”Hva skal forfatteren tjene?” spurte Kari Brænne nylig i en kronikk i Klassekampen, hvor hun satte et etterlengtet spørsmål på dagsorden. Når regjeringen i disse dager starter arbeidet med en boklov, bør forfatterøkonomien være en sentral målestokk på hvor godt de politiske tiltakene treffer. At det er mulig å leve av å være forfatter i Norge, er en forutsetning for at et bredt utvalg av litteratur også i fremtiden skal nå ut til folk flest, slik at vårt språk, vår kultur og vårt demokrati kan bevares og utvikles.
Finn Iunker fulgte opp Brænnes kronikk med en artikkel om fordelingen av inntektene av boksalg i Norge. Vi er helt enige med Iunker i at en for liten andel av bokkrona tilfaller forfatterne, og setter pris på at han tar opp nettopp det. Dessverre inneholder artikkelen også flere faktiske feil.
For å begynne med det enkleste: Iunker beklager at vi i Norge har en rekke skribent- og forfatterorganisasjoner med dels overlappende interesser. Dette kan man være enig eller uenig i, like fullt er det et faktum det er vanskelig for enkeltorganisasjoner å gjøre noe med så lenge vi bor i et land med organisasjonsfrihet. Organisasjoner oppstår og utvikles nedenfra og opp, og det er medlemmene og deres engasjement som avgjør hvilken politikk hver enkelt av dem skal føre, og hvorvidt de skal eller ikke skal slås sammen med andre. Dersom Iunker ønsker endringer i DnF, oppfordrer vi ham til å benytte seg av medlemsdemokratiet og komme med forslag til vedtak på årsmøtet.
Så til Iunkers hovedanliggende, som er innkjøpsordningene, eller rettere sagt nedleggelsen av den. Iunker presiserer ikke om han ønsker at alle innkjøpsordningene skal nedlegges, eller bare den skjønnlitterære; det som er klart, er at han avviser ordningen som viktig for forfatterøkonomien. Dette er beviselig feil. For de skjønnlitterære er den helt avgjørende. Innkjøpsordningen gjør at alle skjønnlitterære voksenbokforfattere som gir ut bøker på et etablert forlag, et forskudd på rundt 100 000 kroner. I land uten innkjøpsordning, er forskudd av denne størrelsesordenen reservert et svært lite antall forfattere, og mange forfattere i Europa gir ut bøker uten å få forskudd fra forlaget overhodet. Når vi vet at medianinntekten for norske forfattere ligger på cirka 120 000 kroner årlig, sier det seg selv at et honorar som utgjør 80 prosent av dette, for mange er livsnødvendige penger.
Innkjøpsordningen ble etablert i 1965, og er endret, tilpasset og forbedret mange ganger siden. I 2014 gikk antallet eksemplarer av en tittel ut til bibliotek ned fra 1000 til 703. Men dette gikk ikke utover forfattervederlaget, slik Iunkers framstilling gir inntrykk av. Tvert imot ble antallet innkjøpte eksemplarer løsrevet fra forfatterbetalingen, og beløpet hevet. I tillegg får forfattere med bøker påmeldt innkjøpsordningen 20 prosent royalty når boken selges i bokhandelen (og ikke 15, som Iunker skriver).
Innkjøpsordningen stimulerer ikke til nyskapning, fordi litteraturen er avhengig av å komme i riktig sjangerbetegnelse for å bli utgitt, skriver Iunker. Vi er enige i at ordningens sjangerbetegnelser har konsekvenser for nettopp hvordan litteraturen betegnes, men at den kunstneriske friheten står sterkt blant norske forfattere, tillater vi oss å likevel slå fast. Hybrid mellom tegneserie, billedkunst og poesi? Les Gunnar Wærness. Hybrid mellom sakprosa og roman? Les Aina Villanger. Eksperimenterende lyrikk? Les Øyvind Rimbereid.
”Den norske Forfatterforening ble stiftet i 1893 og har siden da kjempet knallhardt for å forhindre at skribenter i Norge blir en slagkraftig yrkesgruppe som kan sette makt bak krava”, skriver Iunker. Sitatet får stå for hans egen regning. Men dersom vi ser oss litt rundt, kan vi slå fast at få, om noen andre land, har like gode allmenne ordninger for de brede lag av forfattere. Få, om noen, har like gode og mange stipender. Ingen av disse godene har kommet av seg selv.
Men – og dette har Iunker helt rett i: Forfatterøkonomien er utfordrende. Forfattere i Norge i dag mangler ikke talent eller gode idéer, de mangler tid og penger til å skrive. Ni av ti søkere til kunstnerstipend får avslag. Det er alltid langt flere kvalifiserte søkere enn det er stipend. Og ja, forfatterandelen i forlagsavtalene må opp. Forlagene stikker fortsatt av med en for stor del av bokkrona, og forfatteren sitter igjen med for lite av den. Situasjonen i dag er kritisk, særlig fordi digitaliseringen og utviklingen av lydbokmarkedet gjør at litteraturen står foran den samme utfordringen som musikkbransjen lenge har gjort: Et kommersielt press som skviser og usynliggjør smale kunstuttrykk, og medfører en enorm skjevfordeling av midlene fra de som faktisk lager kunsten, til de store distributørene.
Det er ennå ikke noen som har oversikt over hvilke konsekvenser digitaliseringen av litteraturfeltet vil ha. Det vi vet, er at de digitale formatene i enda sterkere grad enn papirformatet fører til konsentrasjon rundt noen få bestselgere, en bevegelse som er motsatt den som ligger til grunn for norsk litteraturpolitikk.
Skal vi stå imot en slik utvikling og legge til rette for en fortsatt utvikling av en mangfoldig litteratur, er det avgjørende at forfatterorganisasjonene selv forhandler frem avtalene. Forfatterforeningen fikk i 2019 med seg Forfatterforbundet og klarte i år, for første gang, å lande en kollektiv avtale med forleggerne om strømming av lydbøker. Royaltysats, minstebetaling og forskudd øker, og det blir mindre anledning til gratislytting. Avtalen innebærer også at forlagene skal arbeide for at strømmetjenestene skal forplikte seg til å føre og synliggjøre et bredt utvalg litteratur. Det er en begynnelse, men på langt nær nok.
En av de viktigste forutsetningene for demokratiet vårt, er språket. Litteraturpolitikken legger rammene for hvordan litteraturen skal skapes og språket utvikles i framtida, og bokbransjen og forfatterne står foran en lang rekke kamper som må kjempes. Vi håper mange blir med oss i kampen for bedre betingelser.
Heidi Marie Kriznik
Amalie Kasin Lerstang
Sandra Lillebø
Styremedlemmer i Den norske Forfatterforening