Boka er i ferd med å ta farvel med papiret. Hvor fort og på hvilken måte er det markedet, dvs. leserne, som avgjør. Men det var på høy tid å prøve de nye digitale leseverktøyene, skriver Torgrim Eggen i dette innlegget.
Jeg har lest bøker elektronisk siden juli. De har blitt et titall titler tilsammen. Dels har jeg lest norske bøker jeg har bestilt og betalt over nett. Hittil er det bare ett sted som tilbyr et noenlunde utvalg av norske e-tekster: http://www.digitalbok.no
Her er hovedstammen CappelenDamms bøker med hovedvekt på backlist, dvs bøker som alt er utgitt i paperback. Kjøp og nedlasting er såre
enkelt. Prisen er kr 79, som sett i lys av den nye billigbokprisen (kr 129) er forholdsvis OK. Jeg innbiller meg at den vil bli noe lavere. Merk at med de apparatene jeg har testet, Bookeen Cybook og Sony PRS 505 (se bildet), må man gå veien om en datamaskin. Lesebrettene har ingen egen nettilgang, noe man har i Kindle fra amazon.com.
Så har jeg brukt e-leserne til å lese a) forskjellige obskure tekster jeg har hatt liggende i PDF-format på maskinen min en stund, og b) PDF-er på uutgitte tekster, ting jeg leser i egenskap av anmelder eller konsulent. Det er suverent å slippe å forholde seg til tunge og uhåndterlige papirbunker, men de upubliserte tekstene er ikke formattert for lesebrett, slik at man tvinges til å lese på høykant og dermed bare kan se 1/3 side om gangen. På bildet leser jeg Aslak Nores Ekstremistan (nå utgitt) på maskinen til venstre. Sonyen nekter meg presentasjon på høykant. I det hele tatt er jeg ikke tilfreds med fleksibiliteten i noen av disse verktøyene. Man burde hatt flere muligheter til å differensiere visningsformater og gjerne også typografi. Jeg har også prøvd å laste inn avis/magasinartikler i PDF, og konklusjonen er: drit i det. Du dør av frustrasjon.
Det er behagelig å lese e-bok. Skjermen på begge baserer seg på Electronic Paper Display-teknologien, som ikke benytter noen form for baklys. Man må altså fortsatt bruke lommelykt under dyna når man leser smuss. Til gjengjeld er skjermen fullt lesbar, faktisk mer lesbar, i direkte solskinn. Ankepunkt 1) er at skjermen burde vært litt større; en vanlig billigbokside hadde holdt. Ankepunkt 2) den er litt for grå. Det førte til at jeg foretrakk å lese på Cybooken, som har svart innfatning. Sonyen er en mer avansert og i hvert fall nominelt mer fleksibel maskin, men den metallgrå innfatningen gir ikke nok kontrast.
Enda en behagelig overraskelse: lesning av e-bok er en enhåndsaktivitet. Høyre hånds tommel gjør hele jobben. Dermed har man venstre fri til å stryke katten, grave i popcornskåla eller hva man nå greier av multitasking. Og en uventet kalddusj: flypersonell insisterer på at e-boka skal være avslått under take-off og landing. Dårlige nyheter for oss som er sikre på at vi skal dø dersom vi ikke er oppslukt av det vi leser.
Maskinene er utstyrt med små og ganske svake prosessorer. Electronic Paper-visning trekker overhodet ikke strøm, så batterikapasiteten brukes kun når man søker og blar. I propagandaen for Cybook står det at den skal kunne bla 8000 ganger på én oppladning, hvilket er tomt skryt. Men uansett betyr det at du fint kan ta to til tre ukers ferie med oppladd apparat. Den puslete prosessoren betyr at det tar tid (opptil tre sekunder) å bla om. Sonyen er litt raskere. Begge apparatene veier mindre enn en alminnelig bok og tar mindre plass. Et bibliotek på minst et par hundre bind – utskiftbart etter behov – går dermed fint i veska eller i en jakkelomme. Sonyen blir levert med en CD med et hundretall opphavsrettslig fristilte tekster på engelsk, slik at jeg ser frem til å sammenføre Bjørn Herrmans skamroste Moby Dick-oversettelse med originalen når jeg måtte få tid til det.
