– Jeg sliter med å gi slipp på kontrollen! Det innrømmer forfatteren Bjarte Breiteig. Hans novelle "Der nede sørger de ikke" er valgt ut som eneste norske bidrag i den prestisjefylte britiske antologien "Best European Fiction 2012". En stor ære, selvsagt. Men litt skummelt også. I Breiteigs noveller er hvert ord veid og vurdert, formuleringer er pusset og polert. Som han selv antyder – å skrive noveller kan være som å meisle i språket. Da er det ikke bare enkelt for en ordets mester å bivåne at teksten forvandles til noe "helt annet" på et fremmed språk.
– Jeg kjenner til antologien fra før og syntes dette var fryktelig stas, medgir Breiteig. – Samtidig har jeg blandede følelser når noe jeg har skrevet skal oversettes.
Som han selv påpeker: Han sliter med å gi slipp på kontrollen.
Tidligere har Frode Grytten og Jon Fosse vært representert i samlingen.
Breiteigs novelle, som er én av 41 i den anerkjente britiske antologien, er fra novellesamlingen "Surrogater" (2000). Dette var Breiteigs andre novellesamling, og den ble nominert til Brageprisen og Sørlandets litteraturpris.
Bjarte Breiteig er født i Kristiansand i 1974 og bor i Oslo. Han debuterte i 1998 med "Fantomsmerter" (noveller 1998). For debutboken fikk han Aschehougs debutantstipend. Breiteig har studert fysikk og litteraturvitenskap ved NTNU, vært elev ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og tatt litteraturkunnskap mellomfag ved Universitetet i Bergen. Han har sittet i Det litterære Råd i Forfatterforeningen.
I tillegg til "Surrogater" og "Fantomsmerter" har han også skrevet "Folk har begynt å banke på" (noveller 2006).
Om Breiteig skriver Wikipedia:
"Novellene hans er skrevet i en stram, konsentrert stil. En påvirkning fra forfattere som Kjell Askildsen og Raymond Carver er tydelig, men Breiteig lykkes likevel i å gjøre stilen til sin egen, og er kanskje en av de unge novellistene i Norge som det knyttes størst forventninger til."
– Hva er det med novellen og novellens form som tiltrekker deg?
– Svaret ligger nok i de styrkene novellen har utviklet opp gjennom historien. Det er som om den har vært utsatt for en evolusjon, der kun de beste egenskapene har fått overleve. For eksempel vil novellen gjerne ha få personer, et begrenset tidsrom, et vendepunkt og en åpning mot noe gåtefullt. Som forfatter får en selvsagt lyst til å gjøre opprør mot dette. En kan jo sette seg fore å skrive en novelle med tretti hovedpersoner. Men jo mer en jobber med en slik tekst, jo mer vil novellen prøve å sparke ut disse tretti.
Novellen er en hard form, ekstra tung å meisle i. Men jeg tror det er nettopp derfor den gir så mye tilbake når den først klaffer. For mitt vedkommende vil det si: når jeg finner berøringspunkter mellom denne novelleviljen og noe dypt personlig i meg selv. Det er som om novellen hjelper meg frem, på samme måte som jeg, som forfatter, hjelper den frem. Jeg hadde i alle fall ikke kunnet skrive tekstene mine uten å ha denne sterke novelleviljen å bryne meg mot.
– Novellesamlinger blir (dessverre) sjelden bestselgere – hvorfor tror du det er slik?
– Novellesamlingen er i utgangspunktet en kunstig form. Den består av noveller som er satt i serie for at de skal ligne romanen og tilpasses dens salgskanaler. Følgen blir dessverre at det i en samling ofte er en eller to gode tekster, mens resten er fyllstoff. En kunne jo ha ønsket at de to gode novellene heller ble solgt enkeltvis og resten utelatt, men det har vi verken etablerte formater eller økonomiske løsninger for. Her finnes det nok muligheter når mer og mer av markedet blir elektronisk og leseformatene andre enn de vi er vant til i dag.
Så finnes det også en annen type novellesamling der tekstene snarere står i parallell enn i serie: De danner en større sammenheng og tilfører hverandre en betydning de ikke har enkeltvis. Denne typen bøker bør i prinsippet være like lettselgelige som romanen.Men likevel: på bestselgerlistene vet jeg ikke om novellesamlingen har så mye å gjøre. Jeg ser det ikke som noe mål å få den inn der.
– Du har sittet i Det litterære Råd og har dermed lest mye – helt kort, hva er ditt inntrykk av norsk litteratur i vår tid?
– Det siste tiåret har det vært spennende å se hvordan litteraturen svarer på den stadig mer ekstreme individualismen i samfunnet vårt.
– Det sies at lyrikken er litteraturens Formel 1 – har du noen tilsvarende karakteristikk av novellens plass i det litterære kretsløp?
– Curling, kanskje? Sakte gli inn i blinken?
– Skriver du på noe for tiden?
– Ja. Jeg har nok ikke nedkjempet novelleviljen ennå.