolitikk og kulturpolitikk vært enkelt. Det er ikke tilfelle.
For å illustrere litt hva jeg mener med identifisering av verdier vil jeg ta frem et eksempel fra forskningen: I sin tid avslo Norges forskningsråd en søknad av en gruppe veterinærer som mente de skulle kunne klare å lage en vaksine for lakseyngel. Begrunnelsen for avslaget var: "Man kan ikke vaksinere fisk." Det er jo en trøst at den samme gruppe ikke slo seg til ro med dette og klarte å få fram den vaksinen som nesten har eliminert antibiotika fra norsk oppdrettsnæring. Unødvendig å nevne at dette har hatt store positive konsekvenser for det norske samfunn.
Og her i salen sitter det sikkert mange som har kjennskap til tilsvarende eksempler fra kultursektoren – å trekke frem noen av disse nå, blir litt på siden av det budskap jeg ønsker å formidle.
Poenget mitt er:
Tross omfattende finansierings og støtteordninger som er frikoblet fra markedsmekanismene så har vi ingen garanti for presisjonen i kvalitetsidentifiseringen og tildelingene. Dessverre. Identifisering av verdiskaping stiller store krav til byråkratiet. Byråkratiet skal bidra til at ressursene settes inn der de gir mest verdiskaping for fellesskapet. Med ekspansiv kulturpolitikk følger også et voksende byråkrati. Mye byråkrati.
Nå er tittelen på mitt innlegg: Balansen mellom kultur og byråkrati. Hva er byråkrati? Hva er balanse? Hva er ubalanse?
Byråkrati
Jeg vil først ta for meg selve begrepet byråkrati. Byrå betyr kontor – krati betyr styre. Kontorstyre? Jeg vet ikke om jeg eller dere ble noe klokere av det?
Idealet for byråkratiet er at det skal være legitimt, det vil si være styrt av regler som er forankret i demokratisk legitimt fattede beslutninger. Byråkraten skal være lojal overfor beslutningene og de regler som utledes av disse. Ikke minst skal byråkraten være lojal overfor den intensjon som ligger bak beslutningene og aldri la seg styre av personlige relasjoner og vurderinger. Et ideelt byråkrati skal være etterrettelig.
Alle skal behandles likt. Dette er idealet. Virkeligheten er preget av at også byråkrater er mennesker. Tross alt: I det store og det hele både er og oppleves byråkratiet som etterrettelig og legitimt i Norge.
Dette er også min erfaring. De fleste byråkrater jeg kjenner er kunnskapsrike og oppriktig engasjert i det arbeid de holder på med. Og de har en høy moralsk standard. Byråkrater i Norge er på ingen måte noen jeg vil betegne som "The bad guys". Likevel er det viktig å være klar over dets begrensninger.
Byråkratiets begrensninger
Byråkratiets begrensninger oppstår der det skal håndtere en virkelighet som defineres av skjønn og normative vurderinger. Det hjelper lite hvor mange byråkrater som settes inn eller hvor mange regler og ordninger som lanseres ,dersom det til syvende og sist er et skjønn – en normativ vurdering eller en
"fagvurdering" – som avgjør en beslutning.
Det er spesielt to sektorer innen den offentlige forvaltning der byråkratiet, og derigjennom den demokratiske styring, tradisjonelt har hatt store problemer. Det er forsvaret og helsevesenet. Gjennom den kalde krigen kunne de fagmilitære alltid gjemme seg bak utsagn om "rikets sikkerhet" eller "militærfaglige vurderinger" om de syntes de ble utsatt for et utilbørlig press.
På den måten kunne de legge de fleste innvendinger og diskusjoner død. Få politikere våget å utfordre de fagmilitære da man var redd for å bli stemplet som en som ikke brydde seg om rikets sikkerhet. Eller en som ikke var forsvarsvennlig.
