If life seems jolly rotten
There’s something you’ve forgotten
And that’s to laugh and smile and dance and sing.
When you’re feeling in the dumps
Don’t be silly chumps
Just purse your lips and whistle – that’s the thing.
And… always look on the bright side of life…
Always look on the light side of life…
Det kan være sunt å starte med noen vers fra Eric Idles herlige sang «Always Look on the Bright Side of Life» når man skal gjøre hva jeg skal gjøre nå, nemlig det å diskutere tunge spørsmål ikke bare om ytringsfrihet, men også om tvillingbegrepene sensur og sensitivitet.
I januar 2004 var jeg på en konsert med den afghanske sangerinnen Farida Mahwash og Kaboul Ensemble på La Maroquinerie i Paris. For parisere og eksil-afghanere var det emosjonelt å høre skjønnheten i Mahwashs tradisjonelle sang, like etter Taliban-regimets fall – et regime som forbød ikke bare musikk, men også fjernsyn, bilder og idrett. I ettertid er talibanerne (ifølge Wikipedia betyr navnet «søkere», «studenter») blitt selve innbegrepet av ytringsfrihetens fiender. Under Taliban-regimet måtte menn bære skjegg av en viss lengde og kvinner dekke seg til med fotsid burka, om ikke de skulle bli offentlig avstraffet med slag. Life’s a piece of shit, when you look at it – i hvert fall om man må leve som en fugl i bur i et bur av en burka.
Under Forfatterforeningens medlemsmøte den 11. november uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at vi må kjempe for alle som sitter i fengsel for sine ytringers skyld.1 I den anledning ønsket jeg å spørre Gahr Støre om han også ville kjempet for den britiske historiefortelleren2 David Irving, som sitter fengslet i Østerrike for å ha benektet at Holocaust fant sted. Å se en norsk utenriksminister forsvare ytringsfriheten til en straffedømt Holocaust-benekter anser jeg som like sannsynlig som eksistensen av firkantede egg. Det ville unektelig være komisk, eller tragisk, alt etter hvilket synspunkt man har, å forestille seg en notorisk gentleman som Jonas Gahr Støre tale Irvings sak – et complètement improbable.
I denne sammenhengen er det hverken revisjonisten eller utenriksministeren som skal diskuteres, snarere ytringsfrihetens begrensninger. Irvings tilfelle må være et smertefullt paradoks for grupper som Amnesty International, som arbeider for å ivareta individets menneskerettigheter, uavhengig av ideologi.3 Det er lettere å føle sympati for den arresterte iranske bloggeren Kianoosh Sanjari enn for David Irving. Sanjari bedriver aktivisme mot et fundamentalistisk diktatur, mens briten Irving, gjennom sine kontroversielle bøker og uttalelser, har skapt internasjonal blest om seg selv i over førti år. Prinsipielt sett finnes det likevel en likhet mellom disse to skribentenes situasjoner, da de sitter i fengsel for å ha benyttet seg av ytringsfriheten. Spørsmålet jeg vil frem til er naturligvis dette: Hvor fri er en ytringsfrihet med begrensninger?
Jeg antar at i Norge av i dag har de fleste mulighet til å si hva de ønsker å si, uten å frykte represalier og forfølgelse. Sammenliknet med forholdene i verdens mange diktaturer, er ytringsfriheten i Norge udiskutabel. For å ta meg selv som eksempel: Jeg liker å tro at jeg aldri har opplevd å bli sensurert eller forsøkt tiet i hjel, av hvem det måtte være – jeg er bare blitt sensurert av meg selv. Dette kan skyldes flere omstendigheter, a) at jeg i andres øyne ikke har hatt noe virkelig kontroversielt å si, eller b) at ytringsfriheten er reell, effektiv og anvendt.
Det hender, unntaksvis, at nordmenn blir idømt fengselsstraff for sine uttalelser. Hvit Valgallianses leder Jack Erik Kjuus ble i februar 1997 dømt til 60 dagers betinget fengsel og ilagt en bot på 20 000 kroner for i sitt partiprogram å ha foreslått tvangssterilisering av adoptivbarn med «fremmedkulturell» opprinnelse. Jeg husker at jeg hørte en mor fortvile på radioen, fordi hennes adopterte barn ble livredd av Hvit Valgallianses forslag. Reaksjonen er særdeles lett å forstå. Om jeg skulle våkne opp til en radiomelding om at man helst så slike som meg sterilisert og deportert, ville jeg nok hatt vondt for å spise landbrød og røkt skinke med min sedvanlige appetitt.
