– Skandinavisk-avdelingen på Norli, hvor vi selger svensk og dansk skjønnlitteratur, er helt unik i sitt slag i hele Norden. Den jobben Kari Grimnes har gjort og gjør med den avdelingen er helt spesiell. Hun har en nese og en interesse som er uten sidestykke. Det er en lykke å jobbe der. Jeg jobber 60 prosent og tjener ikke spesielt godt, men jeg ville ikke vært noen andre steder …
Har dere en stor fast kundekrets?
– Ja, det er noe av det som er morsomt. Noen kommer innom flere ganger i uken. De skal kanskje ha en spesiell bok når de kommer inn, men de blir alltid stående og snakke med oss om hva som er nytt og hva vi syns er bra og hva vi syns er dårlig – og så kommer det kanskje en bekjent av kunden og blir med i samtalen. Det er nærmest en liten salong. Høres det veldig jålete ut? Det er sjenerøsitet her. Folk får plass.
Dere leser mye, da, det inngår som en del av jobben?
– Vi leser mye. Selvfølgelig føler du alltid at det ikke er nok, men det er dette vi gjør som privatmennesker også, det er det livet vi lever. Jeg liker å være der hvor folk snakker om, diskuterer og kjøper bøker.
Så avdelingen formes av de menneskene som er der. Blir dere ikke pålagt restriksjoner fra ledelsen? Det høres jo ut nærmest ut som en liten oase?
– Vi står veldig fritt. Og når vi går igjennom listene fra Sverige og Danmark for å bestille nye bøker, så merker vi oss ut bøker med tanke på helt spesielle kunder: den må vi ta inn, for den kommer han til å bli veldig glad for, eller den er perfekt til henne.
Vi lager konsepter vi brenner for. Selv er jeg veldig glad i August Strindberg. På fødselsdagen til Strindberg i januar i år kom det en ny biografi av en som heter Stefan Whilde. Denne bestilte jeg flere eksemplarer av og lagde en vegg ut av det. Jeg blåste opp en Dagblad-artikkel av Fredrik Wandrup om Strindberg og Ibsen og supplerte med Strindbergs egen litteratur. Etter hvert supplerte jeg også med flere av Whildes bøker. Han er jo absolutt ikke kjent i Norge, han er nesten ikke kjent i Sverige. Dette er ikke noe bestselger-konsept i utgangspunktet, det er noe vi skaper selv.
Et annet eksempel er at Kari og jeg kan bruke veggen bak informasjonsdisken til å fronte bøker som har begeistret oss personlig. Nå står det f.eks. tre norske bøker der, på vår skandinaviske avdeling.
Er det slik at dere bruker mye plass på å fronte enkelttitler, eller fordeler dere plassen mer «demokratisk»?
– Vi har ikke noen regel på det. Hvis Kari og jeg finner ut at vi har lyst til å lage et konsept ut av reiselitteraturen, kan vi f.eks. bruke en vegg hvor vi stiller ut både Finn Skårderud, Bruce Chatwin og Tomas Espedal som nå er ute med boken Gå; da legger vi vekt på bredden. Neste uke kan vi derimot bruke hele veggen til en bestselger som Stieg Larssons Männ som hater kvinnor.
Begge deler er formidlingsformer som har mye for seg. Men du må være klar over hva du driver med, du kan ikke bare smelle opp en haug med mange forskjellige romaner. Bak alt du gjør skal det være et engasjement. Og det er særlig viktig i disse tider, hvor det er så mye fokus på bestselgerlitteratur.
Dere er fritatt fra eksterne diktater om hvilken litteratur som skal eksponeres?
– Jeg føler ikke at jeg er bundet til noe annet enn å selge bøker. Hos oss er det plass til både den svenske krimmen, som selger seg selv, og rare ting fra små forlag som Bakhåll og H:Ström, som gir ut bøker ingen store forlag ville drømme om å gi ut, som Mary Shelleys Sista människan.