Tilsvarende retorikk utviklet seg innen helsevesenet der utsagn av typen "Vi står med liv i våre hender", eller "Får vi ikke mer penger nå må vi stenge barneklinikken". Jeg tror vi alle har hørt disse og lignende utsagn. Utsagn som skremte politikere og offentlighet fra å pirke for mye i materien. Ingen politikere ønsker å bli husket som den som stengte barneavdelingen eller være ansvarlig for at personer døde mellom hendene til legene.
Systemer der den objektive sannhet monopoliseres av en gruppe vil over tid føre til ensretting med etterfølgende dogmatisme og avdemokratisering. Heldigvis har vi ikke lenger en kald krig, og forsvarets disposisjoner er i dag gjenstand for den samme offentlige debatt og demokratiske innsyn og styring som andre offentlige sektorer. Det er i dag lettere å få informasjon om antall soldater, våpen eller generalenes inntekter, enn det er å få fram informasjon om antall ansatte kunstnere og institusjonsledernes lønninger ved våre kunst og kulturinstitusjoner.
Når det gjelder helsevesenet er det også skjedd en endring. Brukernes behov settes i sentrum og sykehusenes disponering av ressurser underlegges samme krav til etterrettelighet som andre sektorer. Denne utvikling har betydd et mer effektivt forsvar og et bedre helsevesen.
Den store faren med sannhetsmonopol og dogmatisme er når sannhetsmonopol knyttes opp mot makt eller beslutningsmyndighet over økonomiske midler. Det er ikke uten grunn at de største korrupsjonsskandaler vi kjenner til fra offentlig sektor har funnet sted innen forsvarssektoren og helsesektoren. Dette har vært systemer der mulighetene for innsyn og overprøving av beslutningsprosessene har vært veldig vanskelig.
Lukkede systemer med sannhetsmonopolisering og dogmatisme representerer det vi innen principal agent teori benevner som moralsk hasard. I felt med begrenset og styrt informasjon må vi -Stortinget, offentligheten – forutsette at
bukken ikke liker havre. Og det er neppe klokt. I kultursektoren er det mange bukker.
Hvordan unngår vi moralsk hasard?
Større byråkrati og flere regler er en vei å gå for å redusere risikoen for moralsk hasard, men ulempen er at byråkrati i seg selv er en kostnad. Og i sektorer med begrenset og skjult informasjon, kan det bety enorme kostnader. Offentlig byråkrati er en transaksjonskostnad forbundet med demokratiske beslutningers iverksetting. Stort byråkrati betyr store transaksjonskostnader.
Og som jeg nevnte tidligere – byråkratiet vil uansett møte sin begrensning når det er avhengig av skjønn og normative vurderinger.
Det betyr at det er ingen god løsning å prøve å bevare legitimitet og redusere den moralske hasard bare gjennom å øke regelverket og derved byråkratiets størrelse. For å redusere byråkrati og begrense den moralske hasard må det også andre virkemiddel til. Dette skal jeg komme tilbake til.
Hva er passelig byråkrati?
Hva er passelig byråkrati innen kultursektoren? Når er det balanse mellom legitimitet og effektivitet? Når er det balanse mellom byråkrati og kultur? Dette vil igjen være en normativ vurdering – og i dette tilfellet – min normative vurdering.
Om jeg sier: I Bergen regner det mye. Da er det få som vil motsi meg på det. Fire meter nedbør i året fordelt på 330 regnværsdager er mye, mye mer enn gjennomsnittet i Norge. Om jeg derimot sier. I Bergen kommune er det mye byråkrati. Rådhuset i Bergen er en kjempestor høyblokk midt i Bergen sentrum og den er smekkfull av kontorer og byråkrater. Om dette er mye eller lite byråkrati, avhenger av hva jeg sammenligner det med.
Da jeg oppdaget at kontorarealene på den nye operaen i Bjørvika i areal tilsvarte mer enn en tredjedel av Rådhuset i Bergen, så syntes jeg med ett at kanskje byråkratiet i Bergen kommune hadde en beskjeden størrelse. Så – i Bergen kommune er det kanskje ikke så mye byråkrati allikevel.
