Agnes Lovise Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret. I 2015 kom thrilleren Kledd naken, og i 2017 utkom den første kriminalromanen hennes. Denne våren kommer hennes fjerde roman, som skal hete Iskald (Gyldendal). Matre bor i Haugesund, der hun jobber som lærer, blant annet i norsk.
Hvis jeg ber deg være litt tabloid – kan du formulere en poetikk på et par-tre setninger?
I dag snakker folk mindre sammen enn før. Vi leser om, men vi snakker ikke om det som er vanskelig. Sosiale medier er ikke en plattform som egner seg for å dele det vi gjemmer i de mørkeste krokene. Middagsselskaper er heller ikke et egnet forum. Nesten ingen tør ringe på døra når det brenner som mest, men alle trenger noen som lytter.
Målet med mine fortellinger er å treffe leseren midt i solar plexus slik at teksten blir liggende som en gangsperre lenge. Det er lov å gråte, bli forbannet eller få ut annet gørr, og det er selvfølgelig lov å bli redd. Enten en kjenner seg igjen i karakterene eller står på utsiden og ser inn, håper jeg at en blir i stand til å snakke om det. En innfallsvinkel til å snakke sammen er å gi bort en bok. I forarbeidet til min første krimroman, Skinnet bedrar, drakk jeg noen kanner kaffe sammen med Nina fra Haugesund. Hun har hatt en oppvekst de færreste av oss klarer å forestille oss. Hun trengte å snakke om det. Nina bad meg være hennes stemme. Det ble til historien om Ina.
Dette forklarer kanskje noe av at det, så langt jeg kan se, er det både mangfold og konsekvens i forfatterskapet ditt. Du har skrevet om en karrierekvinne som sliter med bulimi, og i andre bøker om et samfunn som er sykt. Et utslag av dette er en voldtekt. Som andreboka di er også tredjeboka satt i Hardanger. Hvor er forfatterskapet på vei nå?
Forfatterskapet mitt er på vei der hvor leserne mine er og tankene mine går. Nå for tiden er det i krimlitteraturens sfære, fordi krimsjangeren gir den beste rammen for det jeg vil fortelle om. Jeg vil nå ut til alle folkeslag, ikke bare de som er skolerte og kan tolke seg fram til innholdet. Når det er sagt, er jeg ikke gift med kriminalromanen. Jeg har arbeidet som norsklærer i ungdomsskolen i tjuefem år. Ungdom er like og ulike, nå som før. Felles er ønsket om å bli tatt på alvor. Jeg jobber med en ungdomsbok. Mer vil jeg ikke si om den, annet enn at det er noe som har tvunget seg frem. Jeg vil fortsette krimserien om Bengt Alvsaker fra vakre Hardanger, men jeg vil også skrive andre typer romaner. Jeg vil skrive kronikker og blogginnlegg. Jeg vil skrive noveller og psykologiske romaner, på bokmål eller nynorsk. Det viktigste er at jeg skriver.
Kronikker og blogginnlegg kan være meningsbærende typer tekster. Du viste under medlemsmøtet til DnF at du gjerne målbærer meningene dine. Medlemskriterier ble diskutert. Der dro du veksel på din bakgrunn som adjunkt i norsk da du antydet at sensur av norsk-oppgaver i skoleverket kunne være et forbilde for måten å lese bøker for opptak til foreningen. Mener du at man skulle hatt kriterier som ligner mer på de som man bruker som sensor i norsk i skolen?
Jeg dro ikke veksel på min bakgrunn som adjunkt i norsk, men som sensor i norsk skriftlig. Jeg sa heller ikke at vi skulle bruke samme kriterier, men at det måtte være mulig for forfattere å lage gode kriterier for hva en forfatter er, når UDIRs byråkrater klarer å lage kriterier for en elevbesvarelse.
DnF snakker om litterær verdi. UDIR snakker om håndverk. Litterær verdi er selvfølgelig basert på skjønn. De som sier noe annet, lyver. Litterær verdi kan ikke avgjøres av et litterært råd fordi litterær verdi er abstrakt og aldri en gitt størrelse. Som lesere har vi ulikt ståsted. Kunstlitteratur er ikke for alle, men for mange. Underholdningslitteratur er for flere og har litterær verdi for mange. Men at mange leser romanen, betyr ikke at den er god. At en roman er god, betyr ikke at den har litterær verdi, fordi verdien av kunst ikke kan måles.
Men er det helt sant at de som sensurerer norskoppgaver gjør det helt uten skjønn? Det er ikke lenge siden man hadde oppslag om elever som har fått vidt forskjellige karakterer når de klager.
