I Klassekampen har det i det siste ukene vært en debatt om Forfatterforeningens kollektive unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt av den såkalte Æresretten. Forfatterforeningens unnskyldning er berettiget:
1. Æresrettens rettslige grunnlag var meget tvilsomt. Det var ikke hjemmel for reaksjonene i vedtektene som gjaldt under krigen. Dommene er forankret i regler som ble gitt i 1945, og hvor det avgjørende var om de enkelte forfattere hadde «svekket foreningens omdømme». Bestemmelsen ble gitt dobbelt tilbakevirkende kraft. Ikke bare ble den anvendt på handlinger forut for innføringen av Kulturfronten i 1943, men også på forhold som refererer seg til perioden 1940-42. Og hvor var hjemmelen for å idømme økonomiske sanksjoner, slik dette ble gjort i forholdet til André Bjerke og Olav Sletto?
2. Selvfølgelige rettssikkerhetsprinsipper ble ofret. Vi kan konstatere svikt mht. tilsvarsrett og brudd på inhabilitetsbestemmelser ved at vedtak i første og annen instans delvis ble behandlet av de samme personer.
3. Tolkningen brøt mot vanlig tolkningsprinsipper: Man skal tolke helhetlig – ikke isolerte enkeltuttalelser.
4. Selve vurderingen var for streng. Æresretten knyttet ikke an til det som var Æresrettens eget springende punkt: Hvorvidt handlingene var egnet til å svekke foreningens anseelse.
Dag og Tid oppsummerer situasjonen godt i sin leder 16. november 2018. Æresrettens behandling var «en farse».
Og når vi kan konstatere grunnleggende generelle svikt på så mange punkter, faller selvfølgelig Æresrettens dommer – helt uavhengig av hva som følger av en individuell tolkning av enkeltgjerninger eller enkeltuttalelser: Når grunnmuren svikter, faller bygget. Det er derfor helt riktig når Dag Solhjell i sitt innlegg 17. november avslutningsvis understreker at Forfatterforeningens unnskyldning for denne «skampletten» medfører at også Alf Larsen fortjente en unnskyldning – like meget som de andre 16.
Forfatterforeningen har ikke gått inn i enkeltheter – det har ikke vært nødvendig – og har ikke rehabilitert en forfatter eller ett forfatterskap en block. Som påpekt av Thorvald Steen i innlegg av 8. dm., ligger dette utenfor foreningens mandat.
Og ingen forfatter er selvfølgelig rehabilitert for forhold som Æresretten ikke hadde til behandling: De er kun rehabilitert i forhold til Æresrettens dom: Dens premisser og konklusjon.
Hvis vi ser konkret på Æresrettens vurdering av Alf Larsen, hviler den på fire spesifiserte utsagn: To fra 1940 og to fra 1941. Det var disse – ikke andre uttalelser – som var temaet for Æresretten.
Og når vi vurderer disse, er det vanskelig å se at de var egnet til å svekke foreningens omdømme. Jan Erik Vold har i sin omfattende artikkel om Alf Larsens lyrikk i Klassekampen 9. juni i år fremhevet Larsens anti-nazistiske holdninger fra 1930-tallet og konkludert med: «Æresretten bebreidet han for et par bagatellmessige betraktninger, som man valgte å mistolke».
I tillegg er Æresrettens begrunnelse vis-á-vis Larsen misvisende. Han ble dømt for å ha svekket Kulturfronten, men Larsens Janus-artikler ble skrevet lenge før Kulturfronten ble etablert. I tillegg trakk Æresretten frem uttalelser fra Alf Larsen før krigen, jf. henvisningen til «de mange utfall mot tidsånden før krigen». Men samfunnskritikken i Janus i perioden 1933-39 – som blant annet inneholdt skarp kritikk av nazi-Tyskland og behandling av jødene – skadet ikke foreningens omdømme, snarere tvert imot vil mange mene.
Det som ikke var et tema for Æresretten var øvrige uttalelser i Janus og/eller Larsens uttalelser i privat korrespondanse. Og man kan ikke mene at Æresrettens dom skal opprettholdes fordi man finner noe annet å kritisere Larsen for (og det kan man), enn det som var temaet for Æresretten, og som for øvrig ble kritisert fra antroposofisk hold av Johannes Hohlenberg.
Forfatterforeningens unnskyldning trekker teppet under kritikernes servile og lettvint behandling av grunnleggende svakheter ved Æresrettens dommer, hvor ingen av de forhold som er påpekt ovenfor, blir behandlet – langt mindre drøftet.