Når jeg sier at det norske kulturbyråkratiet er for stort i forhold til den presisjon og legitimitet som oppnås, så har jeg få referanser å støtte meg til. Det finnes ingen objektiv og entydig målestokk å vurdere dette opp i mot. Det blir et utsagn fattet på min personlige normative vurdering. Jeg kan et stykke på vei underbygge min påstand med tall. Og siden dette er et 30 minutters
innlegg serverer jeg bare overskrifter og ikke tabeller.
I Norge er det i følge SSB 31000 årsverk innen kultursektoren. Av disse så er trolig mindre enn 1500 knyttet til skapende og utøvende årsverk, hvorav mesteparten av de kunstneriske arbeidsplassene er knyttet til de offentlig finansierte orkestrene.
I Norge brukes det årlig mer enn 15 milliarder offentlige kroner på kultursektoren om vi legger sammen bruttoutgifter fra stat, fylkeskommunal og kommunal sektor. (Dvs en sektor med en gjennomsnittlig subsidietyngde på ca kr. 500.000 pr årsverk)
Dette betyr at strukturen og aktiviteten innen kultursektoren i det vesentlige er et resultat av politiske beslutninger og offentlige bevilgninger.
Vi har ca 3000 profesjonelt kvalifiserte skapende kunstnere i Norge, og i tillegg rundt 8000 utøvende, hovedsaklig musikere og skuespillere og en del dansere. De færreste av disse har muligheter til å leve av sin kunstneriske profesjon.
Når vi kjenner lønnsnivået til de utøvende kunstnerne og de beskjedne rammene til honorarene og stipendiene til de skapende kunstnerne, så er det i mitt hode feil å rette så mye oppmerksomhet på om de 1500 som er inne i varmen av de offentlige støtteordningene, er de som bør være der. Det er neppe her det store effektivitetstapet er.
I mitt hode så er det et samfunnstap at mesteparten av de 9000 skapende og utøvende kunstnere som er utenfor de offentlige støtteordningene ikke bruker sin kunstneriske kompetanse fullt ut til samfunnets beste. I tillegg lever de under økonomiske rammer ingen andre yrkesgrupper med fire fem års høyskole utdanning lever under. Om de da ikke fullt ut har skiftet beite.
Store deler av Norges kunstneriske kompetanse og kreative kapital ligger brakk. Det er her det store effektivitetstapet er.
At de 15 milliardene offentlige kronene finansierer mesteparten av de 31000 årsverkene SSB har registrert, er en sannsynlig antagelse. Vi ville trolig fått mye mer kultur om de ca 9000 profesjonelle kunstnere som er utenfor var en større andel av de 31000 innenfor.
15 milliarder burde monne til mye mer enn 1500 kunstneriske årsverk.
(Å skulle gi alle 9000 kunstnere en GI hver på kr. 170.000, ville kostet ca 1,5 mrd, eller "bare" 10 % av dagens totale offentlige kulturutgifter. Skulle man eventuelt ansatt 9000 kunstnerne på dagens lønnssatser på ca. 300.000 netto dvs. ca 375.000 brutto, ville det utgjort ca 3,5 mrd eller "bare" 23% av dagens offentlige kulturbudsjetter.)
Nå foreligger det ikke tall på hvor mange av de årsverk SSB har registrert innen
kultursektoren som er byråkrater, men det er nok mange. Jeg har en følelse av at transaksjonskostnadene forbundet med å finansiere de kunstneriske årsverkene er uforholdsmessig høye. Balansen mellom kultur og byråkrati er på dette området trolig i grov ubalanse.
