Det slitne ekteparet som gjør enda et godt forsøk på å forplante seg, det er sakprosa. Den er lett å forsvare moralsk. Mens skjønnlitteratur er mer som et utenomekteskapelig eventyr. Den er amoralsk og har lysten som overordnet mål, i mangel av enhver nytteverdi. Kanskje.
Nei. Etter at dikterne begynte å ta i bruk prosaen, er det blitt vanskeligere å se forskjell. Lettere blir det ikke i vår tid av at innkjøpsordningen forholder seg til den sjangerbetegnelsen som oppgis på tittelsiden, noe som naturligvis frister mange forleggere til å utgi fortellinger fra virkeligheten for å være romaner.
Her har det en gang gått en grense, men kunsten er grensesprengende og grenseoverskridende, slik er dens vesen. Grensen er følgelig sprengt vekk og overskredet, trampet ned av forfattere og lesere, fra hver sin side av sperringene. Dokumentarromaner på den ene siden og dikteriske biografier på den andre. I midten, oppe i de gamle vakttårnene, står bibliotekarene og registrerer bevegelsen i de frie tekstmassene.
Forvirringen har tilbakevirkende kraft. Platons dialoger ble lenge ansett for å tilhøre sjangeren filosofiske verker, altså sakprosa. I dag kunne de bli innkjøpt som romaner. 
Homer behersket ikke prosaformen. Han kunne ellers ha blitt antikkens Snorre.
Nei, sannheten er at det aldri har vært noen grense. Og nå er den borte.
Jo. Den dikteriske prosaen har fortsatt en forrang i kraft av sin mangetydighet (som lett kan forveksles med meningsdybde). Den kan ellers gjenkjennes på sin absolutte unyttighet. Her kommer sakprosaen til kort: Dens unyttighet er ikke absolutt.
Osv. Det er ikke noe problem.
Tom Lotherington