Hvor har du reist, spør de. Og hvor reiser du neste gang. Når de spør, er jeg her. De som bor andre steder, og som har med meg å gjøre, spør ikke slik.
*
Det hender jeg svarer: jeg reiser hjemmefra og hjem. Eller kanskje, enda mer forvirrende: fra ett sted i hjemløsheten til et annet sted i samme hjemløshet.
Det er lenge siden jeg begynte å nøle med å bruke ordet reise. For bare ti år siden hadde dette ordet fare og forsakelse, under og utvidelse forbundet med seg. Nå er det blitt sugd inn, som så mange andre fugler, langt inn i konsumvalsemølla. Det hender jeg tenker, som en unge i trass, at jeg vil ikke, jeg vil ikke reise mer.
Det kan også være sant at jeg sluttet å reise en gang for åtte-ti år siden. Hva er det du sier; eller, kanskje, hva er det du våser med, utbryter kanskje leseren nå. For du er jo bare her, i Norge, halvparten av årets dager. (Dét vet riktignok de færreste…)
Slik er det. Cirka halvparten av de 365 utdelte dagene her og de andre dagene i sør-Asia. Og mellom vår, i enhver henseende nesten "fiktive", ytterkant, Norge, og sør-Asia… der er Budapest. Det er der jeg blir minnet om at også jeg er europeer. Jeg forvalter en liten leilighet der. Si fra om du behøver å sitte og skrive i en by der du ikke skjønner et ord.
*
Her, mellom dikterens gullforgylte grav på Vår Frelsers Gravlund, og Bislet Stadion, der Leonard Cohen iforgårs sang de gamle sangene, som jeg heller hører i eldre utgaver i leiligheten i den lille gaten mellom St. Hanshaugen og Gamle Aker, uplaget av stæsjen og tanken på hva billetten på tusen kroner kunne blitt til for mine kjæreste mennesker i nord-Bangladesh, her sitter jeg i juli, og skriver på en roman.
Men hadde Patti Smith kommet til Oslo, og ikke "bare" til Molde eller Tromsø, da ville jeg jo betalt det det kostet, for enda en gang å bli utsatt for kraften og råheten og den totale hengittheten i stemmen hennes. Ja, jeg ville det, i 2008 som i 2004. 
Jeg prøver slett ikke å gjemme meg for Norge. Men bevisstheten, som kan kalles "norge", er en langvarig plage, en større og større ubegripelighet. Koblingen av jammer&forbruk er ikke til å tåle. At ingenting drastisk gjøres herfra for klodens klima og mot u s a s
kriger. Ja, for en annen verden. Nå!
Ingen kan reise fra morsmålet sitt. Diktere har skiftet ut ett skriftspråk med et annet, og beveget seg som fra et sydende nullpunkt i syntaktiske oppfinnelser, med den fremmedes sensibilitet. Jeg bøyer meg. Men her er jeg altså, og for alltid: på norsk.
*
Jeg hadde en drøm da jeg hadde reist noen ganger fra den norske utkanten og til andre kontinenter. Det var fortellerens drøm; en kunstnerisk, men også en politisk drøm: om å utvide egen og bidra til å utvide noen andres erkjennelse. Derfor måtte jeg se med alle sanser "der ute" og deretter komme tilbake hit for å gjøre formarbeidet i roen som er her, ved Vår Frelsers Gravlund.
For tjue og femten år siden var det fremdeles mulig å komme ut, på norsk, med sine "fremmede fortellinger". Nå er nysgjerrigheten langt blekere her vi bor. Alle reiser jo. Og jo rikere de fleste blir her, desto tydeligere blir manges mer eller mindre klare ønske om at de fattige og "overflødige" skal vekk. For det er for uhåndterlig, alt det sultne magre og storøyde eller bare bedende.
*
Fasttelefonen min ringte for tolv dager siden. Gang på gang, uten at ringelyden "tok tak". Så tar jeg røret. Maa, ami rehena bolchi. Mamma, det er Rehena som snakker. Da sier jeg sju ord og legger på.
Det var ungen, nå tolv-tretten, som satt i kortbukse og sang for meg på en sandøy langt nord i floden Brahmaputra i Bangladesh i 2002, og som har kalt meg maa i alle årene senere.
Men hun må ikke si flere telefonord nå. Det blir for dyrt. Ring mobilen neste gang, barn. Slik at jeg ser nummeret og kan ringe deg tilbake med billige telenor-tellerskritt.
Men hvorfor ringte Rehena, som aldri hadde ringt meg før, fra sandøya ute i floden. Jeg ringer til Badsha og spør. Maa, sier Badsha. Rehenas hus, og store deler av øya, kan bli borte i flommen i løpet av kommende døgn.
