Hvis du besøker biblioteket på Torshov, Oslo, kan du få et dikt av Øyvind Berg. I ei hylle ved utlånsskranken ligger arkene med linjene Du tar ei krone, og låner ni./ Så låner du nitti på disse ti./ Nå har du hundre spenn,/ et godt forhold til banken/ og ingen problemer med å låne ni hundre. Diktet kan du ta med deg hjem og henge opp på veggen din. Du kan også låne hele boka Blindedikt, ei bok som spiller med deg, selv uten vannmerke i papiret, en sol til å gjennomskinne boksidene. For de som ikke kommer seg til Torshov i påska, har vi den gleden av å publisere en ny kronikk av Øyvind Berg, sendt i rekommandert e-post fra Sarajevo. Det er der Berg oppholder seg for tiden.
Foto: Dina Abazović
Penger og fri diktning
Nå krangler forfatterne om stipendene igjen. Det er ikke rart. Frie forfattere utgjør en av de økonomisk svakeste gruppene i det norske samfunnet. Det er ikke mye å krangle om. Derfor krangler man om det.
Hvor mye dreier det seg om? Hvor mye yter Staten i støtte til DnFs medlemmer? Innkjøpsordninga for ny norsk skjønnlitteratur for voksne koster rundt 45 millioner. Det fins 56 statlige arbeidsstipend, totalt kr. 10.640.000. Diversestipend, kr. 1.451.000. I tillegg sirkulerer det 37 GI blant skjønnlitterære forfattere. Staten gir ingen oversikt over hvor mye av disse som utbetales, men hvis alle fikk full utbetaling, ville det utgjort ca. 7.700.000.
Altså er det snakk om en statlig støtte til voksen skjønnlitteratur på i underkant av 65 millioner kroner. En fillesum i dagens Norge. Av disse er det de ti millionene i arbeidsstipender det krangles om. Hvor lurt er nå det? Hvorfor må forfatterne alltid sammenlikne seg med andre forfattere, som heller ikke tjener særlig bra? Hvorfor kan vi ikke se på oss sjøl i sammenheng med andre grupper, som også får statlig støtte?
I 2007 gjennomførte jeg en liten undersøkelse av den fylkesvise støtten i Oppland, der jeg bodde. Kunst og litteratur var den gang tilgodesett med 150.000 i fylkeskommunale midler, i tillegg til det Staten bidro med. Det var vanskelig å få full oversikt, men det kunne ikke dreie seg om store penger. Ikke i sammenlikning med hva som tilfløt andre grupper, som det faktisk er naturlig å sammenlikne seg med. Kunnskapsparker og nissegårder, driftsbygg, pølsebuer, englehytter og engrosbedrifter fikk på den tida et månedlig tilskudd på over ti millioner kroner. Jeg snakker da kun om Oppland fylke. Samme året trengte Fred Olsen og de andre som kuppa Fornebu et tilskudd på 100 millioner fra Staten, og det fikk de glatt. Uten diskusjon. Det var heller ingen protester mot at Gudbrandsdalens rikeste mann ble tildelt to millioner.
Hva var det saklige grunnlaget for den statlige generøsiteten? For å få penger, måtte man kunne defineres innafor forskjellige "virkemiddelgrupper", som f.eks. "nasjonale tiltak til regional utvikling, inkubatoretablering, landsdekkende programmer, verdiskapingsprogram mat". Et enmanns konsulentfirma innen IT fikk glatt en halv million i etableringsstipend. En farmasibedrift fikk 850.000 fire måneder etter oppstarten. Bedriften hadde aldri andre påviselige inntekter. Og så videre. Det aller friskeste utslaget av offentlig budsjettering i Oppland fylke er et serveringssted som har fått mer enn 35 millioner i direkte støtte fra det offentlige, og som fremdels går med underskudd.
Alle disse subsidiene ytes til det såkalt kommersielle såkalt private næringslivet.
Forfattere og andre som sverger til en mindre lønnsom retorikk er avskåret fra å søke.
I stedet tar vi imot en liten fillesum fra Staten, og krangler om fordelinga av den.
Hvorfor gjør vi dette?
Er det ikke snart på tide å innse at vi betyr noe i dette landet?
Betydning måles i penger og ingenting annet.
Kulturdepartementet er en bløff.
Det er næringsdepartementet som gjelder, og kanskje kommunaldepartementet, men kulturdepartementet er for lett, det betyr ingenting. Der kunne Trond Giske frekt rasere støtteordninga til frie teatergrupper uten at noen tok til motmæle. Det er jo så lite det er snakk om uansett. Ikke sant?
*
Det er penger nok i dagens Norge. Det er ene og alene politisk press og økonomisk makt som bestemmer fordelinga. Som forfattere er vi en økonomisk svak gruppe, og vi har ingen helhjerta støtte verken fra venstresida eller fra høyresida på Stortinget. De fleste av oss har en aversjon mot den matematiske formelretorikken som totalt dominerer den økonomiske diskursen. Samtidig skjønner vi lite av finanslivet, som på mange måter opererer anti-økonomisk, og som utgjør den sterkeste pressgruppa i det samfunnet vi lever i. Det er nemlig finanslivet som (riktignok i samband med Staten) kontrollerer bankene og andre pengemaskiner.
Som forfattere har vi en tendens til å overvurdere ordets makt – og til å undervurdere de andre ordas makt. Med dette siste mener jeg det enorme ordgyteriet som på den ene sida danner fruktbare lommer i forvaltningsorganene, og som på den andre sida bygger lukrative finansielle instrumenter ut av så å si ingenting, nærmest som fri diktning men med uskjønn verbal akrobatikk.
Hvis forfatterne vil hevde seg som gruppe og overleve økonomisk, er det bare én vei å gå: Vi må bryte med kulturdepartementet. Vi må underkaste oss næringsdepartementet forvaltningsretorisk, og alliere oss fantasifullt og skatteretorisk med de tyngste delene av finanslivet, som allerede sliter med sin legitime status, fordi det bebor sitt eget fiksjonsunivers.