Aktuelt

Agnes Ravatn er nytt medlem i DnF

  Agnes Ravatn er fødd i 1983, og er frå Sunnhordaland. Ho utdanna seg til musikkvitar, før ho byrja på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Samstundes dreiv ho…

Agnes Ravatn (t.v) og Helga G. Eriksen (2011) © Mette Karlsvik

 

Agnes Ravatn er fødd i 1983, og er frå Sunnhordaland. Ho utdanna seg til musikkvitar, før ho byrja på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Samstundes dreiv ho bladet Ikke til hjemlåns, ei fanzine kopiert i kjellaren av Bergen Offentlege Bibliotek. Ho har skrive skjønnlitteratur og sakprosa, og jobba, gjennom fleire år, som journalist for Dag og Tid. I fjor kom Fuglebribunalet på Samlaget. 

MK: Kor ofte byrjar samtalar du har, med dette: At nokon tar kontakt og fortel at dei har lese ei bok av deg, og sagt at dei liker ho?

 

AR: Eit raskt overslag: eg tenkjer omlag 1/3 av alle samtalar byrjar på den måten. Men det fortel nok helst at eg ikkje kjem meg så mykje ut, og når eg først har kome meg ut, så er det på eit litteraturarrangement.

 

 

 

 

For Fugletribunalet vann Ravatn prisar som Ungdommens Kritikerpris, og P2-lytternes romanpris. Ravatn kan ha overraska lesarar med denne boka, med å vise nye sider av seg sjølv om forfattar. Ho kan mellom anna ha jobba medvite med forholdet mellom små spenningsboblar, og den store lina av suspens. Den underliggande, store spenninga kan vere om Sigurd Bagge, om kva løyndom han bær. Over dette, er dei mange forsøka på møte mellom Allis og Bagge. Allis er forteljar, var TV-journalisten som blir ferska i samkvem med sjefen sin, ein gift mann, på ein fest heime hos han. Ho tar jobb hos Sigurd Bagge. Langt inne i skogen, borte frå byen, der driv Allis heim og hage. Stemninga er mørk og dulgd som i Vesaas Fuglane. Eg kjem i tankar på den delen av Fuglane der ein tilfeldig skogskar kjem til garden til Mattis og syster Hæge. Den tilfeldige skogskaren blir verande på garden, og er som mannen til Hege. Det er først det praktiske som fører mann og kvinne i lag, og seinare, kanskje får dette, kroppsarbeidet, også noko anna. Litt som Fuglebribunalet? 

 

 

 

 

MK: Kjenner du deg att i lesinga mi?

 

 

AR: Det er fleire som har samanlikna boka mi med Fuglane i lesingane sine – ei samanlikning eg fortent har kome nokså dårleg ut av – og dette har eg vore litt oppgitt over: berre fordi det er fugl i begge titlane blir det liksom naturleg å lese dei opp mot kvarandre? Sjølv har eg i mange år, som mange andre, hatt eit sterkt forhold til Fuglane og kunne aldri drøyme om å på noko som helst vis skrive meg opp mot den. Og det er ingen Mattis i mi bok, og kva er vel Fuglane utan Mattis. Men likevel, altså: det du seier her har eg ikkje tenkt på før, men det er faktisk ikkje heilt av vegen å assossiere Hege og Jørgen til Allis og Bagge, som motiv. Det kan kanskje vere ei undermedviten greie frå mi side, eg blei alltid glad på Hege siner vegner då Jørgen dukka opp, men sorgfull på same tid, for Mattis. Det er kanskje óg noko Isak Sellanrå og Inger over utgangssituasjonen, det har eg ikkje tenkt på før. Eg synest nok det er spennande å undersøke korleis og kvifor folk finn i lag, og spennande å sjå korleis dei nærmar seg kvarandre. 

