Inghill Johansen om bøker og bevegelse:
"En bok skal ikke være noe som når som helst ser ut til å kunne falle over deg fra en tre meter høy stabel idet du går forbi. En bok skal ikke true, ikke presse seg på deg. Ikke skrike, rope. En bok skal komme på en annen måte, stillere."
BEVEGELSE
En bok skal ikke være noe som når som helst ser ut til å kunne falle over deg fra en tre meter høy stabel idet du går forbi. En bok skal ikke true, ikke presse seg på deg. Ikke skrike, rope. En bok skal komme på en annen måte, stillere.
«Ulverton» av Adam Thorpe, Norli bokhandel høsten 1995. Kan hende er det noe med måten den er stilt ut på. Noe som gjør at øynene mine faller på tittelen. At den er plassert i et hjørne. Ulverton, som er et sted, en vertikal historie som jeg aldri blir ferdig med. (Det gjenstår fortsatt et kapittel i den. Jeg liker ikke slutten, der historien når vår tid og teksten glir over til å bli et filmmanus, men det gjør ikke noe.)
1990, vår, en muntlig anbefaling. Den må du lese, sier noen til meg. Det er «Usynlige Byer» av Italo Calvino. Et sted det også. Byer, en by, flere. Men denne historien har en annen bevegelse. Horisontal, utspredt. Og så; 1994 «Veggen» av Marie Haushofer. Jeg fikk den i handa, pocket, myk, med tegning av en høstskog utenpå. En kvinnestemme som forteller, kjølig, men også vennlig. Et sted det også, en dal, en vegg, glass. Og samme år, Torgny Lindgrens «Orms veg på berget». En venninne forteller en episode fra den som gjør meg nysgjerrig. Jeg finner den på biblioteket. Og deretter, et par år seinere, Torgny Lindgrens «Humlehonning», bokmesse, skrå vegg, varmt rom. Hvitt omslag med svart skrift, tittelen, jeg strekker hånda ut. Så (det har gått noen år nå) Boktilsynet 2003, Torgny Lindgrens «Hakkepølsa», Martha Nordheims stemme ler. Egentlig har jeg ikke så lyst, ut fra det jeg hører. Og riktig nok, etter en stund skuffet den meg, jeg syntes ikke historien var stram nok, jeg liker stramme historier. Men da jeg hadde lest den ferdig, klappet jeg. Jeg gjorde virkelig det. Liksom jeg også klappet etter å ha lest «Montedidio» av Erri de Luca, på bakgrunn av et intervju i en avis, stort bilde av en mager mann, enda jeg i begynnelsen syntes den virket ganske enkel. Men et eller annet sted skjønte jeg at jeg hadde tatt feil, liksom jeg også skjønte at det med Hakkepølsa og stramheten var en feil. Et forutinntatt krav. Og det er dét som er mitt poeng. For det er kanskje dét de gode bøkene gjør, overrasker oss, vipper oss litt av pinnen, gir oss noe vi ikke forventet? Det skjer ikke så ofte, kan hende burde jeg virkelig begynne å skrive datoene ned. Som den jeg kom over i går, for eksempel, Fleur Jaeggy «Tuktens gledelige år». Forfatternavnet i lyseblått. Et bilde av henne på omslaget, der hun ligner Jodie Foster. Det første jeg likte var sidene, det luftige oppsettet. Deretter setningene som virker gjennomtrengende, og i dag lurer jeg på om de vil holde. Og på om det er de ordene som har fått meg til å sette meg ned og skrive dette. Og på det faktum at den eneste grunnen til at jeg fant denne boken, var at den lå sånn til, for den hadde vært i handelen i flere år, men jeg visste det ikke. Det eneste som gjorde at jeg så den, var at den var plassert der, et par stykker bare, oppå hverandre, rett innenfor døra på Tronsmo. Og det gjør meg urolig. Når bøker som den bare skal finnes innerst i bokhandlernes hyller, eller kanskje ikke i det hele tatt, da vil en som jeg ikke finne dem. Min leting er altfor tilfeldig, for spredt. De overraskelsene jeg får vil bli færre, og tilslutt kanskje ingen. Og det bekymrer meg. For det er jo det jeg hele tiden vil, beveges.
Inghill Johansen