Elevtekster kan langt på vei vurderes etter kriterier, som jeg sa. Det er håndverket de vurderes etter. At det finnes sensorer som ikke gjør jobben og lar være å følge UDIRs oppgitte kriterier, kan ikke jeg stå ansvarlig for. En liten bit skjønn er det selvfølgelig der vi til slutt bedømmer helheten. Men etter femten år som sensor, så ser jeg at sensuren blir mer og mer lik, fordi vi ikke er snille, ville eller strenge, men vurderer ut fra objektive kriterier. Men litteratur er noe annet enn elevtekster. Den kan ikke vurderes uten mye skjønn og tekstene er derfor ikke egnet måleenhet for inntak. Derimot er utøvelsen av yrket et målbart kriterium.
De siste årene har foreningen tatt grep for å sikre at også de som skriver kvalitetsbøker innenfor sjangerlitteraturen blir lest på riktige premisser. Valgkomiteen prøver å sikre en bred kompetanse i Rådet ved at man foreslår et Rådsmedlem bør være en forfatter fra underholdnings- eller krimsiden. Gjør ikke foreningen en god nok jobb i å formidle dette, da det fortsatt henger igjen en forståelse av at krimlitteraturen blir diskriminert?
En stemme er sjelden en avgjørende stemme i et demokrati. Om en vil fortsette å bruke litterære råd til å sile ut hvem som skal inn, bør kriminalforfattere vurdere krim og lyrikere vurdere lyrikk. Om en ikke leser krim har en liten kjennskap til sjangeren og visa versa. Men et slikt system hadde selvfølgelig blitt veldig tungvint og ukollegialt og som sagt tidligere. Jeg mener ikke Det litterære rådet skal gjøre denne jobben.
Rådet består av ni profesjonelle lesere, ni skjønn som blir hørt. De ni tar sammen avgjørelser om opptak i foreningen eller ikke. Hvis ikke dette utgjør sikkerhetsnett nok for å vurdere litteratur eller ikke, hva tenker du at er løsningen?
Igjen. Jeg mener rådet ikke skal velge ut hvem som er god nok forfatter til å bli tatt opp i DnF. Enten er en forfatter eller så er en det ikke. Så kan en jo stille spørsmålet med hva som menes med profesjonelle lesere. Er en forfatter nødvendigvis det i alle sjangre? Jeg har prøvd å finne definisjonen på en profesjonell leser, men redaktører og utdannede kulturjournalister, samt leselærere på ulike studier er det nærmeste jeg finner. Resten er lesere, men ikke profesjonelle. Men siden du spør: Minstekravet i denne typen uttakskomite må være at de som vurderer litteratur har inngående kjennskap til den sjangeren de skal vurdere, samt et minstemål av utdannelse i litteraturanalyse.
Med profesjonell mener jeg her at de har det som jobb. De får betalt et arbeidsstipend i året for å lese alt som blir gitt ut av skjønnlitteratur for voksne på norsk.
Å bli betalt for å lese en tekst betyr ikke at en er en kvalifisert leser.
Vi var inne på kriteriene som Rådet leser og vurderer ut ifra. Hvorfor er du kritisk til de som finnes?
Jeg er redd dette «opphøyde» kravet om litterær verdi, ved opptak til DnF, kan føre til at forfattere som i utgangspunktet skriver vakkert og rett fra sjela, roter det til for å bli spesielle nok? Det hjelper ikke om jeg klorer ned metaforen jeg har grublet over i flere uker, om det bare er jeg som forstår den. Jeg blir ikke en bedre forfatter om jeg kutter punktum og komma eller lar være å fortelle leseren hva jeg egentlig mener. For å gjøre slikt, må jeg beherske faget. Noen kan løfte teksten på den måten, men langt fra alle.
Det er forfatteren som skal være medlem av DnF, ikke tekstene de skriver. Tekstene skal vurderes av lesere og litteraturkritikere. Alt annet blir absurd fordi kunst er så vidtfavnende og abstrakt. Litteraturens ord er ofte ordløse.
Da Ludvig van Beethoven brøt med god skikk for satslære gikk det greit, fordi han var utøvende kunstner og kunne stort sett gjøre som han ville. Selv om mange den gangen reagerte på det han gjorde, stilte ingen spørsmål ved om han var komponist. Da jeg brøt de samme reglene i musikkutdannelsen min, ble svaret feil. Beethoven utøvet kunst som ikke kunne måles i kriterier, men måtte føles på kroppen. Jeg var student som skulle beherske håndverket. Mitt svar ble derfor feil.
