Forfattere stjeler, tråkker over grenser og er generelt upålitelige. Eller? Seminaret på Forfatterforeningens medlemsmøte 7. november har følgende overskrift: Er illojalitet overfor gamle venner og arrogant kildebruk to av de mest grunnleggende egenskapene for en skjønnlitterær forfatter? og inviterer alle medlemmer til å delta i diskusjonen rundt skjønnlitteraturens grep. Med et sideblikk på NFFs litteraturpolitiske manifest, som diskuterer sakprosaens vilkår i Norge i forhold til den skjønnlitterære, spør Forfatterforeningen om sakprosaens framstilling er med på å påvirke den debatten vi ser rundt skjønnlitterære utgivelser i dag, med en økende vilje til å underlegge skjønnlitteraturen sakprosaens betingelser.
Torsdag 15. oktober ble Prosa 05/09 lansert med en debatt som tok utgangspunkt i sommerens «Fløgstad-debatt», der forfatteren med sin roman Grense Jakobselv blant annet ble beskyldt for å ha trådt inn på sakprosaens område og forsynt seg av historisk materiale, uten å henvise til hvilke kilder han hadde benyttet. Overskriften for paneldebatten lød: Hva gjør romanen med historien?
Historiker Tore Pryser var med på å starte debatten i sommer, nå nyanseres den med historieprofessor Erling Sandmos artikkel i siste nummer av Prosa, der han hevder at debatten ble ufruktbar og i stor grad «skyldtes ren irritasjon.» En irritasjon der faglitterære forfattere og organisasjonen Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) opplever at de blir gjenstand for en stereotyp oppfatning. Debatten dreide seg bl.a. om sjangerhierarki og et kunstsyn der en skjønnlitterær tekst i manges øyne er mer kompleks og tilbyr en dypere sannhet
enn en faktabok. Sandmo etterlyser en diskusjon om det romanaktige i historieskrivingen, om hvordan sakprosaforfattere benytter seg av en
virkelighetseffekt. Når Fløgstad sier at den som er interessert i å finne ut hva som er fakta, kan google det, viser det holdning som reduserer debatten til å dreie seg om «ljug, sannhet og googling», som Sandmo uttrykte det. Ettersom enhver tekst tjuvlåner fra andre tekster og
benytter seg av litterære grep, må debatten foregå på tekstnivå, og ikke et
politisk nivå.
Deltaker i panelet var også Forfatterforeningens leder, Anne Oterholm, som mener det blir meningsløst å skulle peke ut skjønnlitterære enkeltverk og kreve at de underkastes sakprosaens rammer. Ifølge henne er det grunnleggende forskjeller mellom en historiebok og en roman. Elementer fra virkeligheten brukes i romaner for å få folk til å tro på fiksjonen. Men elementene er fiksjonsgrep, ikke i virkelighetens tjeneste, men i fiksjonens, det vil si forfatterens, tjeneste.
Den omtalte irritasjonen går ikke bare på grenseoppdeling mellom skjønn og sakprosa. I Grense Jacobselvs tilfelle ble også litteraturanmelderne gjenstand for irritasjon, da historiesynet i romanen ble ansett og anmeldt som noe helt nytt, en banebrytende innsikt i nazismens vesen. Problemet ble dermed at litteraturanmeldere med lite historiekunnskap anmeldte romanen, som om den skulle være en historiebok.
Debatten som raste i sommer om skjønnlitteraturen bør pådyttes noen av sakprosaens rammer fikk en ny retning med Karl-Ove Knausgårds varslede romanserie Min Kamp. I denne debatten var det ikke lenger snakk om kildehenvisning, men hvor nær virkeligheten en forfatter kan gå og fremdeles kalle teksten skjønnlitteratur. Et av spørsmålene i denne debatten har vært om det er mulig å imøtekomme de delene av sakprosamiljøet som ønsker at skjønnlitteraturen skal ha en form for kreditering, og gjøre visse innrømmelser på dette feltet? Vil det gjøre en roman mer etterrettelig og «sannferdig»? Eller representerer det bare en form for vingeklipping av skjønnlitteraturen? Per Anders Madsen framhevet for eksempel i Prosa-debatten at en raus holdning til kreditering slett ikke er uvanlig blant skjønnlitterære forfattere i inn- og utland.
Blant innlederne på Forfatterforeningens medlemsmøte vil det være skjønnlitterære forfattere, sakprosaister og akademikere.