Ensretting
En annen uheldig effekt av at det brukes mye byråkrati, er at vi får ensretting. Det ligger i byråkratiets natur at den vil søke en endimensjonal sannhet. Prinsippet som styrer er at den legitime beslutning skal forankres i en autorisert såkalt objektiv sannhet, og ikke i fire, fem eller seks ulike sannheter. Derfor stimulerer byråkratiet til oppbygging av sannhetsmonopoler og i andre omgang dogmatisme.
Dette betyr på sikt ensretting, som er det motsatte av det mangfold vi ønsker oss.
Veien ut av ubalansen
Jeg har lyst til å sitere en mann som er kjent for sine svært treffende, underfundige og humoristiske beskrivelser av den norske mentalitet og virkelighetsoppfattelse. Odd Børresen.
"Det er ingen kunst å lage pølser, man trenger bare en pølsemaker," sa han. I denne erkjennelsen ligger det en identifisering av kjernekompetanse som forutsetning for et resultat. Er det pølser man vil ha? Ansett pølsemakere!
Jeg vil dra det litt videre: Er det kunst og kultur man vil ha? Ansett og kontraktér utøvede og skapende kunstnere. Problemet er at for institusjonene, så er det i dag ikke opportunt (nok) å ansette og kontraktere kunstnere.
En organisasjons interne mentale fokus avgjøres av hvor kompetansetyngdepunktet ligger. Det er det mentale interne fokus som vil være utslagsgivende når organisasjonen skal fordele sine ressurser internt og definere sine mål utad. Består en organisasjon av mange markedsførere, vil mye av ressursene tilfalle markedstiltak. Er det mange teknikere, vil det bli kjøp av mye fancy teknisk utstyr, og slik vil det gjelde for alle yrkesgrupper og profesjoner. De vil påvirke internt hvordan resursene skal disponeres og prioriteres. (En begynnende ubalanse vil på denne måten bli forsterket over tid.)
Innenfor scenekunstinstitusjonene er bemanningsandelen av kunstnerisk personale gått ned til fordel for andre yrkesgrupper. Kunstnerne er i mindretall. Det betyr en endring av scenekunstinstitusjonenes interne mentale fokus.
Jeg mener staten bør gjøre det relativt gunstigere å ansette og kontraktere kunstnere fremfor annet personale. For eksempel kan man la halvparten av kunstnernes lønninger dekkes utenom det faste tilskuddet for å derved gi institusjonene insentiv til å bruke flere kunstnere. Dette gjelder ikke minst de skapende kunstnerne. Forutsetningen er selvsagt at gjeldende lønnstariffer holdes, og at de som engasjeres skal fungere som kunstnere, og ikke inngå som billig arbeidskraft for å løse andre oppgaver. Kunstnere skal tilknyttes prosessene rundt nyskaping, produksjon og formidling. De skal bidra til å innfri de politiske målsettinger som er definert for disse.
Når det over tid er relativt gunstigere å ansette og engasjere kunstnere fremfor "byråkrater" eller annet personell, så vil det styrke institusjonenes kunstneriske kompetanse og derved mentale tyngdepunkt og verdigrunnlag. Det vil igjen påvirke måldefineringen.
Tilsvarende subsidiering kan tilbys andre deler av den offentlige kultursektor, da med de samme premisser. På den måten vil det også bli relativt dyrere for kommuner og fylkeskommuner å ansette og lønne nye byråkrater fremfor å engasjere kunstnere til produksjon og formidling. Med en slik stimulerings politikk tror jeg det vil bli slutt på overskrifter i avisen, der scenekunst- institusjoner må si opp musikere pga dårlig økonomi.
Et annet felt jeg tror det ville være mye å hente, er innenfor pressen. Betal halve lønnen til kunstfaglige journalister, for derigjennom å gjøre det mer opportunt for redaksjonene å ansette litteraturvitere, kunsthistorikere, komponister eller andre som har innsikt og kompetanse og gode forutsetninger for å skrive om kunst og kultur. Dette vil bety økt formidling om kultur og generell allmenn kompetanseheving innen kunst- og kulturfeltet. Kanskje vil dette føre til at kulturredaksjonene blir større og mer kompetente. På den måten
øker sannsynligheten for at vi får en bredere og mer grundig offentlig debatt om kunst og kultur. Vi trenger sterke kulturredaksjoner og debattmiljø også i regionene som om nødvendig kan utfordre kulturdebatten i Oslo.