Arne Norheim og Knut Nystedt bryter alle regler for satslære, på samme måte som Jan Erik Vold leker seg med normer og regler for skriving. For meg høres Norheims musikk ut som lydene fra det mekaniske verkstedet borti hogget her, men jeg elsker diktene til Vold. DDE er utøvende musikere selv om de, ifølge Bjarne Brøndbo, aldri har fått annet enn slakt av kulturkritikere. Ingen av kan vel påstå at de ikke bør få være medlem av en fagorganisasjon om de trenger en? Forfattere som har fått glimrende kritikker fra en rekke profesjonelle lesere i landets største avisredaksjoner, har opplevd å få avslag i DnF. Vi er vel alle enige om at terningkastene ikke kan legge lista for opptak til DnF?
Blir vurderingen grundigere eller mer rett med et gjennomsnitt av ni terningkast fra medlemmer i Det litterære råd?
Etter min mening må teksten legges bort i vurderingen av medlemskap. Det er her de målbare kriteriene må lages. De som måler om en er forfatter. En må være kvalifisert til å ta del i det fellesskapet som skal arbeide for rettigheter for forfatteren til gode for den skjønnlitterære teksten.
Hvordan foreslår du at man skal vurdere personen?
Det er ikke personen som skal vurderes, men forfatteren. Det er objektive ting. ISBN, inntekter som forfatter osv.
Ja, mange mener som deg at man er profesjonell på et felt når man har inntekt av det, kanskje lever av det. Men tilbake til hovedpoenget ditt – der du var inne på det at enkelte forfattere bryter bevisst med «reglene». Kan du utdype?
Jeg skal prøve å utdype: I postmodernistisk kunst er det lov å bryte med normer og regler. I skolen er det ikke lov. Der skal håndverket læres. Der kan vi bruke kriterier for form, innhold, struktur, sjangertrekk, ortografi og formverk, og til en viss grad gløtte etter talentet. Noen få tekster er glimrende, men ingen av dem er forfattere enda. Kanskje av den enkle grunn at forfattere sjelden leverer en god tekst på fem klokketimer.
Jan Erik Vold, Frid Ingulstad og Kolbein Falkeid er alle forfattere på grunn av følgende kriteria: De undertegner Normalkontrakter eller andre kontrakter med forlag. De har ISBN-nummer på verkene sine, de finnes i bokhandlere og på bibliotek, bøkene blir lest, innkjøpt eller avslått av innkjøpsordningen. Bøkene har blitt utsatt for redaksjonell gjennomgang, utgitt på et forlag, det være sitt eget eller andres. De mottar royalties og kanskje stipendier. De har andre inntekter tilknyttet skrivevirksomheten sin. De holder foredrag, opplesninger, deltar på litteraturfestivaler etc. Ikke minst leverer de selvangivelser hvor det framkommer forfatterinntekt og en gang blir de kanskje pensjonister. DETTE er kriterier som er målbare og etterprøvbare og som er av en slik kategori at det kan være godt å samles i en forening for å kjempe om felles goder.
Det må da være rimelig å forlange stemmerett der det skal vedtas og forhandles om saker som angår forfatterarbeidet. For 125 år siden hadde ikke all stemmerett i Norge. Nå har vi det, men altså ikke forfattere som blir veiet for lette til å være medlemmer i DnF. De får ikke være med der avgjørelser tas. Viktige avgjørelser som påvirker deres yrke som forfattere.
Derimot forventer DnF solidaritet fra de som står på utsiden; at de følger normalkontrakten, ikke minst. Forlagene elsker denne ordningen. Den holder royalties nede på et minstenivå også for dem som kunne ha krevd så mye mer. Jeg ønsker å beholde og forbedre normalkontrakten, men vi kan vel ikke kreve lojalitet av dem vi stenger ute?
Jeg var med å starte Forfatterforbundet for å gi en stemme til de stemmeløse. Forbundet hadde aldri sett dagens lys om det ikke hadde vært for at det ikke finnes en fagorganisasjon for alle forfattere. Åpner DnF portene for alle forfatteree, er jeg den første til å jobbe for at Forfatterforbundet avvikles.
Frem til det er jeg medlem begge steder og kommer til å kjempe for rettigheter for alle som tjener penger på å skrive. En kan ikke kreve solidaritet og samtidig stenge noen ute.
Som Chris Tvedt sa fra talerstolen på medlemsmøtet, så tror ikke jeg heller at underholdningslitteraturen kommer til å støvsuge DnF for stipendier. Foreløpig har jeg til gode å søke et eneste av dem.
Så en pause fra internpolitikk og foreningsarbeid, og tilbake til det kreative arbeidet. Du er altså også lærer i norsk. Hva lærer du om litteraturen når du formidler den til elevene dine?