Da skrev jeg et bittelite "akuttdikt", slik:
vannet kommer i morgen
sier rehena
på sandøya i brahmaputra
det tar huset vårt i morgen maa
gå til et høyere sted barn
gå til et høyere sted
så lenge det fins sand under deg
må du gå høyere og høyere opp
så ikke vannet tar skuldrene dine
det fins ikke sand i morgen maa
det fins såvidt sand i dag
hvorhen skal kuene gå
og lillesøsteren min
hvor skal jeg bevare skoleheftet
i august rehena
da kommer jeg
ikke for å måle opp vannet
men for å gi deg en ny kjole
vannet tar veien vår i morgen maa
de går med roperter i nabolaget
for å si det
i fjor falt vannet inn i huset
midt på natta i september
sier mohammad
monsunen er hard i juni
monsunen blir hardere i juli
i august monsun monsun
i september det samme
vann på vannets steder
vann på sovestedene
hvor skal du sove sønn
ingen søvn i så våte netter maa
vi må sitte på restene av veien
med biter av blå plast fra i fjor
mens husene renner
ta fela di sønn
den med fire strengene
som du reiser annetsteds med
I dag ringer Rehena til mobilen min. Jeg ser nummeret, ukjent for meg, og ringer tilbake. Maa, elva rant tvers gjennom huset vårt. Men jeg er lykkelig, for jeg får synge.
*
Det var etter en gitt dato (bevart i en dagbok, glemt av dagshjernen) i september 2000 at jeg sluttet å reise. Jeg satt foran BBC-nyhetene og så bilder fra flommen i Bengal. Da slo det ned i meg: jeg skal lære det språket. Så ble jeg et barn med nye bokstaver.
Gå og se de første svart/hvitt-filmene til Satyajit Ray: Apu-trilogien, du som kan. Eller kjøp settet med tre dvd-er. Rett inn i nittenfemtitallets
Bengal. 
Bokstav for bokstav er jeg sydd sammen med Bengal, på begge sider av grensen: indisk Bengal og Bangladesh. Der får jeg sangen. Og jeg får, på kloss hold, se fattige og ærlige hinduers og sufimuslimers hverdagsliv og hengivenhet. Kanskje vil de synge for meg natten igjennom, også under ramadan i august og september i år. Om øya står der, om kreftene er store nok. Også de fattigste faster under ramadan.
Den som har tatt til seg et annet alfabet, kan kanskje ikke reise fra det…
*
Mørkerommet i leiligheten her er lukket nå. Der lagres negativer og forstørrelser i mange formater. Jeg står ikke over kjemikaliene mer, og drasser ikke med meg to hundre filmruller i retning øst, i retning vest. Også jeg arbeider nå digitalt. På torsdager kommer den digitalt kyndige Are og underviser meg. Og min bengalilærer fra 2001 kommer også i 2008, de søndagene vi begge er i Oslo. Et (minst) ti års prosjekt: å oversette romanen som første film i Apu-trilogien er basert på. Han er oversetter, jeg er en lærenem meddikter.
*
Det blir neppe lett nok, dette sommerbrevet. Bare vinden er lett nok. Polakkene er kanskje ferdig med å pusse opp leiligheten i toppetasjen. Det er med ett blitt så stille her. En liten polsk familie skal bo i skriveleiligheten min når jeg drar rett øst.
Å, jeg skulle så gjerne fått tekstene og bildene mine ut herfra, fra disse rommene, og helt ut til Norge; morsmålslandet.
Hvor er veien for et annet blikk, en annen resonansbunn i 2008. Det er blitt så forskjellsløst her. Så lite underlig.
*
Romanen, den som skulle kommet ut denne høsten, kommer ikke. Jeg prøvde å fylle et stort format, jeg som så lenge har visst at jeg må holde meg i de små formatene. La oss håpe at det vil komme ut noe rart og vanskelig og vidunderlig til høsten. Og at mange, mange flere
går inn i poesien.
*
Så har jeg det tynne håpet om at romanen min, den lille, kan komme ut på ettervinteren eller til våren. Enten jeg da er i Oslo eller ikke. For det er ikke jeg som skal markedsføre romanen. Arbeidet mitt er i teksten (og bildene). Og i tillegg til det: grasrotarbeidet øst i verden, i sør-Asia, som jeg jo også kommer fra.
For en lykke å ha to lunger. Selv om jeg ofte ikke har plass til all pusten…
Hilsen Wera Sæther
hjemmeside www.weras.net