En fordel med flate subsidier er at denne typen ordninger ikke krever omfattende byråkrati. Et flatt subsidie knyttet til en bestemt aktivitet eller innsatsfaktor, trenger ingen kostnadskrevende, dyptpløyende normativ vurdering.
Dette blir litt som bøndenes produksjonstilskudd. For hver liter melk eller hvert kilo korn som produseres gis det en økonomisk definert ytelse. (Eller når den kraftkrevende industrien får kjøpe strømmen til en lavere pris enn den reelle kostnad. )
På den måten kan kulturpolitikkens virkemidler orienteres forsiktig mot det prosessuelle og vekk fra dagens hierarkiske system. Mao ingen dramatisk hestekur, men en forsiktig tilpasning som over tid fører til en organisk omforming av systemene.
Jeg vil likevel peke på en fare knyttet til stimulerings ordninger, og det er at institusjonene ikke må fristes til å bevege seg enda mer i retning av det kommersielle enn det de gjør i dag.
Med nye muskler åpnes nye muligheter
I dag er grensegangene mellom det kommersielle og det som er den erklærte kulturpolitikk mildt sagt utydelige. Med det mener jeg at institusjonene tar alt for lettvint på hvordan de tilpasser seg markedet.
Vi må ikke komme dit hen at penger og ressurser som er bevilget for å oppnå kulturpolitiske målsettinger, brukes til kommersielt motiverte disposisjoner. God formidling kan være underholdende, men det er ikke dermed sagt at all underholdning er god formidling – selv om den er god underholdning.
For å beskrive hva jeg mener, vil jeg trekke frem utdannings- og forskningsinstitusjonenes eksemplariske tilpasning til spenningsfeltet mellom det kommersielle og de oppgaver de er pålagt staten innen forskning og utdanning.
NTNU og NHH har noen av landets beste hoder innen teknologi og økonomi. Mange ganger trengs disse gode hoder for å løse viktige oppgaver for både stat, kommune eller store private selskaper som Statoil Hydro eller Telenor. Det som da skjer er at de professorer eller forskere det gjelder, fysisk forflytter seg til
henholdsvis Sintef og SNF og havner på disses lønningsliste. Da er det Sintef og SNF som betjener oppdragsforskningen, men da uten at dette griper inn i
timeressursene og budsjettene som utdannings- og forskningsinstitusjonene har.
Oppdragsgiver må da fullstendig finansiere kostnaden med oppdraget, og SINTEF og SNF sitter med fortjenesten. Det gjør at man unngår det man har sett eksempler på innen medisinsk forskning der enkelte forskere har vridd det offentliges ressurser i retning av private legemiddelprodusenters preferanser. Og i de verste tilfeller med en solid privat fortjeneste.
Jeg mener at norsk kulturpolitikk bør være tydeligere i skillet mellom underholdning og formidling. Det er en forskjell på å skape og konsumere.
Hadde jeg vært en privat entreprenør innen underholdningsbransjen, ville jeg klaget til konkurransetilsynet om en offentlig finansiert institusjon begynte å sette de samme forestillinger på plakaten og tilby de samme produkter til publikum. Offentlige støtteordninger skal ikke brukes til å ødelegge et privat marked.
Hvor grensegangen går mellom marked og offentlige oppgaver kan være vanskelig å få øye på, men institusjonene bør uansett være tydelig når de rapporterer ressursbruken mellom kommersielt motiverte tiltak og tiltak rettet mot å innfri statens kulturpolitikk.
