I to år har han levd med og åndet for sitt bokmanuskript. Du vet hvordan det er. Du kan kjenne deg igjen: I to år har han hengitt seg til sitt fiktive univers, sine litterære figurer, funnet en tone og stil, puslet med ord og setninger, flyttet på avsnitt og scener. I to år har romanprosjektet "Trampolineland" dominert forfatter Vidar Kvalshaugs litterære liv. I går la han det hele på is.
Mange av oss har fulgt utviklingen av "Trampolineland" på Kvalshaugs bokblogg:
http://kvalshaug.wordpress.com
Torsdag før påske brukte Kvalshaug nettopp bloggen til å kunngjøre nyheten om at han legger prosjektet til side. Les blogginnlegget her:
To års arbeide på is
Riktignok henter han ut noen kapitler som han skjærer ned til frittstående noveller. Men likefullt vil nok de fleste av oss være imponert over Kvalshaugs selvkritiske styrke og mot: Å refusere seg selv.
Så hva har skjedd? DnFs nettside tok en prat med den selvrefuserende forfatteren – eller skal vi i denne sammenheng kalle ham redaktøren? Bildet av Kvalshaug er for øvrig et snapshot tatt i dag og der han – ifølge eget utsagn – "forsøker å se lykkelig ut etter avgjørelsen om å skyve romanen til den nære evighetens permafrostmarker".
– Har du virkelig refusert og forkastet et manus du har arbeidet så lenge med?
"To års tid, av og på, men det har ikke vært andre litterære prosjekter enn dette. Manuset er ikke forkastet, men jeg henter ut tre noveller fra tre konflikter som er sentrale i boka, og da får vi se hva som blir igjen."
– For å låne sportsreporterne terminologi: Hvordan FØLES det nå?
"Bra. Jeg var i teatret med kollega Simon Stranger og han fortalte hvordan han selv hadde hentet ut stoff fra en – i omfang – stor roman han og forlaget hadde lagt bort. Det var inspirerende og medvirkende til at jeg selv kikket etter muligheter. Mannen virket jo lykkelig! En venninne av meg, som er poet, fortalte en gang at hun hadde to svært lange sammenhengende prosamanus som til slutt ble destillert ned til to diktsamlinger. Flere andre forfattere har nok tilsvarende erfaringer."
– Har du lært så mye underveis at arbeidet så å si har vært verdt det likevel, eller har alt arbeidet vært bortkastet?
"Absolutt ikke, det har vært avklarende i forhold til min egen legning, som jeg mener er novellistisk. Mine to første bøker var romaner, og jeg kunne ikke la være å prøve en gang til, men det var kun konfliktene som til slutt interesserte meg, ikke transportetappene og den store overbygningen i romanen. – Bloggingen om prosessen har vært ok og jeg håper den har vært med på avmystifisere forfatterrollen litt. It´s down to hard work! Kanskje det bortlagte manuset kan brukes i skrivekurs- og undervisningssammenheng om noen år?"
– Synes du flere forfattere burde være tøffe nok til å refusere sitt eget manus?
"Det er opp til hver enkelt, men de fleste blir vel refusert av redaktøren. Norske redaktører må våge å sette ned foten også for etablerte forfattere og være med på å vise retning. I beste fall får de blomster i en vissen plante, i verste fall legger de ned et forfatterskap."
– Hva skjer nå?
"De siste ukene har jeg skrevet to noveller som er sendt Gyldendal. De er ikke perfekte, men det er noe i dem, og jeg har et klart tema for en hel samling. Så henter jeg ut tre noveller fra tre konflikter i romanen, skriver ferdig en temmelig lang novelle som har en u-kvalshaugsk tittel "Forskningsfri og publiseringsplikt" og jeg har begynt å se gjennom eldre mapper. Der ligger små forsøk på starter og nedskrevne konflikter. Der er alt fra onelinere til tre-fire siders dialoger."
– Blir det lenge til du orker å gyve løs på et nytt romanprosjekt?
"Ja. Det handler ikke om ork, men manglende interesse. Kortformatet interesserer meg mer, og jeg har ingen lesere som skal pleases med passe bra langhalm. Da er det kanskje lettere å avbryte seg selv? Forlaget mente romanen var nesten helt ferdig, men jeg var ikke fornøyd selv. Når de ba meg kladde en 800-tegns katalogtekst, skjønte jeg at avgjørelsen måtte tas."