Skal ytringsfriheten være absolutt og uinnskrenket, slik at folk fritt kan uttrykke selv de mest hårreisende forslag, eller bør den reguleres, slik det er tilfelle i dag, for å beskytte individer og grupper mot hets og forfølgelse? Mens jeg trekker pusten etter dette lange og kronglete spørsmålet, tenker jeg over alternativene: a) absolutt ytringsfrihet og b) regulert ytringsfrihet. Det er ingen tvil om at under alternativ a) ville mange oppleve å bli krenket av andres diskriminerende utsagn. Ville den intellektuelle og offentlige frihet bli større, om jeg ustraffet kunne håne og fornærme de som er annerledes enn meg, riktig kline til med fullt verbalartilleri? Burde hardcore-imamer ha frihet til å komme med kvinnefiendtlige, antidemokratiske og rasistiske ytringer, om de så måtte ønske? I hodet hører jeg en stemme si på mild sørlandsdialekt: Dette va’kke møe greit å svare på.
Alternativ b) er uproblematisk og ukontroversiell i de fleste sammenhenger. Men i vinterens «karikaturstrid» var dette kompromisset av en ytringsfrihet plutselig ikke uproblematisk lenger: Karikaturer som for den skandinaviske bevissthet er en kulturell og politisk nødvendighet, ble tatt som en blodig fornærmelse av islam og profeten Muhammed. Da Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk publiserte en faksimile av Jyllandspostens Muhammed-karikaturer, gjorde han, etter norsk jurisdiksjon, ikke noe ulovlig. Pressens Faglige Utvalg har gått god for valget om å trykke faksimilen.
Problemet oppstod da Selbekks ytringsfrihet ble utfordret av de fornærmede troendes religionsfrihet. Burde de fornærmede ha bitt karikaturene i seg og respektert Selbekks rett til å ytre seg, eller var det snarere redaktøren som burde ha respektert muslimenes helligdom? Om jeg kan snike meg unna dette spørsmålet med en samlereferanse til forårets gigadebatt, så gjør jeg det. O salige lettvinthet!
(Likevel: I Selbekks sted hadde jeg trolig gjort det samme – i) for å la norske lesere få kjennskap til hva striden faktisk står om, ii) av den usaklige grunn at Norges hovedstad heter Oslo, og ikke Islamabad, og iii) fordi jeg mener at tyranniets grenseløse sensitivitet og forkjærlighet for å føle seg krenket ikke bør aksepteres i Norden – eller noen andre steder, for den saks skyld. Minn meg gjerne på dette utsagnet den dagen jeg skulle fremstå som overdrevent sutrete.)
Jeg bemerker, en passant, at karikaturstriden synliggjorde en abyssal mangel på kunnskaper innen interkulturell kommunikasjon hos mange av de involverte. Som norsk og pro-norsk nordmann fra norske-Norge gjelder dette også meg. I vinter ble en demonstrasjon mot karikaturene avholdt i Oslo. Følelsene mine kokte da jeg så hva jeg antar er norske statsborgere demonstrere mot hva jeg anser for å være den praktiske anvendelsen av en demokratisk rettighet: Ytringsfrihet. I ettertid ser jeg at flere av bannerne var heller rimelige i sine krav. Noen eksempler: «Respekt for andre er en selvfølge!»; «Verdier har man fordi de er verdifulle»; «Modenhet, respekt og omtanke»; «Å bygge opp et godt samfunn tar tid – å rive det ned tar sekunder»; «Når sannheten kommer, forsvinner løgnen» (vanskelig å godta for en nietzscheaner, mais bon.) Disse er jeg i tvil om: «Vil du ha et søtt liv? Slutt å gjøre det surt for andre!»; «Skam dere media! For å drive hets og hat». Et banner jeg derimot ikke kan akseptere, er dette: «Din ytringsfrihet tar slutt når du trår på mine føtter!»4 Det vil si, jeg godtar personens rett til å til å si det, til å paradere denne paria-parolen; men den autoritære og muligens voldelige implikasjonen av utsagnet tar jeg på det sterkeste avstand fra.
Fra fotoserie ved Eivind Helland Urke i Dagbladet
På Den norske Forfatterforenings nettside parafraseres Jonas Gahr Støre slik: «Det kan aldri bli nok dialog.»5 Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har i lengre tid tvilt på muligheten for dialog med de troende. For hva skal man egentlig med dialog, om man har sannheten i sitt eie? Dette punktet gjelder ikke bare de troende muslimer jeg indirekte sikter til, men også kristne og alle andre som tror på den absolutte, guddommelige sannhet. For dem er jeg en vantro – correct me if I am wrong. Og en troende bryr seg vel egentlig ikke om meningene til en vantro?
I romsagaen «Med Støre mot stjernene» presenteres noen av mine notater fra karikaturstriden. De er emosjonelle, altså ikke veldig rasjonelle. De er neppe veldig sympatiske, heller ikke egnet til å inspirere fromhet og toleranse. Men det var hva jeg følte. Ha-hrrm.