Det er også et annet område kultursektoren kan lære av akademia. Innen akademia råder det en kontinuerlig kamp om å eie sannheten. Forskere og professorer utfordrer hverandre kontinuerlig og kjemper intenst seg i mellom for posisjonen av å være sannhetsprofeter. Over tid blir institutter og universiteter preget av at sannheter låses fast, og grepene løsnes ofte ikke før den dominerende professor flytter eller går av med pensjon. Dette kan gjøre det
vanskelig for yngre forskere å komme igjennom med konkurrerende sannhetstolkninger.
Heldigvis så eksisterer det mange universiteter og høyskoler i Norge. Det betyr at institusjonene seg imellom utfordrer hverandres sannheter. På den måten oppstår en form for konkurranse, som hindrer at dogmatisme får alt for godt fotfeste. Samtidig stimulerer konkurransesituasjonen til at vi får en kontinuerlig utvikling.
Når det gjelder den nyskapende virksomhet i Norge, så foregår den høy grad på utsiden av institusjonene. Den finansieres gjennom stipend og støtteordninger som vi har blitt fortalt om tidligere i dag. Dette er litt underlig, for det er inne i institusjonene vi har de gode økonomiske sikkerhetsnettene. Likevel er risikoaversjonen for å prøve noe nytt høyere innenfor enn utenfor institusjonene.
Desentralisering og mangfold
For å stimulere til mangfold og utvikling tror jeg det er klokt å satse på en desentralisering av stipend og støtteordningene. Dette vil jeg begrunne ut ifra tre perspektiv:
1. Perspektiv – mangfold
Den viktigste begrunnelsen er hensynet til mangfold. Jeg tror ikke vi har noen garanti for at de som i dag utvelges gjennom støttesystemet, er de som i et generasjonsregnskap vil vise seg å være de største verdiskapingspotensialer. Jeg tror at når så mye av de enkeltpersoner som dras inn i forhold til å identifisere kvalitet er i Oslo, så skaper dette på sikt en systematisk
skjevhet.
2. Perspektiv – konkurranse
Den andre grunnen er konkurranseaspektet. I likhet med universitetene så tror jeg det er sunt å splitte sannhetsmonopol. Det finnes kompetanse i regionene som fullt ut er i stand til å ta opp konkurransen og gi kvalifiserte faglige vurderinger der dette trengs. Disse vurderingene vil være forskjellig fra dagens vurderinger. På den måten vil vi komme i en situasjon der det over tid vil utkrystallisere seg ulike kompetansetyngdepunkt i ulike deler av landet. Vi vil
også få forskjellige måter å organisere tildelingsrutinene på og forhåpentligvis vil vi få se ulike varianter av balansen mellom kultur og byråkrati. Byråkratiet blir selv konkurranseutsatt, men da av andre regioners byråkrati. Forholdet mellom transaksjonskostnader og presisjon vil bli mer synlig da vi får flere referanser.
3. Perspektiv – spredning av kreativ og kunstnerisk kapital
Og den tredje grunnen er at jeg mener at i hvert fall skapende kunstnere er en så viktig del av den kreative kapital, at den i større grad må spres. I dag befinner godt over halvparten av de virksomme skapende kunstnerne seg i Oslo. Det samme gjelder for de produserende scenekunstmiljøene.
Å bedre tilgangen til kreativ kapital i regionene utenfor Oslo er fornuftig i forhold til de politiske ambisjoner som er satt innen kultur og næring. Alle bør forstå at mye av Ikeas suksess henger sammen med at de har store laboratorier der
det sitter mange kunstnere og designere med kreativ kompetanse. Disse utvikler symboler i form av møbler og gjenstander til hjemmet som igjen danner grunnlaget for Ikeas vellykkede produktutvikling.
Har vi ambisjoner om kulturbasert næring i hele landet, må det være tilgang til kompetent kreativ kapital – i hele landet.
De siste år har vi fått interessant empiri knyttet til den kulturelle skolesekk. Her fikk vi for første gang en frikobling mellom produksjonsledd og etterspørselsledd.
