Debatten bølger videre: Er DnF en forening for skjønnlitterære forfattere – eller bør vi åpne dørene også for sakprosaforfatterne? – Forfatterforeningens medlemsparagraf bør presisere at vi er en fagforening for skjønnlitterære forfattere, sier Cornelius Jakhelln (bildet) i et stort oppslått intervju i Klassekampen. – Forfatterforeningen er en fagorganisasjon som ikke trenger å skamme seg over at vi taler skjønnlitterære forfatteres sak, fremholder Jakhelln i KK.
På helgens årsmøte var veteranene Tor Obrestad og Espen Haavardsholm blant dem som ønsket sakprosaforfattere "som skriver bøker av høy litterær kvalitet" velkommen inn i DnF. Er det ikke da et paradoks at en ung, progressiv forfatter som Cornelius Jakhelln er blant dem vil holde døren lukket? Jakhelln kjenner seg ikke igjen i akkurat den motsetningen:
– Haavardsholm erkjente på årsmøtet at han i tidligere tider var med på å jage de gamle professorene ut av foreningen, av grunner som jeg ikke forstår, sier Cornelius Jakhelln til DnFs hjemmeside. – For meg handler dette hverken om alder eller om progressiv innstilling, men om å ha en forening som er tydelig på at den organiserer skjønnlitterære forfattere. De faglitterære har NFF, de skjønnlitterære har DnF. De faglitterære trådte på et tidspunkt ut av DnF for å danne NFF – nå vil de tilbake. Her synes jeg man skal være klar og stringent, i stedet for å rote det til ytterligere.
– Så hva er løsningen?
– På et personlig plan er det ingen jeg heller vil se som medlemmer i DnF enn Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo, men da mener jeg de bør skrive skjønnlitterært, i likhet med de som de som gikk før dem. At forfatteren ikke må forholde seg strengt til faktiske forhold kan være én måte å sondere mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Leseren av et skjønnlitterært verk vil ikke bli overrasket over at deler av historien er oppdiktet, mens den som leser en biografi neppe vil bli glad over å finne ut at boken er jug fra perm til perm, sier Cornelius Jakhelln til DnFs hjemmeside.
Debatten oppsto som kjent etter at sakprosaforfatterne Ivo de Figueiredo og Morten A. Strøksnes (bildet over) på prinsipielt grunnlag fikk sine søknader avvist av styret i Den norske Forfatterforening. De to er heltidsforfattere med høye litterære ambisjoner og føler seg mer i slekt med sine skjønnlitterære forfatterkolleger enn med akademikere og lærebokforfattere.
- Les Klassekampens reportasje her: http://www.klassekampen.no/58655/article/item/null/vil-verne-forfatterne
På årsmøtet foreslo Tor Obrestad at forholdet mellom skjønnlitterære forfattere og fagbokforfattere skal utredes. Både han og Haavardsholm argumenterte med at mye nyskapende litteratur ligger i skjæringsfeltet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Noe avtaleverket og de litterære støtteordningene ikke tar høyde for.
Årsmøtet vedtok at styret i kommende periode skal "arbeide for å utrede forholdet mellom fiksjonsforfattere og faglitterære forfattere".
– Jeg stemte selv for Obrestads forslag, sier Jakhelln til Klassekampen. – Jeg ser ikke noe galt i å behandle dette grundig. Men jeg reagerer på at en del diskusjoner under Forfatterforeningens årsmøter i så stor grad styres av ytre forhold. Den tabloide medielogikken får for stor makt. Når opptakskravene er under debatt, blir Forfatterforeningen i mediene lett framstilt som gjerrig og elitistisk fordi vi ikke åpner foreningen for alle, sier Jakhelln som understreker at Forfatterforeningen også er en fagorganisasjon. – Vi trenger ikke skamme oss over at vi verner om en avgrenset gruppes interesser, nemlig skjønnlitterære forfattere. Det er ingenting elitistisk over det. Det er sånn fagforeninger arbeider.
Fra Klassekampen:
Når diskusjonen nå handler om hvorvidt «litterære» sakprosaforfattere skal få innpass, reagerer Jakhelln på at årsmøtet i Forfatterforeningen bruker så mye tid på noe som egentlig er sakprosaforfatternes fagorganisasjon, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), sitt problem.
– Hva mener du bør gjøres?
– Forfatterforeningens vedtekter er for generelle fordi de er fra en annen tid – fra den gang foreningen var åpen for alle typer forfattere, sier Jakhelln. Med årene har mer spesialiserte medlemsorganisasjoner kommet til, for eksempel Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og NFF.
– Nå må vi ta konsekvensen av dette og oppdatere medlemskapsparagrafen. Forfatterforeningen er og skal forbli en organisasjon for skjønnlitterære forfattere. Så kan årsmøtet bruke tida på å diskutere mer relevante problemstillinger – som for eksempel hvilke inntekter vi skal ha av e-boksalget, sier Jakhelln.
Han presiserer at faglig utveksling mellom ulike typer forfattere er av det gode.
– Forfatterforeningen er bare ikke den rette arenaen. La oss opprette et forum der sakprosaistene og skjønnlitteratene kan møtes og diskutere litteratur. Vi har mye å lære av våre faglitterære kolleger, sier Jakhelln til Klassekampen.
Videre refererer Klassekampen til Sigmund Løvåsen, nestleder i Forfatterforeningen, som sier at litteratur-Norge er tjent med ulike foreninger med spesialkompetanse og som taler sine forfatteres sak.
– Det betyr ikke at vi ikke skal samarbeide med for eksempel NFF – noe vi også gjør, sier Løvåsen til KK. Han viser til at Forfatterforeningen støttet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening i kravet om fortsatt fastpris på fagbøker, et krav de vant gjennom med.
Utfallet av at Forfatterforeningen nå skal utrede forholdet mellom skjønnlitterære forfattere og sakprosaforfattere, er åpent, presiserer han. Selv om forslagsstilleren talte for å åpne foreningen, kan resultatet av utredningen like gjerne bli at medlemsparagrafen strammes inn. – Å åpne Forfatterforeningen vil få store praktiske konsekvenser og kreve betydelig mer administrasjon. For å finansiere det, må vi kanskje ta av stipendmidlene våre. Jeg vet ikke om medlemmene våre er klare for det, sier han.