Siw-Anita Kirketeig,
sa noen i forrige uke, det må ha vært i Fjaler, i et møte med Jakob Sandeselskapet. Man diskuterte der lokale forfattere, gode forfattere, og da sa noen dette "Siw-Anita Kirkteteig". Det var første gangen jeg hørte navnet på denne forfatteren som Fjalerfolket var stolte av å assosiere seg med. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde hørt om henne før, hvis hun var så god. Bare timer senere dukket navnet opp igjen.
Siw-Anita Kirketeig,
skrev forfatter og medlem i Det litterære Råd, Tormod Haugland, i en e-post. Han var oppfordret til å nevne en lyriker å få et dikt fra. Haugland ønsket seg et dikt fra Kirketeig. Jeg formidlet oppfordringen videre til forfatteren, over e-post. Mysteriet Kirketeig svarte ikke. Det må være en svært medievant og tilbakeholden forfatter, tenkte jeg da. Og tilbakeholden, kanskje. Medievant, kanskje det også. Men da jeg åpnet Klassekampens Bokmagasin i går, lørdag, lærte jeg at hun er en debutant, Kirketeig. Og en uvanlig god en, skal man tro KKs anmelder Tom Egil Hverven:
Og figuren? Se bare på tittelens vokaler: a-ø-e-ø-a. Det gir en speilvirkning, og kan leses som en akse, eller en v. Hele boka kan faktisk leses som en stor "v", først i dikt med få linjer øverst på siden, som fabulerer over menneskets forhold til jorda. Sjelden har jeg sett en figur så konsekvent gjennomført. Diktene beveger seg på en slags myraktig, grasvevokst overflate, der en samlet menneskekropp kanskje allerede ligger under.
Anmeldelsen gikk ikke stille forbi. Gjennom et nettbasert sosialt medium kunne man lese kommentarer som denne: Glitrende anmeldelse av debutboka til Siw-Anita Kirketeig i Klassekampen i dag. Interessant å se at anmelderen – som jo må forholde seg til bokens generelle uttrykk, altså teksten alene, og ikke kan kjenne til tekstenes spesielle utgangspunkt, som jeg kan, siden diktene tross alt handler om min tante – likevel forstår boken akkurat slik jeg selv gjorde, og forstår dens bibelske kontekst. Det vitner om diktenes usedvanlige kraft og pregnans; de overleverer sin dypeste mening også uten kodenøkkel, i hvert fall for en leser av Hvervens kaliber.
Siw-Anita Kirkteteig er ellers født i 1988, og er fra Dale i Fjaler. Hun er student ved Kunst – og Håndtverksskolen i Bergen, og gav ut diktsamlingen Alt kjød er grønt gras på Samlaget i høst. Fra denne debutboken får vi dette diktet. Hennes egen kommentar til ønsket fra Haugland er denne: Eg tar imot oppfordringa frå ein skrivelærar, og ønsker å sende oppfordringa vidare til ein annan skrivelærar, nemlig Øyvind Rimbereid.