Husk søknadsfristen for å søke om stipender fra Den norske Forfatterforening og fra Statens Kunstnerstipend! Du får alle skjemaene fra DnF, ved henvendelse. Statens skjema får du også herfra. Søknadene må poststemples innen den 15. oktober. Og ja, oktober er en tid av "tidfrister", og søknader om støtte til kulturproduksjon. Vi gjør oss tanker om prosessarbeidet "kunstproduksjon", om kvantitet, kvalitet, produktivitet, effektivitet…: Er man "dum" hvis man jobber fort? Er man "uproduktiv" hvis man jobber sakte? Hva kan litteratur koste – av penger og tid?
Vi har tatt en prat med en forfatter som virker å tematisere selve prosessen. Monica Aasprong (1969) har gitt ut én og samme bok, i nesten sju år. Hva tenker Aasprong om farten man jobber med?
Monica Aasprong er født i Kristiansund, og vokste opp mellom måser, storm og emo’ene fra musikklinja ved Atlanten Videregående Skole. Nå er hun forfatter, og lever sammen med Joar Tiberg. Han er også forfatter, og skrivelærer. Desverre for oss lesere, er det langt mellom bøkene fra Monica. Hun debuterte i 1997 med romanen Mellom Alex Gobulev og meg (Tiden Norsk Forlag). I 2006 kom diktsamlinga Soldatmarkedet. Hvor lang tid brukte hun
egentlig på den boka?
– Det kan synes som om jeg brukte ni år på den forrige boka, diktsamlingen Soldatmarkedet, men i virkeligheten ble den skrevet på fire-fem uker vårvinteren 2003. Deretter tok det tre år før jeg fant et forlag som ville utgi den, så det forlenget jo luken i bibliografien noe … og så er det selvsagt at det må ligge noe forut for en slik eruptiv utladning. Jeg hadde en periode på et par år etter at jeg hadde jobbet som litteraturansvarlig i Morgenbladet (1999-2001) hvor jeg prøvde å reorientere meg, finne igjen vingene, kunne man kanskje si. Leste mye, lyttet til musikk, lette og gikk og oppsøkte rom og bygninger og bilder. Tror jeg lette etter redskaper til å gripe an det stoffet jeg bar på, at jeg ville videreutvikle følelsen for volum og proporsjon ved å forske på tid og rom i andre kunstarter, for å se om man kunne gjøre prinsipielle overføringer til litteraturfeltet. Ellers har jeg jo arbeidet med prosjektet Soldatmarkedet i mange år utover diktsamlingen – som jeg selv betrakter som selve hjertet av prosjektet – faktisk i sju år – og da med andre teksttyper enn boken. Men nå tror jeg det begynner å bli ferdigstilt…
– Hva fikk deg til å sette punktum og sende manuset inn til redaktøren?
– Jeg satte punktum til min egen overraskelse en tidlig morgen på arbeidsrommet mitt på Bislett. Da hadde jeg jobbet døgnet rundt i flere uker og visste helt plutselig at diktet var ferdig. Siden har jeg ikke forandret et komma på det. Kanskje kan denne kompromissløse holdningen være en av grunnene til at det ikke var så lett å få utgitt diktet; det var mange redaktører og konsulenter som hadde formeninger om at det burde kuttes opp, at bilder burde utkrystalliseres osv. Men jeg er glad for at jeg ikke ga etter. Teksten er enormt sårbar når den er hos redaktørene, før den havner mellom permer og får en slags boklig autorisasjon – selv om det er klart at ulike typer tekst tåler ulik grad av redaksjonell innblanding.
– Hvordan kommer du til å jobbe i framtiden?
– Det er umulig å vite, men den bok – Et diktet barn – som kommer nå i disse dager, fire år etter forrige utgivelse, har jeg brukt fem-seks år på. Her har prosessen vært fundamentalt annerledes og langt mer utspredt, delvis, sikkert, fordi jeg har født to barn i perioden, noe som jo umuliggjør døgnet rundt arbeid i flere uker. Men så tilkommer ”poesiens produksjonsvilkår”: Det er begrenset hvor mye tid det blir til egen skriving når man har tre barn hjemme, ikke har sett en stipendiekrone på tolv år og må oversette tre-fire bøker i året for å forsørge seg. Når dette hjertesukket er utgytt, så kan man sikkert si at teksten har hatt godt av å modnes, være åpen, lenge. Livssituasjonen med kortere arbeidsøkter, skapte en annen type tekst, både hva gjelder tema og form. Alt innvirker, og jeg får for eksempel mange linjer om natten, mellom våken og sovende tilstand når guarden, altså intellektet, er nede. Det er ellers en fellesnevner for hver av de tre bøkene jeg har skrevet at det i intense skrivefaser skjer en sterk utveksling mellom drøm og skrift; at drømmelivet blir sterkt preget av teksten og så å si arbeider videre på den.