Deres personlige kompetanse og kjennskapet til kundene høres helt avgjørende ut?
– Det er jo derfor denne jobben er så morsom. Vi har en frihet til å skape noe på vår arbeidsplass.
Formidling virker?
– La meg komme med et eksempel. Jeg hadde nettopp oppdaget en norsk forfatter som har skrevet lenge. Jeg leste en bok av denne forfatteren og ble fullstendig slått ut. Det dreide seg om en trilogi som var samlet i en pocket for et par–tre år siden. Jeg var innom norskavdelingen, men fant den ikke blant pocketbøkene som ligger utover bordene i store stabler. Den sto inneklemt langt nede i hylla. Jeg bestemte meg for å gjennomføre et eksperiment og bestilte inn flere eksemplarer av denne boken, som i 2005 hadde solgt ett eneste eksemplar i butikken vår. Jeg la en stabel på bordet. I løpet av tre måneder hadde jeg solgt 39 eksemplarer.
39 eksemplarer! Du må ha anbefalt den til kundene også?
– Jeg løftet den ut, tok den frem, og snakket om den i sammenhenger der det falt naturlig. Veldig mange kunder er interessert i å få en anbefaling; hvis de ikke spør direkte, så kan man likevel se at de er interessert i en samtale. Jeg oppfatter ganske fort om folk trenger hjelp eller ikke. Så kan jeg spørre: Hva er du interessert i, hva liker du best, hva leste du sist?
Det høres ut som ditt utgangspunkt er en kjærlighet for litteraturen …
– Samtidig er det viktig å være klar over at det er mange forskjellige mennesker som ønsker veldig forskjellige typer litteratur. Men folk tar imot tips. Du selger jo et produkt, og det er viktig at du vet hva du selger.
Dette er jo noe som det blir mindre og mindre av; tendensen er at man finner de samme butikkene med det samme utvalget overalt, der spillerommet for bokhandlerens litteraturengasjement blir svært lite?
– Jeg har akkurat vært på en reise i Canada der de har store kjedebokhandlere som Indigo og Chapter. De er enormt store og har et imponerende utvalg, de har svære lenestoler og deilige sofaer, og det er ingen som sier: «Hei hei, ta bort den kaffekoppen, du kan søle på bøkene!» De har Starbucks i øverste etasje, som er en stor kafé, hvor du kan sitte og se utover alle disse fantastiske bøkene. Det er jo et paradis. Men hvem skal vise deg de rare tingene? Det er ingen som kommer og snakker med deg. Jeg brukte veldig lang tid på å finne en ansatt, og da jeg først fant en og spurte etter en fransk-kanadisk forfatter, så hadde han ikke en anelse om hvem jeg snakket om. Jeg måtte selv gå og finne fram dette på dataen. Jeg ble litt engstelig da jeg så det, for bokhandleren var i grunnen bare en ryddeperson, som ordnet ting i stabler.
Bokhandlene blir som store supermarkeder, det blir opp til konsumenten å orientere seg på egen hånd?
– Ja, men så finnes det jo slike små, rare bokhandlere også. Du kjenner sikkert til Shakespeare & Company i Paris, en trang, liten bokhandel hvor bøkene detter ned i hodet ditt når du går inn, hvor det er rotete og de røyker inne i butikken og jeg vet ikke hva. Det er noe eget. I Toronto fant jeg flere slike bokhandlere. Det er fryktelig synd hvis disse bokhandlene skal bli borte.
Det viktigste ved bokhandlerfaget er personlig engasjement og formidlingsevne?
– Det betyr mye at du er engasjert, at du ser litt til venstre og høyre for de største bunkene. Det er viktig at man leser bredt. Det viktigste skjer allikevel i møtet mellom kunden og bokhandleren. Jeg er veldig, veldig glad i jobben min.
/ Kari Løvaas