 

MK: Allis slutta ein jobb i NRK, for å jobbe hos Bagge. Ho forklarar for Bagge om kvifor ho i det heile tatt tok jobben i NRK; at ho ikkje ville at ein lite etterretteleg søkjar om stillinga skulle få jobben. Tok Allis NRK-jobben fordi ho kjenner på eit samfunnsoppdrag som formidlar og folkeopplysar? 

 

AR: Eg trur ikkje eg stoler på Allis si forklaring på akkurat dette punktet.

 

MK: Seinast i går kom eg over ein podcast frå NRK, om rutinar, der du blir bedt om å meine noko – som forfattar – om verdien av rutinar. Du er sjølv journalist også. Kva forhold har du til samfunnsoppdraga dine – som forfattar og journalist? 

 

AR: No skriv eg jamnleg kommentarartiklar i aviser, som regel med eit politisk og «samfunnsengasjert" innhald. Eg meiner ikkje at forfattarar automatisk pliktar å bidra til samfunnsdebatten, gud forby, men det ville vere underleg dersomingen gjorde det. For meg er det tilfredsstillande å veksle mellom det aktuelle, og med kort frist, der meiningar blir klart artikulerte, og det langsiktige skjlnnlitterære arbeidet, der eg kan vere heilt fri frå den larmande kjeklinga som dessverre ligg som ei spikermatte over dei fleste debattane. 

 

MK: Kva oppdrag meiner du at du har når du er forfattar av skjønnlitteratur? 

 

AR: Det einaste oppdraget mitt som forfattar er å skrive så gode bøker som muleg. Å realisere mitt potensiale, for å seie det litt flott. 

 

For meg er det tilfredsstillande å veksle mellom det aktuelle, og med kort frist, der meiningar blir klart artikulerte, og det langsiktige skjlnnlitterære arbeidet, der eg kan vere heilt fri frå den larmande kjeklinga som dessverre ligg som ei spikermatte over dei fleste debattane. 

 

MK: I Fugletribunnalet opplever eg likevel dei mellommenneskelege, meir enn det sosiologiske, som viktig i teksten. Spenninga ligg i dette: Du legg opp til at historia skal stereotype vendingar. Men kvar gong det nærmar seg ei slik forløysing, snur du på det. Eit døme er når Allis rolle hos Bagge liknar meir og meir på ei husmor frå femtitalet. Før det rekk å gå for langt den vegen, tenkjer Allis sjølv det same som eg tenkte. Kan du seie noko om korleis du har jobba med suspens og spenningsoppbygging i boka? 

 

AR: Ja og tja, på den eine sida trur eg at slikt som spenningsoppbygging langt på veg er noko som kjem av seg sjølv når ein fortel noko. Anten det er ein vits eller ein roman, så veit intuisjonen kva slags informasjon ein skal halde tilbake, kva ein skal sleppe ut for å halde på spenninga, og så vidare. Samtidig tok denne romanen vendingar eg ikkje heilt hadde kontroll over, og eg måtte gå mykje tilbake og endre undervegs, forme spenningskurvane på ny, heile tida mens eg fortvila prøvde å ha ei kjensle for kor eg hadde sagt for mykje og kor eg hadde sagt for lite. Eg veit strengt tatt ikkje om eg la opp til at det skulle vere stereotypt, eller om eg berre er stereotyp.

 

Anten det er ein vits eller ein roman, så veit intuisjonen kva slags informasjon ein skal halde tilbake, kva ein skal sleppe ut for å halde på spenninga, og så vidare.

 

MK: Du brukar underteksten mykje. Stundom er han der oppe, sagt rett ut. Så er dén spenningsbobla brusten, og du byggar ny dramatikk. Under desse einskilde boblene av mindre dramatiske historiar, har du ei hovudhistorie, som har ei overordna spenningsline. Kor har du lært dette? 

