"Norsk faglitterær forfatterforening (NFF), med sine enorme ressurser, ikkje greier å vera fagforening for dei framstående sakprosaforfattarane som ønskjer å utvikle seg som heltids forfattarar" (Edvard Hoem, søndag 31. januar)
"NFF forvalter altså langt flere stipendmidler enn Den norske Forfatterforening. Årsaken til at Ivo de Figueiredo og Morten A. Strøksnens likevel er misfornøyde med NFF og ønsker seg over i DnF, er måten NFF prioriterer sine stipendmidler. I Den norske Forfatterforening prioriterer vi arbeidsstipend, i NFF går nesten alle stipendmidlene til prosjektstipend," (Anne Oterholm, torsdag 27. januar)
"Jeg mener dagens ordning bør endres, fordi jeg er kritisk til at NFF ikke velger å gi langvarige og store stipender til folk som vil gjøre det til et yrke å skrive sakprosa" (Esben Søbye i en sak i Klassekampen på onsdag).
Fra polariserte standpunkt, mot en debatt som tar i seg det store, hele og nyanserte bildet: Samtalen rundt de faglitterære forfatteres søknad om medlemskap i DnF har løftet noen viktige spørsmål og problemer opp i lyset, men har landet i et uvisst terreng. Den siste avisartikkelen om saken tar opp tema "forfatterfagforeningers rolle", og tar opp spørsmål som det om hva forfattere trenger – egentlig: ære, eller ryddige og trygge praktisk-økonomiske forhold?