I festtalen framhevet Forfatterforeningens leder, Anne Oterholm, at hun fremdeles er fan av biblioteket, som hun engang trodde var et slott. Og at biblioteket er en naturlig del av den litterære institusjonen, en møteplass uansett lokalisering. Det spiller en rolle i Brage-prisutdelingen så vel som i den internasjonel IMPAC-prisen, det har høy litterær kompetanse og speiler byens mangfold med sin samling av litteratur på mer enn 30 språk.
– Jeg har en bror som jobbet på hovedbiblioteket her i Oslo tidligere. Da han jobbet på Deichmanske, sa han: Det finnes ikke en eneste bok, uansett hvor smal folk sier den er, om det så skulle være hviterussisk poesi fra femtitallet eller jemenittiske regler fra forrige århundre, som jeg ikke skulle klare å få utlånt, om jeg bare formidlet bøkene aktivt! For mer kommersielle aktører enn biblioteket kan muligens dette høres ut som et av de mer alvorlige tilfellene av hybris, men for en bibliotekar? De tror jeg ikke. For en bibliotekar, ser det for meg ut som om det er kun to ting som setter grensene, det er arbeidstidslengden og økonomi.
For å styrke formidlingen av voksen skjønnlitteratur i bibliotekene ble det i 2005 tatt initiativ til et samarbeid mellom Norsk bibliotekforening Og Den norske Forfatterforening. Utvalget utarbeidet forslag til formidling av norsk skjønnlitteratur for voksne. Formidlingen skulle først rettes mot bibliotekarene som siden skulle rette seg mot bibliotekbrukerne. Ettersom selv ikke en bibliotekar kan lese og skaffe seg oversikten over et par hundre skjønnlitterære bøker i året, samtidig som de beholder overblikket over de som kom i fjor, i forfjor året før i forfjor osv, foruten utenlandske bøker, var samarbeidsutvalget ment å gjøre det litt enklere for bibliotekarer å kunne formidle noen av de bøkene som ikke får så mye omtale i mediene. Dermed ble det skrevet 50 nyhetsbrev om 50 norske skjønnlitterære voksenbøker, poesi og prosa. Skriverne var 5 håndplukkete bibliotekarer fra ulike biblioteker i Norges land, og Deichmanske var naturligvis representert. Titlene ble plukket ut av en forfatter og av en bibliotekar i fellesskap. Det hele ble administrert av Forfatterforeningen og distribuert til en liste med flere hundre bibliotekarer. 
Fredag var sju av disse bokomtalene samlet i heftet Boka mi. Her finner vi subjektive tekster skrevet etter en mal, nyhetsbrevene er ment å skulle være annerledes enn forlagenes vaskesedler. Derfor finner vi også sammenlikner med andre bøker, à la slik vi ser det på for eksempel Amazon.com. Sammenlikninger med bøker som er gitt ut tidligere i tillegg til informasjon om forfatterens preferanser, gir bibliotekaren noen knagger å henge boken på og gjøre den synlig.
Forfatter Nikolaj Frobenius er blant dem som omtaler og får boka si omtalt i Boka mi, og han har et pragmatisk syn på sammenlikninger med andre bøker. Frobenius, Simon Stranger og debutant Majken van Bruggen leste opp fra sine nyeste bøker som kommer nå i høst. Hvilket forhold har de til biblioteket – er de aktive brukere? 
NF: Jeg brukte det mye før, da satt jeg her inne i lesesalen og skrev, noterte ned og fant fram ting i bøker. I dag gjør jeg det i mindre grad.
SS: Jeg brukte nok også biblioteket mer før, pleide å låne en del bøker, og det hender jeg bruker biblioteket til research, men nå er det jo mye som er lettere å finne på internett.
MB: Jeg brukte også biblioteket mer før for min egen del, nå kjøper jeg nok helst bøkene. Men jeg tar ofte med barna hit, så barneavdelingen er vi mye i!
Anne Oterholm ønsker det nye bygget i Bjørvika velkommen, et syn de andre forfatterne deler. Nikolaj Frobenius synes det er vemodig å ta farvel med Deichmanske som vi kjenner det, ettersom han i likhet med de aller fleste andre Oslo-borgere har et forhold til stedet, som men tror nok også at et nybygg blir mer åpent. Det ligger i bygningens natur, i og med at den er monumental og kan virke noe lukket for dagens brukere – samtidig gir alle krikene og krokene en viss gammelmodig atmosfære. Simon Stranger tror det nye biblioteket vil gi nye brukere, da det vil utgjøre en del av den såkalt nye "kulturbyen". Biblioteket vil bli en del av en synergieffekt og bli mer åpent for andre medier. I dag er det først og fremst bøker vi assosierer med biblioteket – og ikke de mange andre mulighetene som finnes her i form av søkemotorer, musikkavdeling og elektroniske tidsskriftbaser. 
Det arkitektoniske er også viktig?
SS: Ja!
NF: Bygget blir jo kanskje flott, om enn ikke så flott som i København – hvor de har dette flotte, svarte og åpne bygget.
Her kunne vi tilføye Tromsø, som har fått et nytt landemerke i form av et luftig og lyst bibliotek, og der takhøyden er minst like stor som her vi nå befinner oss. Og skal biblioteket fortsette å være litteraturens høye slott, kreves det fortsatt stor bredde, mange bøker og stadig nye brukere.
(Tekst og foto: Astrid Nordang)