Henrik Hovland er forfatter og journalist. I tillegg til å være tidligere styremedlem i DnF har han også ledet Internasjonalt utvalg.
*
Hvordan forstå og forholde seg til et land som Belarus? Belarus er landet der Feliks Dzerzjinskij står på sokkel i hjertet av hovedstaden Minsk. «Jern-Feliks», den polske aristokraten som ble kommunist, er mest kjent for å ha grunnlagt Sovjetunionens hemmelige politi, Tsjekaen (senere kalt bl.a. NKVD og KGB), og for å ha vært arkitekten bak Lenins «Røde terror» (1918-1922).[1] «Jern-Feliks» etablerte de første tvangs-arbeidsleirene som ble til GULAG-systemet, og ved hjelp av massehenrettelser tok han livet av et utall anarkister, sosialister, monarkister, velstående bønder, streikende arbeidere, desertører fra den Røde Arme, kosakker og andre tilhørende etniske minoriteter, osv. «Jern-Feliks» drepte, eller fengslet, alle han fikk tak i som på en eller annen måte kunne defineres som kontrarevolusjonære, eller som så ut som de var troendes til å mislike det kommunistiske regimet. Hans ganske vellykkete forsøk på å utrydde kosakkene som en egen etnisk gruppe har av forskere blitt kategorisert som folkemord.[2] Enkelt sagt: Mannen som æres med statue sentralt i Minsk, hovedstaden i Belarus, har et navn som er synonymt med terror. Å stå opp mot et regime som dyrker minnet om «Jern-Feliks» krever mot.
En som har dette motet, er den belarusiske forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Ales Bjaljatski. I 2011 fikk han Forfatterforeningens ytringsfrihetspris.[3] Da satt Bjaljatski fengslet i Belarus, slik han også gjør i dag. Jeg var leder i Internasjonalt utvalg, og styret i DnF sendte meg til Minsk for å informere om prisen til hans kone Natallia Pintsjuk. Martin Paulsen, ekspert på Belarus og ansatt ved Universitetet i Bergen, ble med på turen, og var til uvurderlig hjelp.
Det ble en reise til et land der diktator Aleksandr Lukasjenko anser massemordere som Lenin og Stalin som eksempler på godt lederskap, og sier det offentlig.[4] Lukasjenko, en tidligere leder for et kollektivbruk, ble valgt på demokratisk vis til president i Belarus i 1994, og har siden beholdt makten gjennom valgfusk og et stadig mer autoritært styre. På reisen fikk vi fikk rik anledning til å reflektere over hvem som beæres med statuer, og hvem som ikke blir det, og hvordan politikk og estetikk henger sammen. Da vi ankom Minsk var flyplassen så grå og sliten at den så ut som en karikatur av post-sovjetisk utkant, hentet fra en Hollywood-film. Deretter tok vi taxi inn til et sentrum med fortau så renskrubbet at det minnet om Nord-Korea, og der lysfontener langs fasadene til offisielle bygninger virket å være inspirert av filmene til Leni Riefenstahl. Men så fort vi beveget oss ørlite utenfor sentrum var forfall og fattigdom umulig å skjule.
Ales Bjaljatski har en doktorgrad i litteratur, og under perestrojkaen i årene før Sovjetunionens kollaps ble han en forkjemper både for belarusisk språk og litteratur og for belarusisk politisk selvstendighet – to ting som for mange belarusere naturlig henger sammen. En periode var han leder for et museum til minne om poeten Maxim Bahdanovitsj, en av grunnleggerne av moderne belarusisk litteratur. Under Bjaljatskis ledelse ble museet et senter for feiring av belarusisk identitet og litteratur. Han deltok også i ledelsen for «Den belarusiske folkefronten», som arbeidet for belarusisk uavhengighet. I en fireårsperiode, rett etter Sovjetunionens sammenbrudd, representerte han Folkefronten i Minsk byråd.
Da han fikk Forfatterforeningens ytringsfrihetspris var Ales Bjaljatski en anerkjent forfatter i sitt hjemland og medlem av forfatterforeningen i Belarus, men i utlandet var han mest kjent som menneskerettighetsaktivist. Siden 1997 hadde han ledet Viasna, den viktigste menneskerettighetsorganisasjonen i Belarus. Året før han fikk Ytringsfrihetsprisen hadde han blitt dømt til fire og et halvt års fengsel for påstått skatteunndragelse. Rettsprosessen mot ham brøt med omtrent alle internasjonalt anerkjente regler for rettferdig rettergang. Da jeg besøkte Minsk våren 2012 sonet Ales Bjaljatski dommen i en tvangsarbeidsleir.