«Med Støre mot stjernene» – første trinn:
Velkommen til Norge, det servile og tjenestevillige Norge, landet hvor flertallet snart skal danse rundt under mindretallets pisk. Gymnaslærer Pedersen og hans kommunistkumpaner ble harde i buksene ved å tenke på proletariatets diktatur; mange norske intellektuelle synes tanken på minoritetenes diktatur er minst like opphissende.
«Med Støre mot stjernene» – andre trinn:
Professor emeritus Alastair Hannay kommer med noen skjærende falske toner om å respektere (den) andres tro i Aftenposten den 3. februar i år. «Den [troen] kan være for avskyelig til at noe krav for respekt for det menneske som har den, kan imøtekommes. Men dette kan ikke være tilfelle med en tro som deles av mange millioner. Hvis man benekter dette, er man godt på veien til selv å ha en avskyelig tro.»
Da får jeg heller stå med beina trygt plantet på gitarhalsen som leder til Helvete og el-Hotama: Både nasjonalsosialismen og kommunismen ble i sine glansdager feiret av millioner av mennesker, uten at disse doktrinenes apostler i dag har noe legitimt krav på respekt. Jeg erkjenner at Hannays defaitistiske strategi sikkert kan avverge «flyvende faner og klingende spill»; men når han skriver at «ingen respektløs skribent eller freidig journalist som trues av en fatwa, skal være martyr», så håner han motet til en truet forfatter som Salman Rushdie, og mengden av andre intellektuelle som forfølges for å ha trosset powerislamismen.
«Med Støre mot stjernene» – tredje trinn:
Men den gode Espen Askeladd er det fint lite krutt i, dette vet vi. Harde diskusjoner ved grua vil vi ha oss frabedt. Askeladdens problem er nettopp at han er så inderlig, dørgende god. Den blåøyde Ivo Caprino-figuren (dette er ikke en fornærmelse mot den store kunstneren Italia ga til Norge) vil helst være enig, og ha medynk med de svake og de krenkede. Den feige og konfliktsky Espen Askeladd er den jeg har desidert minst respekt for i denne debatten. Han unnskylder seg for idealer som enkelte fjerne aner ble brent på bål for, i Pavekirkens glansdager. Espen er egentlig kristen; men han kan gjerne være litt muslim også, om det betyr at han slipper å få bank. Espen spiser svineribbe til jul, men kan godt gå med på at grisen er et skittent og uhellig dyr.
I et intervju med Morgenbladet 3. februar uttaler advokat Abid Q. Raja: «Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som ‘mot dem’, og nordmenn betrakter muslimer som ‘farlige’ eller ‘mindreverdige’, kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag.»
Dette er en advarsel glade Espen Askeladd bør ta på alvor. Jeg har selv erfart hvordan forholdene er blitt i Paris, og der finnes intet å misunne for Norge. I Paris’ gudsforlatte banlieues (forsteder) henger fattigdom og fanatisme tett sammen. Drapet på og torturen av det jødiske offeret Ilan Halimi var et uhyrlig unntak fra normaltilstanden, riktignok, men likevel betegnende på et klima hvor flere tenåringsjenter, som den 18-årige marokkansk-ættede Chéhrazade Belayni, er blitt brent levende for å ha nektet tilnærmelser eller tilbud om ekteskap.
Den som møter slike ytringer med vold, eller trusler om vold, er i mine øyne en taper. Den som møter slike ytringer med ord, argumenter, eller latter, er i mine øyne en vinner. Om jeg enset litt mindre sensitivitet – litt mer vilje til dialog og litt mindre vilje til sensur der ute – skulle jeg gjerne finne meg i å bli kalt følgende: Bacontryne, vantro, grisespiser, kremtopp, liksom-kristen, marshmallow, vaniljeis, hedning, albino, melkerull, fiskebolle, hviting, bleiking, norsken-torsken, Blendus.
Cornelius Jakhelln
1/ Jeg siterer utenriksministeren fritt etter hukommelsen. [tilbake]
2/ «Historieforteller» burde være en mer passende betegnelse for Irving enn «historiker», gitt følgende sitat av Richard J. Evans, professor i moderne historie ved Universitetet i Cambridge: «Not one of [Irving’s] books, speeches or articles, not one paragraph, not one sentence in any of them, can be taken on trust as an accurate representation of its historical subject. All of them are completely worthless as history, because Irving cannot be trusted anywhere, in any of them, to give a reliable account of what he is talking or writing about.» (Kilde: wikipedia) [tilbake]
3/ Fra Amnesty Internationals nettside: «AI [Amnesty International, ikke Artificial Intelligence – CJ] is independent of any government, political ideology, economic interest or religion. It does not support or oppose any government or political system, nor does it support or oppose the views of the victims whose rights it seeks to protect. It is concerned solely with the impartial protection of human rights.» (www.amnesty.org) [tilbake]