Det har betydd at når det offentliges etterspørsel ble regionalisert, så ble den også mer mangfoldig. Gjennom den kulturelle skolesekken fikk vi en større bredde i de kunstneriske uttrykkene. Forestillinger som for eksempel Polyfonia i Telemark ville aldri sett dagens lys om institusjonene skulle hatt monopol på å levere til den kulturelle skolesekk.
Jeg håper at det i videreføringen av den kulturelle skolesekk velges løsninger der den regionale etterspørsel underlegges et regionalt mandat – det vil si etterspørselen etter skolesekktilbud settes under regional demokratisk kontroll. Det vil bidra til fortsatt mangfold i etterspørsel og et bedre klima for oppvekst av nye produksjonsmiljø og nettverk utenfor institusjonene.
Gjennomført regionalisering
La det regionale demokratiske nivå utpeke styremedlemmene til regionale statlige institusjoner og la disse styremedlemmer rapportere til regionens politiske myndigheter.
La så regionens politikere svare for kulturministeren og staten for hvordan pengene brukes for å oppnå de statlige målsettingene innen kulturpolitikken.
Først da får vi en reell regionalisering som kan skape bredt mangfold i kulturen.
Balansen mellom byråkrati og kultur bør forståelig være minst mulig byråkrati og mest mulig kultur. Skal vi ha muligheter til å redusere byråkrati må vi løse informasjonsproblemet ved hjelp av andre verktøy enn rapportering og komplekse systemer av regler og kriterier for kvalitets- og verdiidentifisering.
Konkurrerende systemer har den fordelen at det synliggjør forskjeller. Effekten av alternative løsninger lar seg da måle på en helt annen måte. Det betyr at det blir enklere å forholde seg til balansen mellom legitimitet, moralsk hasard og effektivitet.
I praksis betyr dette at ved å gå i retning regionalisering og gi regionene større mandat i hvordan den statlige kulturpolitikk løses, vil vi også få økt mangfold i alternativer for organisering av institusjonene og systemer for tildeling. Jeg tror at et regionalt eiernivå vil tvinge frem en profesjonell eierpolitikk. Da regionale myndigheter vil være opptatt av størst mulig statlige overføringer og mest mulig kunst, kultur og kunstnere for pengene.
Det vil si at institusjonenes autonome kunstneriske mandat må styrkes og kunstneriske prioriteringer synliggjøres i budsjetter og regnskap – fordi det er prioriteringene og ressursbruken staten skal og bør være opptatt av.
Tilsvarende vil et profesjonelt regionalt offentlig eierskap gå inn for en vingeklipping av den "økonomiske frihet" institusjonene i dag har når det gjelder å organisere støttefunksjoner innen drift og administrasjon. Det offentlige bør ikke "belønne" transaksjonskostnader på samme måte som de oppgaver som er knyttet til de kunstneriske prosesser.
Staten må utforme insitamenter i forhold til finansiering som gjør det gunstig for regionene å samordne og effektivisere støttefunksjoner ved institusjonene. Det skal koste å sitte med store driftsapparat og store administrasjoner – ikke som i dag hvor kompetanse rundt søknadsskriving og lobbying er institusjonenes mest "lønnsomme" kompetanse.
Konkurransesituasjonen regionene imellom vil synliggjøre de gode løsningene og fremtvinge endringer der løsningene er mindre gode.
Staten kan velge å ta en mer overordnet rolle. Som en klok investor kan staten kunne holde regionene opp mot hverandre -ikke for å kreve mer profitt – men for å kreve mer og bedre kunst og kultur for hver krone.
Dette vil kunne stimulere regionene selv til å bruke penger slik at de bedrer sin relative konkurransefordel. En regionalisering med konkurranse regionene i mellom vil skape et bedre byråkrati og dermed mer kultur, -og forhåpentligvis på sikt også bedre og mer mangfoldig kultur.
Geir Kragseth.