Klokka halv ett om dagen den 12. april vil vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris bli offentliggjort. I en pressekonferanse i Oslo blir det klart om den beste nordiske boka fra 2010 er ålandsk, finsk, dansk, islandsk, svensk, færøysk, norsk, svensk eller norsksvensk, som Beate Grimsrud, som har vært et heitt tips for prisvinner. Carl Frode Tiller er andres favoritt. Sikkert er det at året publisering vil markere femtiårsjubileet for prisen. La oss derfor se på prisens historikk:
Nei da, vi hadde ikke glemt Nordisk Råds Litteraturpris. Det er bare at kulturavisene og litteraturprogrammene tar seg av jobben med å presentere alle de nominerte, og spekulere i hvem som blir årets vinner. Flere av kulturjournalistenes spekulasjoner slo til i årene som var. For jo, prisen gikk til Finlands Sofi Oksanen i fjor. Det hadde da gått sju år siden prisen sist gikk til Finland. Men følger Nordisk Råd en slik familiær logikk av broderlig fordeling? La oss først og fremst se på hvordan utvalget foregår:
Hvert land eller språkområde har hver sin komittee som instiller sine kandidater. I år har Norge altså Tiller og Grimsrud. Sverige har også nominert Grimsrud, og endelig den fabelaktige poeten Anna Hallberg. De danske kanditatene er den unge og lovende Josefine Klougart og den noe mer erfarne Harald Voetmann. Island har den sterke kandidaten Isak Hardarson, og Gyrdir Elíasson. Fra Åland kommer Sonja Nordenswann og visstnok svart humor, og fra det samiske språkområdet Kerttu Vuolab. Grønlands kandidat er romanforfatteren Kristian Olsen Aaju. Færøyene har nominert Tóroddur Poulsen.
Alle rådsmedlemmene i alle komitteene samles i Oslo den 12. Gjennom et tre timers langt rådsmøte kårer de til slutt vinneren. Representantene for landene og språkområdene har minst to roller: De jobber for å tale sine nominerte kandidaters sak. Men de taler også saken til ”litterær kvalitet”.
Etter første runde blir listen over noinerte redusert til fire. De fire finalistene blir så diskutert om igjen. Rådsmedlemmenes rolle er fortsatt den samme. De som fortsatt har en bok med vil selge denne inn. Men alle vil de selvsagt forsøke å skille ut den beste boka. Men Nordisk Råds Litteraturpris er visst mer enn bare en kåring av årets beste nordiske bok. Skal man tro lektor fra Universitetet i Tromsø, Odd Gaare, går prisen også inn i en større sammenheng. Det handler også om nordisk identitet, sier Gaare til det danske litteraturprogrammet Skønlitteratur på P1.
Da Oksanens Utrensking vant prisen i 2010 (for 2009), snakket an om hvordan Oksanen åpnet Norden mot Estland. Hun bidrar til å inkludere det estiske i det nordiske. Blant bokas tema var identitet. Og identitet er på mange måter et nøkkelord for Nordisk Råds Litteraturpris. Det er hvis vi skal tro Nordisk Råds egen beskrivelse av det nordiske samarbeidet. Blant andre kritiker Susanne Christensen har uttalt seg om årets pris, og har antydet at Beate Grimsruds bok kan være en vinnerkandidat- blant annet på grunn av sitt "splittede statsborgerskap". På noen måter er Grimsrud kanskje det nordiske broderskapet menneskeliggjort. Og med det kommer vi tilbake til spørsmålet fra starten av teksten: Er Norden en "rettferdig familie" hvor landene bytter på å vinne den? UiT-lektor Gaare kan ikke se at rådet følger en familiær logikk i fordelingen av prisen. Det er visst vanskelig å se at det på noen måter går på rundgang å få prisen, og de nordiske landene deler på. Det svenske språkområdet, som også inkluderer finlandssvensk, skal ha fått prisen 17 ganger de siste 49 årene.