Viasna er kjent for å ha gitt juridisk og materiell hjelp til ofre for regimets overgrep, og har gjennom mange år vært en viktig kilde til informasjon om hva som skjer i Belarus. Som en represalie hadde Viasna blitt nektet registrering som en frivillig organisasjon, og hadde derfor måttet operere uoffisielt. Viasna ble tvunget til å åpne konti i utlandet siden dette var den eneste måten arbeidet kunne videreføres på. Økonomisk støtte til Viasna fra utenlandske menneskerettsorganisasjoner og bistandsgivere ga regimet et påskudd til å anklage organisasjonen for økonomiske lovbrudd, og sette lederen Ales Bjaljatski i fengsel.
Takket være gode hjelpere i Belarus hadde DnF diskret opprettet kontakt med kona Natallia Pintsjuk, som inviterte Martin Paulsen og meg hjem til seg. Journalisten Morten Jentoft ble også med og fikk et intervju med henne til NRK. Vi drakk te mens hun fortalte om mannens arbeid og fengselsopphold. Det virket som det var en bevisst arbeidsdeling mellom de to. Hun var forsiktig med å si noe hun lett kunne bli fengslet for, men det var tydelig at hun var en viktig støtte for ham. Samtidig fikk vi et innblikk i hvordan undertrykkelsesapparatet til Lukasjenkos regime ikke bare rammer aktivistene, men også familien og kretsen rundt. Det var et sterkt møte med en tøff dame som levde under konstant overvåking og trusler om represalier, og som ikke visste om ektemannen ville overleve fengselsoppholdet.
Ales Bjaljatski ble satt fri i 2014, men ble senere fengslet på nytt. Det siste tiåret har han vært inn og ut av ulike fengsler, samtidig som han har mottatt en rekke priser og utmerkelser for sitt arbeid for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Da han mottok Nobels fredspris i 2022 satt han i varetekt i en kjeller i Minsk. (Nobelprisen dette året var en tredelt tildeling til Ales Bjaljatski, den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og den ukrainske menneskerettighetsorganisasjonen Center for Civil Liberties.) I 2023 fikk Bjaljatski en dom på 10 år i fengsel, denne gangen for å ha «smuglet penger» og for «finansiering av gruppeaksjoner som grovt krenker offentlig orden». Han sitter fortsatt fengslet. [5][6]
Natallia Pintsjuk fikk et kort møte med sin mann i fengselet 10. november 2022. Hun fortalte senere at møtet skjedde under streng overvåking, men hun fikk en klar forståelse av at Ales syntes det var fint om hun kunne dra til Oslo for å motta Nobelprisen.
Men han ønsket ikke at hun skulle komme tilbake til Belarus av hensyn til sin egen sikkerhet. Etter nobelpristildelingen ble Natallia Pintsjuk igjen i Norge på hemmelig adresse, beskyttet av norske myndigheter.
Da vi besøkte Minsk den gangen for snart tretten år siden hadde vi også et møte med den belarusiske forfatterforeningen. Forfatterne fortalte om hverdagen i et diktatur, men også om hvordan de, i likhet med Bjaljatski, så det som sin oppgave å verne om belarusisk identitet og sørge for at belarusisk overlevde som et språk brukt i dikt, romaner og vitenskapelig publisering. En historie som gjorde inntrykk var hvordan en stor del av kultureliten i Belarus var blitt skutt på Stalins ordre i løpet av en eneste natt (natten mellom 29. og 30. oktober 1937),[7] og hvor vanskelig det var for dagens forfattere å sette opp et minnesmerke til minne om sine drepte kollegaer.
For tretten år siden ble Belarus ofte omtalt i vestlige medier som «det siste diktaturet i Europa». Da jeg i en samtale gjentok dette, ble jeg korrigert. De belarusiske forfatterne mente at uttrykket innebar en tro på at historien gikk en vei, og i positiv retning, men at det ikke var gitt. Belarus var kanskje det mest åpenbare diktaturet i Europa akkurat da, men flere land kunne gå i samme retning, fra gryende demokrati til diktatur. Alle fremskritt kunne reverseres. Demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter var noe en kontinuerlig måtte være forberedt på å forsvare, og villig til å ofre noe for, slik Ales hadde gjort.
Utviklingen både i Europa og andre steder har synliggjort at de hadde rett.
[1] https://sd.usd.cas.cz/pdfs/sod/2022/03/03.pdf
[2] https://en.wikipedia.org/wiki/De-Cossackization
[3] https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/ytringsfrihetsprisen-2011-ales-bjaljatski/
[4] https://www.rferl.org/a/lukashenka-belarus-russia-stalin-lenin/24742548.html
[5] https://www.nhc.no/rettssak-mot-ales-bjaljatski-basert-pa-falske-anklager/
[6] https://www.bbc.com/news/world-europe-64833756
[7] https://www.voiceofbelarus.org/belarus-news/night-of-the-executed-poets-event-took-place-in-dozens-of-cities-around-the-world/