Joakim Kjørsvik sitter på et hotellrom etter et DKS-oppdrag og "føler seg som en profesjonell forfatter". "Profesjonell forfatter" står i hermetegn fordi det er sitat fra en av Kjørviks e-poster. Toboksforfatteren såkalt brakdebuterte med kortprosasamlingen Åpenbart ingen nabo i 2007, fulgte opp med romen I fjor var en lang natt i 2013, og er profesjonell. Ikke noe liksom. Men selv ville han kanskje tullet litt med det, eller dratt fram alle jobbene som han har og har hatt – ved siden av skrivingen – som gjør ham til en av enda flere. Nå jobber han i barnehage. Tidligere jobbet han som bartender, i bokhandel, på et hjem for rusmisbrukere, for et eventbyrå, i et parkeringshus, i billettluka til danskebåten og på som en slags sjauer på Hjortneskaia. Men skriver. Kanskje hver dag.
MK: Du kommer fra Ålesund. Hvordan kan det ha formet deg – til å bli forfatter?
JK: Av mennesker som betydde noe for meg i Ålesund var det kanskje særlig morfaren min som viste meg at det fantes andre måter å være menneske på enn A4-tilværelsen som mange lever. Han likte å gå i lyse dresser med blomst i brystlommen. Suttet alltid på et sitrondrops. Han lot ikke sannheten komme i veien for en god historie. Han hadde eid seks biler i løpet av livet, men aldri hatt lappen. Han irriterte vettet av min mor og tantene mine, men hadde et smittende humør og en voldsom livslyst som var vanskelig å motstå. Han var litt for glad i en fest, med dertil hørende skrøner. En gang leide han og en kompis et småfly for å rekke polet i Kristiansund, som visstnok holdt åpent en time lenger enn i Ålesund i gamledager. Han var en dyktig maler, men gjorde aldri noe ut av det. Osv. I tillegg hadde jeg en kort periode en dramalærer på videregående. Husker ikke hva han het, men gjennom sin intense undervisning viste han meg et glimt av noe jeg forstod at jeg ville være en del av.
MK: Du leste mye i barndommen. Hvordan kom det til?
JK: Moren min leste for meg på sengekanten. Hun var medlem av en bokklubb. Faren min har alltid lest krim. Jeg leste ut voksenbøkene deres, før de rakk å åpne dem. Siden bodde vi ved siden av biblioteket på Moa. Der satt jeg i plantet i en godstol og leste det jeg ikke turte låne med meg hjem.
MK: Bokklubbøker, altså. Prosa, det begynte der? Endre Ruset siterte en gang for lenge siden et dikt av deg. Det kan ha vært femten år siden nå. Allerede da er du en poet:
Den gamle sa:
Fyll vasen
med tilgivelse,
så rosen
som stakk deg
Ikke visner vekk.
JK: Diktet ble vel skrevet rundt 2001. Ruset og jeg var i Italia en tur. Endre siterte det til Aftenposten under et intervju. Det var nok min første publiserte tekst. Tror ikke jeg var særlig fornøyd med livet. Kanskje var rosen livet, og gamlingen mitt framtidige jeg, som måtte tilgi den unge og dumme, eller noe sånt?
MK: Som endre ungdom/ ung voksen drev du med slampoesi. Hvor kommer det inn i forfatterskapet?
JK: Dette med slampoesien var nok mest et ønske om å bli hørt. Jeg ble jo ikke lest, så da kunne jeg like godt rope det fra en scene.
JK: Dette med slampoesien var nok mest et ønske om å bli hørt. Jeg ble jo ikke lest, så da kunne jeg like godt rope det fra en scene.
MK: Så det er ikke en særlig godvilje til muntlig formidlet poesi?
JK: Det muntlige får jeg stort sett utløp for når jeg holder skrivekurs for ungdommer, gjennom DKS. Da må man bruke stemmen for det den er verdt. Å lese opp kan være en fin opplevelse, om man er fornøyd med det man leser og folk lytter, men stort sett synes jeg opplesninger er kjedelige greier. Selv om jeg gjerne er programleder eller deltaker.