 

AR: Som sagt, mykje av det som går på trur eg er i oss frå barndomen av. Dei fleste historier følgjer jo det same mønsteret. Eg kan ikkje hugse at eg planla så mykje undervegs, eg visste sjeldan kva som skulle skje rundt neste sving. Men då eg etterkvart begynte å innsjå at det var ei litt spennande bok – lenge visste eg ikkje kva slags bok eg skreiv – ville eg gjerne ta dette heilt ut, så då gjekk eg vel litt forteljeteknisk til verks for å maksimere spenninga, utan at eg heilt kan hugse korleis. Eg vil helst ikkje vite for mykje om kva som skal skje, og det kan vere tungvint å kombinere med meir forteljeteknisk arbeid. Dei gongene eg har prøvd å skissere opp lengre sekvensar eller synopsisar, for så å skulle skrive det ut, har eg mista interessa og trykket med det same. Ein føresetnad for skrivinga er at eg sjølv er nysgjerrig på og uvitande om kor eg er på veg.

 

Ein føresetnad for skrivinga er at eg sjølv er nysgjerrig på og uvitande om kor eg er på veg.

 

MK: Eg synest også å sjå at du gjer noko nytt med humorgrepet ditt, i denne boka. At humoren får ein slags forteljarteknisk/ formidlingsmessig funksjon, i tillegg til å vere – ja – morosam. Kan du seie noko om dette?

 

AR: Ja, det har du kanskje rett i. Det er jo generelt nokså lite humor i boka, rett og slett fordi den humoren som var i manuset på eit tidleg stadie tok brodden av alvoret. Så eg måtte reinske det meste ut. Ein smertefull, men nødvendig prosess. Noko av det som er att, finst i dialogen, der det kjem fram ting frå fortida som er relevant for historia. Men humoren kjem som regel av seg sjølv, utan at eg tenkjer over at han skal ha nokon funksjon.

 

MK: Fugletribunalet vart i år kåra av P2-lyttaranes romanprisjury til fjorårets beste roman. Boka di konkurrerte ut mellom andre dei siste frå Roy Jakobsen og Nikolaj Frobenius. Juryen vart utfordra til å dra ut ei setning som dei likte eller meinte var talande, valde ein frå juryen seg den siste setninga. Var det å avsløre for mykje om boka? 

 

AR: Både ja og nei. For lyttarar som eventuelt nærma seg slutten – ja. 

 

MK: Sjølv ønskjer eg å dra fram ei scene der Allis og Bagge drikk seg godt fulle på gin. Scena er forløysande i forholdet mellom dei. Eg opplever språket som forløyst også, i denne scena. Kva forhold har du til det å skrive dialogar? 

 

AR: Det er dialogar eg liker å skrive aller best. Det er det som ligg lettast for meg, det kjem nesten av seg sjølv. Det er ei herleg kjensle. Eg liker óg den scena du nemner der.

 

MK: Kva lærer du frå jobben som journalist, om å skrive dialogar? 

 

AR: Det begynner å bli fleire år sidan eg intervjua nokon sist, eg skriv helst indre monologar, så der blir nok svaret at eg lærer nokså lite. Men eg diktar og høyrer dialogar inni meg heile tida utan at eg kan stanse der, så kanskje det er rein avskrift frå hjernen, det eg driv med.

 

Kanskje det er rein avskrift frå hjernen, det eg driv med.

 

MK: Korleis jobbar du elles for å bli ein betre forfattar? 

 

AR: Huff ja, det kan du spørje om. Eg les jo bøker, skriv kvar dag, prøver å tenke grundig gjennom kva eg vil. Av og til synest eg at eg nærmar meg eit godt svar, andre dagar ikkje.

 

MK: Alle i juryen fant språket og det litteraturtekniske i Fugletribunalet godt. Dei meinte at boka er ei god skildring av mellommenneskelege tilhøve. Eit av medlemma hadde likevel ikkje heilt sansen for blandinga av meir modernistiske og tidlause element, og det i teksten som knyt han til ei tid og ein stad. 

 

Kva har du å seie til det siste? 

 

AR: Då får eg vel komme trekkande med Hamsun igjen: Dem om dét. 

Romanen tok vendingar eg ikkje heilt hadde kontroll over.