Fra begrunnelsen til juryen: Årets vinner har gått gjennom både et hamskifte og et redaktørskifte i 2010. Det har gitt bladet et offensivt innhold og et gjennomført originalt design. To satsningsområder markerer seg. Det ene er det grundige forfatterintervjuet, gjennom året har vi lest samtaler med for eksempel Eldfriede Jelinek. Mircea Cartarescu, Alberto Manguel og Joyce Carol Oates. Det andre synes å være en tydelig interesse for å formidle internasjonal litteratur: Vi har lest om kinesisk samtidslitteratur, et helt litterært verdensatlas, og med fotball-VM i Sør-Afrika som alibi, om den afrikanske poeten Lesego Rampolokeng. Men hvem er redaktøren, Gabriel Michael Vosgraff Moro? Bli med på tur inn i hjertet hans og lær at han ønsker seg boxerhund. Men bil? Aldri.
Jo da, det er ikke bare Tidsskriftforeningen som har merket seg at bladet Bokvennen har blomstret etter at Gabriel Moro (f. 1981) tok over redaktørstolen. Det har ikke bare blitt fyllt av velskrevne, informative og relevante artikler for de som liker god litteratur. Presentasjonen, wow, Vosgraff Moro har lagd et blad hvor det tabloide blir brukt for hva det noen gang kan være: for klarhet og kommunikasjon. Bladets poetiske tabloidisme er kontrastert med snirklete romantikk. Det er elegant og fengende å se på. Men innholdet gir motstand. Blant bidragsyterne var i fjor Jan Erik Vold, Cecilie Løveid og Johan Harstad. Og ikke minst Moro selv. Moro er halvt sveitisk, og kan ha arvet en sans for dragestil. Mamman hans er ballerina. Moro selv er utdannet litteraturviter fra UiO, og debuterte selv skjønnlitterært i 2005. Da jobbet han samtidig som bokanmelder for VG, og hadde blant annet den store glede av å slakte debutboka til undertegnede. Vel argumentert var slakten. Og slik kjenner mange Moro som anmelder: Når han nå melder bøker for VG eller Morgenbladet, er han flink til å plassere den aktuelle boka i skaperens forfatterskap. Hans eget forfatterskap består av romanene 365 dager med Ludwig Wittgenstein, Autobahn og Der lyset slipper inn. Den siste er en historisk roman fra Venezia i renessansen. Renessanseoverfloden kan også spores i designet av Bokvennen, som er det sjette norske bladet som
blir kåret til "Årets Tidsskrift". I 2007 fikk Samtiden, under Catrine Sandnes prisen. Kirke og Kultur ble Årets Tidsskrift 2008. Vinduet og Audun Vinger fikk prisen den i 2009, og Syn og Segn med Bente Riise ved roret i 2010. Årets Norske Tidsskrift går videre til kåringen av Årets Nordiske Tidsskrift. Syn og Segn vant den kåringa i fjor. Blant kriteriene som ligger til grunn for den norske kåringen, er denne lista:
Godt språk og litterære kvaliteter
Formidling av forskning og kultur
Evne til å skape og bidra til debatter
Design og visuell utforming
Evne til å dyrke frem tydelige stemmer
I pressemeldingen fra Tidsskriftsforeningen står det blant annet at . Av annen skryt som bladet har fått, er Knut Hoems "Bokvennen er norges beste kulturelle tidsskrift", som han sa i NRK radio i 2010. Over sosiale medier kan man nå og da fange opp kommentarer som at Bokvennen er "uten intellektuell slipstvang, men med solid substans". Hvorpå Moro svarte blant annet "Takk. Jeg går sjelden med slips. Sløyfe er mer min stil." Men hvordan ble Moro en romantiker og med en forkjærlighet for den noe snirklete slufseestetikken? Møt mannen som lager norges beste blad – i et intervju så ferskt at fjæren på pennen fortsatt vibrerer og blekket er vått:
– Når ble du romantiker, Gabriel?
– Det var da jeg forstod at livet er kort og angsten i mennesket stor.
– Hva synes du er et godt blad?
– Da jeg var liten leste jeg det tyske bladet GEO, om land og folk og jordens eksotiske steder. Jeg synes et kriterium bør være at det er preget av overskudd og seriøsitet på en gang, og ikke være redd for det litt mer uhøytidelige. Og så må det signalisere at det er et sted der jeg er velkommen som leser. Hvem ønsker vel å bli avvist allerede på første side?
– Romantikeren, kanskje? Hvem er målgruppen til Bokvennen?
– Er det nå jeg skal si kulturmenneskene? (Latter fra intervjueren) Jeg tror leserne er en svært sammensatt gruppe. Som forfatter liker jeg å henvende meg til andre som skriver, og jeg tror mange som leser Bokvennen er skrivende folk, både publiserte og upubliserte. Men målet er å nå et stort publikum som leser mye, men som også kan la seg inspirere av ulike typer litteratur og ikke har stagnert i en eller annen litterær retning eller akademisk bås. I sentrum står kjærligheten til litteraturen, men også til boka som objekt, til hele det i oss og i verden som bare kan uttrykkes i litteratur. Omleggingen av tidsskriftets profil det siste året har blitt overveldende godt mottat, selv om det finnes et par gamle gubber som nok synes det var bedre i gamle dager.