MK: Her er en tekst av deg som jeg liker godt:
En nabo, som i alle år har vært til stor hjelp for oss med alskens gjøremål, deriblant barnepass av de fire ungene våre, ble en dag for ca. to måneder siden hentet av politiet og siktet for mord på fem prostituerte kvinner lenger nord i landet.// Bare minutter tidligere hadde han vinket og smilt til meg og kona som stod i hagen og raket plenen. Saken ble slått stort opp i media. Snart fikk vi greie på at han heller ikke var arkitekt slik vi alltid har trodd og skrytt av til besøkende, men derimot uføretrygdet. Penger til huset og bilene hadde han skaffet til veie gjennom en rekke bank- og postran, også det oppe i nord. Dermed har nasjonen i ett eneste sveip blitt kvitt sin farligste forbryter, og vi en god og trofast nabo og barnevakt. Ungene er selvfølgelig utrøstelige. De sier at de vil vente på ham og leke politi og røver med ham når han kommer ut.
Pedro Carmona-Alvarez kaller det ikke tekst men dikt. Hva kaller du det?
JK: Jeg kaller teksten du siterer for en kortfortelling, mininovelle, lynprosa, eller narrativ kortprosa. Rart barn har trange navn.
MK: "Svært korte fortellinger", skriver Bergen Offentlige Bibliotek. Apropos barn – du obber altså i barnehage, og har alltid hatt brødjobber. Hvor mye får du tid til å skrive?
JK: Jeg liker å tro at jeg skriver hver dag. Det hender nok at jeg ikke skriver i det hele tatt, men da noterer jeg i hodet eller på mobilen. De siste to årene har jeg mottatt arbeidsstipend. Det har gitt meg tid til å jobbe mer målrettet. Jeg har trodd at jeg ofte har lengre perioder hvor jeg ikke skriver, men etter å ha blitt Instagram-poet, har jeg forstått at det kommer tekster i små drypp hele tiden. Jeg har bare aldri brukt disse små tekstene tiil noe. Det må finnes ganske store mengder tekst som ligger tapt på gamle PC-er. Heldigvis er det meste bare vrøvl. Og heldigvis er veien til den geniale teksten brolagt med dritt.
MK: Kan du beskrive en arbeidsdag fra ditt liv?
JK: Jeg skriver hjemme, på stua eller kjøkkenet. Gjerne liggende. Best med det samme jeg har våknet. Da jeg var yngre satt jeg og skrev i timevis hver natt. Nå skriver jeg altså på dagen, og helst i mange små spurter.
MK: Hvorfor jobber du i barnehage nå?
JK: Jeg har alltid holdt brødjobber ved siden av skrivingen. At jeg nå og da jobber i barnehage er helt tilfeldig. Men det er et fint sted å jobbe, så lenge det bare er et par dager i uka. Jeg
MK: Det finnes en kjedelig og ofte uberettiget kritikk mot norsk litteratur – og særlig fra yngre samtidsforfattere: At karakterene ikke har yrker. Sånn er det ikke hos deg.
JK: I første boka var det et par bokhandlere. Hovedpersonen i 'I fjor var en lang natt' har jobbet både som bartender, på hjem for rusmisbrukere og i barnehage. Så det smitter vel over. Å jobbe i 'vanlige' jobber gir meg et innsyn i andres liv, forskjellige samfunnsklasser og kulturer. Det er fruktbart om man vil fortelle historier om ekte mennesker.
MK: «Når eg skriv kan teksten utvekle seg i alle retningar. Slik er det med livet også», sa du til Dag og Tid i 2008. Hvordan har livet utviklet seg for deg?
JK: Livet mitt har utviklet seg fra en serdeles rotløst og rotete kollektivtilværelse, til trygt og stabilt samliv. Jeg har blitt gift og venter en datter i februar. Og allikevel er vi stadig på reisefot. Så jeg kan ikke klage.
MK: Hva er viktigst nå?
JK: Det viktigste er selvsagt å skape en god oppvekst for den lille jenta som er på vei. Og at jeg kan gjøre dette mens jeg skriver flere bøker.
MK: Mens du sitter på et hotellrom og er på DKS-turné, sitter jeg på en kaffebar på Grunerløkka. Det er sol og klart høstvær. Og der sitter Nils Øivind. Også han ålesundspoet. Han smiler skikkelig mye i dag. Du ler av Kafka. Hvor viktig er humor i livet, i litteraturen?
JK: Humor er et skjold å beskytte seg mot livets slag med. Humor er et sverd å kappe hodet av selvhøytideligheten med. Humoren er en omsorgsfull rebell. Man skal ikke le av de som gråter, med mindre de griner av latter.