Når fikk du vite at du hadde vunnet Ytringsfrihetsprisen, og hva var din reaksjon?
Det var 13. januar 2017 klokken 10.24. Jeg husker at jeg lo og tenkte: Ja, særlig, jeg har nok vunnet i Lotto også! Livet har lært meg at hvis noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det! Så min første tanke var at det var spam. Min andre reaksjon var: slett, slett! Jeg ventet ikke på noen anerkjennelse for arbeidet jeg har gjort, for jeg hadde aldri søkt om det.
Da jeg leste den fantastiske nyheten i et svært vanskelig øyeblikk i livet mitt, var det en surrealistisk opplevelse. Utrolig! Jeg fulgte instinktet og kjøpte et telefonkort. Deretter kontaktet jeg kulturministeren i Norge og spurte om prisen var ekte. Jeg var ikke flau over å gjøre det, det var en naturlig reaksjon. Jeg er glad for at jeg ikke slettet e-posten!
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller hverdagen din, i så fall hvordan?
Selvsagt! På en flott måte! En måned før jeg mottok tildelingsbrevet, hadde jeg fått beskjed om at jeg ville miste huset mitt. I årevis brukte jeg alt jeg hadde på å drive prosjektene mine videre og måtte se bort fra diverse luksusgoder. Huset mitt var praktisk talt i ruiner på dette tidspunktet, men et hus er et hus. Det var mitt hovedkvarter og min slagmark.
Tildelingen av stipendet endret ikke bare boligsituasjonen for meg og familien min og reddet oss fra hjemløshet, den ga meg også midler til å fortsette å fremme saken min. Bare et mirakel kunne ha hjulpet oss den gangen – og et mirakel kom!
Hvordan har forfatteres situasjon utviklet seg i landet ditt i årene etter at du mottok prisen?
Etter at jeg fikk prisen, forsto alle andre enn meg at alt var mulig. Mange forfattervenner kom opp med nye ideer og prosjekter for å bidra til å spre dominikansk litteratur på ulike måter. Mange nye grupper ble opprettet som følge av Woman Scream-suksessen. Nye lederfigurer har trådt frem blant yngre forfattere, noe som gjør meg stolt og glad på samme tid.
Kan du fortelle litt om hva du jobber med for tiden?
Jeg fornyer meg hele tiden og er veldig avhengig av teknologi for å utvikle ideene mine. Så jeg jobber med å lære meg selv å følge med i tiden og lære meg nye «triks» som jeg kan bruke i prosjektene mine. Akkurat nå planlegger jeg to nye internasjonale poesiantologier på spansk og engelsk, med bidrag fra både poeter og kunstnere.
Jeg har også nylig lansert en AI-animasjonsserie på nettet, som viser utrolige kvinner som har skapt verdenshistorie. Den finnes foreløpig bare på spansk. I tillegg er jeg i gang med forberedelsene til en neste års Woman Scream-festival. Jeg søker etter frivillige og ønsker nye koordinatorer velkommen til å utforme kampanjen og bygge opp den kommende internasjonale agendaen.
Hvis du kunne bestemt hvem som skulle få prisen det kommende året, hvem skulle det være?
Jeg vil absolutt oppfordre dere til å gi en pris til en kvinnelig urfolksforfatter der ute som bruker stemmen sin til å forsvare sitt folks rettigheter. Jeg kommer ikke på noe bestemt navn akkurat nå, men jeg kan garantere at det finnes mange. Søk i Australia, søk i USA og søk utvilsomt i Latin-Amerika!
Hvorfor skal vi fortsette å dele ut denne prisen?
Det må dere, ellers ville folk som meg aldri ha en sjanse til å skille seg ut i mengden. Dere må gi rom for å heve stemmene våre, dere må IKKE stoppe.
Intervjuet er oversatt fra engelsk av Liv Mossige.