Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg tror jeg har begynt å skrive to ganger. Den første gangen var jeg omkring femten og veldig disponert for å estetisere. Jeg skrev kanskje ti dikt og samlet dem i et dokument som jeg behandlet som en safe. Det hadde for en gangs skyld ikke å gjøre med hemmelighold, men en eller annen idé om ivaretakelse.
Diktenes nær absolutte asymmetri med min egen virkelighet lot jeg meg ikke affisere av. Dessuten løste problemet seg selv, fordi jeg (ganske intetanende) skrev meg inn i et språk som fordret en ny livsanskuelse. Ting som tidligere hadde vært ubegripelige, usensasjonelle og sørgelige, sto frem med nette konturer. Og jeg følte meg direkte forsonet. Skrivingen ble med andre ord en dobbel oppdagelse, som etterlot meg med en følelse av dobbel berikning, en ny hånd i en ny hanske. Alt sto og falt på veldig lite, selvfølgelig, men jeg tror det var akkurat nok, til å virke rotfestende.
Underveis i skrivingen av dette svaret, finner jeg dokumentet med de ti diktene for første gang på mange år. Det er fantastisk dårlig. Antydning! Tolkningsrom med vegger lagd av mur og utvetydighet. Ukevis med patos. Tjue gram salt på et kokt egg. Øyne og hav. Hallo, jeg er her for sentrallyrikken!
Men uansett. Senere ble den opplevde fortroligheten innhentet av tvil, og etter hvert som tvilen forplantet seg, begynte jeg å skrive annerledes, og mer konfronterende overfor meg selv og språket. Det var (og er) en mer gradvis bevegelse, men da jeg var tjueto kom jeg inn på Skrivekunstakademiet, og der fikk jeg kanskje kanalisert et sett av grunnholdninger (hvorav den første skrivingen utgjorde én del) inn i en slags teknikk, som var avgjørende, og som jeg har bygget videre på siden.
Hvilke forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Debutboken min hadde i alle fall ikke sett ut som den gjør uten Anne Carson. Den på en eller annen måte innbakte intonasjonen i skriften hennes, lakonisk og overlegen, utløste stor etterligningslyst.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg har prøvd å tilrettelegge for god skriving på alle slags tenkelige vis men finner igjen og igjen at det hele avgjøres av en vilkårlighetsmaskin et eller annet sted. Flyktighet er min verste fiende. Stødighet er min beste venn. Stødighet og Hanna! Jeg kunne ønske jeg hadde bedre resignasjonsrutiner, at jeg hadde vært bedre på å reise meg og gå når det ikke går noen steder.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja, å lese andre virker posisjonerende. Det motvirker vektløshet. Hvis jeg skriver for lenge uten å lese, begynner jeg å utvikle separatistiske, vaiende poetikker. Dessuten er det godt å ha noen ferdige verk rundt seg når det er så mye uferdighet. Jeg leser også en del underveis i den faktiske skrivingen, de første og siste setningene for eksempel, i store romaner jeg ikke har lest før. Så skriver jeg bare videre etter det.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Jeg er glad for at vi har en god innkjøpsordning og noen romslige stipendordninger, men inntrykket mitt er likevel at staten kommuniserer uten sterk indre overbevisning i møte med sine forfattere. Man støtter produksjonen av litteratur med penger, men umyndiggjør på den annen side forfatterne, fordi man omtaler deres verdi som så konsekvent adskilt fra samfunnets vitale organer og friske funksjon.
Jeg er selvsagt med på litteraturens egenverdi, men det er som om insisteringen på det (igjen uten indre overbevisning) gjør forfatterne som står bak til mottakere av sivilisatorisk nåde. Jeg tenker høyt: forfattere utgjør en yrkesgruppe som har spesialisert seg i sensibilitet. Det kunne man ha utnyttet, tenker jeg – nå høyere og med en valgt naivitet – i for eksempel offentlige utvalg, som motvekt mot overdreven profesjonalisme og politisering.
Tor Rivlin har utgitt diktsamlingen Stor oppstandelse (Gyldendal, 2024).