Så er vi nådd vendepunktet i menneskets forhold til teksten, slik f.eks. iPod representerte et vendepunkt i forhold til musikk? Jeg vil gi et betinget nei. Disse apparatene er ikke hva jeg vil kalle «ferdige». I forhold til p-boka har vi å gjøre med et mindreverdig og fremdeles ganske klossete verktøy. Lesebrettene i laveste prisklasse (begge koster rundt 3000 kroner) har ingen mulighet til å gjøre understrekninger eller merke tekst for videre bruk. Sonyen har riktignok en «eseløre»-funksjon. De gjør ikke teksten søkbar på stikkord – det eneste virkelige drawbacket med p-bøker slik jeg kjenner dem. I virkeligheten er det vanskeligere å finne tilbake til et interessant tekstutdrag enn i p-boka, på grunn av den trege bla-funksjonen. Apparatene forutsetter at man leser bøker lineært fra første til siste side, noe jeg simpelthen ikke gjør, eller bare med et fåtall bøker.
I tillegg til at den visuelle tekstpresentasjonen er utenfor forfatterens og forlagets kontroll – det er faktisk mange forfattere som arbeider hardt og bevisst med det grafiske uttrykket – har vi ingen mulighet til å se omslagsdesign. En resulterende og ikke så åpenbar ulempe er at det er umulig for andre å se hva du leser. Hvis man tenker på hvordan samtaler om litteratur oppstår, ved at (hittil) fremmede kommenterer og påpeker, gjør e-boka altså leseren mer ensom, mer privat konsumerende.
Spørsmål om opphavsrett, kopibeskyttelse osv. har jeg holdt utenfor i denne omgang. Bøkene som selges gjennom digitalbok.no er ikke DRM-beskyttet (DRM = Digital Rights Management) men bare vannmerkede, noe som vil si at kopien du kjøper er utstyrt med ditt navn og din adresse. Havner denne «på avveier», vil man kunne se hvem den opprinnelige kjøperen er. Det er med en slik løsning enkelt å «låne bort» bøker, slik jeg f.eks. har lastet inn de samme filene på to ulike lesebrett.
Konklusjon: Selv om e-boka og digitale lesebrett har nyhetens interesse og er imøtesett med både forventninger og engstelse fra forleggerhold, har vi ikke å gjøre med det man i databransjen kaller «killer-applikasjonen», verktøyet som i kraft av seg selv og sin genialitet presser frem et såkalt paradigmeskifte. Omsetningen er ennå ubetydelig (jeg tror bestselleren blant norske e-bøker ligger på et sted mellom 100 og 150 eks).
Men utviklingen er såvidt begynt. Ryktene går om en snarlig lansering fra Apple Computer, med alt det innebærer av fetisjverdi og (antatt) bedre funksjonalitet. Forøvrig er det allerede fullt mulig å lese bøker på iPhone, som er et bedre leseverktøy enn man skulle tro. For eksempel ble det nylig publisert en avansert iPhone-utgave av Nick Caves andre roman The Death of Bunny Monroe, der man kan velge mellom tekst og lydbok, innlest av Cave selv. Man kan også velge å se ham lese hele boka på video. (se dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/2009/09/30/kultur/tekno/data og_teknologi/litteratur/eboker/8363941/)
Forfatterforeningens holdning til ebok-kontrakter og royaltysatser er at vi har tid og i høyeste grad råd til å vente og se. Det er foreløpig et hav av forskjell i hva forlagene akter å tilby og hva vi mener en e-bok skal gi oss i royalty – tatt i betraktning at dette er et produkt som ikke har trykkeutgifter, ikke skal fraktes eller lagerholdes, ikke trenger eksponering i kostbare sentrumslokaler, og som i sin endelige konsekvens vil være urørt av bokhandelen slik vi kjenner den. Alle ebok-avtaler som inngås må betraktes som midlertidige. Vi kommer tilbake med nytt om forhandlingene.
Torgrim Eggen