Jeg lærer mye om skriver-leserforholdet gjennom å lytte til elevers tolkning av noveller, dikt og romaner. Oftere og oftere får jeg bekreftet at teksten lever sitt eget liv når forfatteren har sluppet den. I skolen går teksten din på rent amfetamin. Samme hvilken grunntanke som lå i bunnen. Når lesere mellom tolv og seksten går løs på tekst, tolker de den i den konteksten de er. Senest i høst ble Arnulf Øverlands legendariske: Du må ikke sove, tolket som at det er viktig å stå opp tidsnok til å rekke skolen, gjøre leksa si og være snill mot de andre. Sannsynligvis noe forfatteren hadde applaudert for, selv om det nok er litt på sidelinjen av hans opprinnelige budskap.
En femtenåring i dag blir ikke særlig opprørt av at Nora går fra Helmer i «Et dukkehjem». Alle kvinner med vettet i behold går om de ikke har det bra. Femtenåringen reagerer heller ikke med forferdelse på at Nora tar opp lån uten mannens samtykke. Det skulle bare mangle. Derimot blir de forundret over at det har vært slik i Norge for ikke lenge siden. Å lese Et dukkehjem kan sette i gang heftige diskusjoner om kampen for likestilling. På samme måte kan Karens jul av Amalie Skram sette i gang en heftig diskusjon om retten til fri abort og forskjellen mellom fattige og rike i Norge i dag. Vi har en norsktime i uken hvor elevene leser selvvalgte romaner. Jeg har sett hundrevis av elever bli lesehester etter to bøker av Isfolket av Margit Sandemo. Jeg har sett gutter på 16 med hettegenser og caps framføre: Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder med innlevelse, for siden å skrive den særeste dystopi. Jeg har lest åpningen av Panserhjerte av Jo Nesbø høyt for klassen og fått elever interessert i å forstå verdien av å lese.
Hvilke forfattere formidler du særlig entusiastisk – og hvorfor?
Nå skulle jeg gjerne ramset opp alle mine gode forfattervenner, men når jeg skal velge forfattere og tekster, styres en del av skolens planer. Vi leser alle sjangrer i et treårsløp og jeg vinner sjelden min favoritt. Litteratur bruker jeg i alle fag. I samfunnsfag bruker jeg tekster som passer det aktuelle nyhetsbildet eller et historisk emne vi holder på med. Selv om kompetansemålene står fast, så bestemmer også valg av læreverk hvilke tekster vi som lærere har tilgang til. Kopinor finnes heldigvis enda.
Ellers passer opplysningstiden eller etterkrigstiden til det meste. Rosabloggere kan sammenlignes med Anne Franks dagbok. Tekster kan brukes som innfallsvinkel for å snakke om vanskelige ting. Men kjenn ditt publikum og gjør aldri som min norsklærer i 6. klasse som leste høyt hele romanen: Det store spelet, av Tarjei Vesaas. Det gir ingen elever leselyst eller livslang kjærlighet til litteraturen.
«Luedama», skrev Haugesund avis om deg for ti års tid sident. Ser du noen likheter mellom det å komponere strikkearbeid og det å formgi romaner?
Foruten at jeg skriver er jeg en kreativ og rastløs sjel. Jeg er ikke skapt for å tvinne tommeltotter. Hele livet har jeg klamret meg til ulike estetiske uttrykksmåter, rett og slett fordi jeg må rydde en hjerne som hele tiden jobber på høygir. Det hender fremdeles at jeg opptrer med en sang i offentligheten eller klunker litt på gitaren til et glass rødvin. Siste gangen jeg sang i et kirkebryllup, ble ekteparet skilt etter noen få måneder og siden har jeg ikke blitt spurt. Begravelser har jeg også takket nei til. En kommer tidsnok i en begravelse, tenker jeg.
Ellers har jeg spilt trompet i sytten år. Slik det har blitt nå, blir det mest skriving, men i ledige stunder, som nå når manus er hos redaktør, slapper jeg gjerne av med å strikke. Strikking har lært meg den tålmodigheten jeg trenger som romanforfatter. Det skjønner alle som har måttet rekke opp en nesten ferdig genser og begynt på nytt, gjerne flere ganger.
Jeg er kreativ og dermed også visuell. I løpet av en dag ruller det mange katastrofebilder gjennom hodet mitt. Flere enn jeg liker, men de gir meg næring til skrivingen. Uten at jeg kjenner skaperverkets bakenforliggende tanker, er jeg sikker på at det ikke er en tilfeldighet at mange forfattere er musikere, billedkunstnere eller håndverkere i tillegg til å skrive. Dessuten tror jeg at jeg er den eneste som har gitt ut en roman på bokmål og nynorsk samtidig, av den enkle årsaken at vi har to likestilte skriftspråk.