– Hva slags blad er Bokvennen?
– Som noen så kledelig sa, er Bokvennen “lettbeint underholdning for gjennomsnittlig litteraturinteresserte.” En annen mente at “Bokvennen er et tidsskrift uten intellektuell slipstvang”. Det synes jeg var en god beskrivelse.
– Hvilket hull i den norske bladoffentligheten fyller Bokvennen?
– Tydeligvis et relativt stort hull. Jeg vet ennå ikke hvor mange som får plass i det hullet, men skulle det bli trangt, kan vi jo bare grave dypere.
– Hvilket hull i livet ditt fyller bladet?
– Jeg kan jo ikke si at det fyller et økonomisk hull. Den største gleden er selve komponeringen av innholdet, det er det privilegiet som rettferdiggjør alt arbeidet. Men det føles egentlig ikke som å ha en jobb, mer som en pågående bokidé som hele tiden kan gå i nye retninger, bare med den fordel at det ikke er jeg som trenger å skrive ut ideene. Jeg og redaksjonsrådet føler oss veldig priviligerte.
– Hvorfor driver du med dette?
– For å sette avtrykk og å oppleve gleden ved å se en idé realisert i verden.
– Har du det bra nå?
– Akkurat nå har jeg det helt utmerket, takk.
– Får du barn, bil og labrador snart?
– Bytt ut labrador med boxer, så nærmer vi oss. Barn: Vet ikke. Bil: Aldri.
– Er det et mål å bli "etablert"?
– Jeg vil si det er direkte uforsvarlig med min inntekt akkurat nå. Dessuten bruker jeg alle mine penger på gamle bøker. Og likevel går det stort sett bra.
– Hva er målet ditt med Bokvennen?
– Jeg hadde og har et par visjoner, men det er vel slik at en bør holde sine visjoner litt for seg selv. Visjoner kan lett bli til galskap.
– Går du i noen grad på akkord med deg selv for å gjøre Bokvennen til Norges beste blad?
– Nei, det vil jeg ikke si, men den største utfordringen er å begrense seg. Jeg tror jeg har et velutviklet blikk for hva det vil si å lage et åpnende blad, et tidsskrift som kan romme mye forskjellig og som er i bevegelse og forandring. Det perfekte Bokvennen vil nok komme, å nærme seg den utgivelsen er en viktig drivkraft fremover.
– Vil Bokvennen bestå?
– Ja. Det er opptil leserne om Bokvennen vil bestå, jeg forsøker bare å lage et blad som jeg og flere med meg kan ha glede av å lese og vil betale 255 kr. i året for.
– Når står du opp, hva spiser du til frokost, drikker du kaffe eller te, ser du TV, hvor mange timer sover du om natta?
– Du vil ha timeplanen min? Jeg er lat som et murmeldyr, men jobber når som helst og hvor som helst. Det er godt jeg ikke har barn eller labrador, selv om bil kanskje hadde hjulpet, men bil vil jeg ikke ha. For å ta det i rekkefølge: Sjelden før 10.00, spiser lite til frokost, drikker kaffe, ser ikke på TV, sover mye.
– Se for deg at det perfekte manus til en sak for Bokvennen kom med posten. Hvordan ville den saken se ut, og hva slags reaksjon ville leserne dine få da de leste den?
– “Om det man ikke kan tale, må man tie”, for å misbruke en filosof jeg har en viss tilknytning til. Men det er dette manuset jeg og vel alle redaktører jager som var det en hvit hval i et stort svart ocean, er det ikke?
– Hvilke bladforbilder har du formet Bokvennen etter?
– Egentlig ingen, men man plukker opp noe her og annet der og så har man den naturlige teften og et blikk for hva som er godt. Når det gjelder designet må jeg fremfor alt takke Aina Griffin, som har æren for den grafiske profilen, i tett samarbeid med meg og mine ønsker. Hun har også laget omslagene på mine bøker og er en av Norges dyktigste bokdesignere. Typografiske omslag har vært viktig for å signalisere at det handler om skrift og litteratur. Samtidig skal forsiden ha et litt humoristisk, men tabloid tilsnitt. Det har fungert bra. Jeg tror Bokvennen står mellom Morgenbladet og VG, slik jeg selv har gjort det i fire år nå.
– Du har et litt spesielt navn. Kan du gi bakgrunnen?
– En myte i familien går på at var en Graf von Voss i Tyskland, som mistet adelstittelen sin, og slik ble Vosgraff til, men familien ble senere norsk/dansk militæradel og jeg har lenge villet føye til prefikset von, som på midten av 1800-tallet forsvant ut av navnet. Noe jeg synes er synd.
