Grafitti: conceptbin
Hva gjelder nevnte sak, uttaler Konkurransetilsynet at det ikke er noe i veien for at aktører betaler for hylleplass og god eksponering, selv om bokbransjens dispensasjon fra konkurranseloven nettopp skal hindre situasjoner som denne. Og problemer blir det først når en dominerende aktør betaler for at en annen konkurrent ikke skal få hylleplass – eller?
Men hvem andre enn Konkurransetilsynet og journalisten som skriver om saken skal ytre seg om slike forskyvninger som en konsekvens av de endrede rammebetingelsene? Når bransjen selv ikke ser bøkene for bare stabler på bokhandlernes marmorgulv? Jeg tror det er viktig at flere typer aktører kommenterer den nye virkeligheten, men registrerer at vi kanskje gjør det på ulike måter og at ikke alle må uttale seg offentlig og i hytt og pine. Men kanskje skulle vi det likevel, kanskje skulle vi danne et relativt unisont og uskjønt kor.
For det er massive endringer som skjer. Å skulle motvirke en forråelse av bokbransjen, der bokhandler sier opp abonnementsordninger som forplikter dem til å ta inn stor bredde, som trenger poesi og annen skjønnlitteratur som aldri vil nå salgslistene tilside og som ønsker stadig færre og større forfatternavn (logoer), kan synes som en håpløs oppgave. Især fra fagfolk som fokuserer på kjernen i norsk forlagsvirksomhet, og som har flere ting i hodet på en gang. Redaktører og forlagssjefer har denne komplekse oversikten.
Redaktørene og forlagssjefer har en unik kompetanse og kunnskap om bransjen. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at samtlige jeg har møtt, skiller greit mellom børs og katedral. De avtvinger respekt for å opprettholde en genuin interesse for litteratur i all støyen om bestselgere og penger, penger, penger. Foruten å måtte forholde seg til et bredt spekter forfattere, må de følge med på hva som rører seg i litteraturens verden og gå på diverse tilstelninger. De må snakke, lytte, spandere vin og så gå hjem og lese, lese, lese. Men hvor sosial jobben deres enn er, er det vanskelig å få en redaktør til å komme med en ytring om Bransjen.
Hvorfor er det slik? Er det noe ved selve redaktørrollen som gjør det vanskelig å for eksempel svare på en forespørsel fra Forfatterforeningens hjemmeside om et innlegg der de evaluerer dagens bokmarked? Eller forteller om hvordan de vil markedsføre en bok som trykkes i mindre enn 2000 eksemplarer. Er det snakk om en lojalitetskonflikt, i så fall overfor hvem? Er et mulig for en redaktør eller forlagssjef bare å snakke for seg selv, og ikke på vegne av forlaget eller forfatterne?
Det kan være at spørsmålet er for åpent, at det er dårlig stilt, at en redaktør føler hun ikke har noe i forfatternes forum å gjøre. Likevel undrer jeg på hva det som gjør det ubehagelig? Ubehaget ligger der jo og vi vet at også mange redaktører er kritiske til en del av det som skjer i bransjen. Kanskje oppfatter de sin egen rolle som mer tilbaketrukket, en nøytral instans mellom nettopp forfatter og forlag? Eller er det en skjult konsensus om at redaktører og forlagssjefer velger å fokusere på det som betyr noe, nemlig å arbeide fram gode bøker, og på den måten bidra til å opprettholde det høye nivået i norsk samtidslitteratur? Skjønt det kan minne om hestehandel å legge ved et par-tre "litterært gode" bøker for hver etterspurte bok hun kan levere. Annonser i avisa er ren forfatterservice; alle som jobber i forlag vet at det er bokhandlene de må sikte seg inn mot. Noe artikkelen i Bok og Samfunn vel bekrefter.
Jeg vet ikke om det er slik, jeg spør fordi jeg med få hederlige unntak blir overrasket over hvordan tausheten slår ned i innboksen min når jeg henvender meg til redaktører og forlagssjefer. Nå har en forfatter hevdet at e-postene mine alltid havner i søppelposten hans – og kanskje er dét grunnen, at spørsmålene stinker.
Og sorteres automatisk av maskinens leser?
Astrid Nordang