Endelig foreligger forslag til budsjett for 2019. Det er med skrekkblandet fryd vi åpner det hvert år. Påplussinger, endringer, videreføringer spiller en rolle, også på kulturfeltet.
Noen umiddelbare reaksjoner er:
Det første jeg vil understreke er situasjonen for Statens kunstnerstipend. Arbeidsstipender er avgjørende for å få til en langsiktig utvikling av litteratur i Norge. Norske Kunsthåndverkere, Norske Billedkunstnere og Forbundet Frie Fotografer tok initiativ til en lønnsreform for arbeidsstipendene, og siden har lønnsreformen for kunstnerstipendene vært noe hele kunstnernettverket, alle kunstnerorganisasjonene, har jobba for. Målsettinga har vært å løfte arbeidsstipendene opp til 50 % av ei gjennomsnittlig heltidsårslønn. Lønnsreformen for kunstnerstipendene er nå på plass, det er godt, og at forskjellen mellom de langvarige og de øvrige arbeidsstipendene er utjevna og stipendbeløpet nå er likt. I fjor fikk mottakere av de langvarige stipendene rundt 11 000 mindre enn hva mottakere av de øvrige arbeidsstipendene fikk. Kunstnerstipendene utgjør nå 268 222 kroner.
Selvfølgelig er vi også opptatt av hvordan budsjettet faller ut for Kulturrådet. I Kulturrådet ligger både innkjøpsordningene, produksjonsstøtte til ulike former for litteratur, ikke minst støtte til formidling. Det handler om kap 320, post 55. Det som er svært gledelig, er at det settes av 2 millioner til en satsning på oversettelse og formidling av samisk litteratur.
10 millioner kroner ekstra til barne- og ungdomslitteratur og generell vekst i kulturfond er også positivt.
Vi støtter også Regjeringas mål om at en større del av folket skal få oppleve kultur og kulturtilbud, og mener at nettopp her kunne en satsning på kritikk og tidsskrift og med det den offentlige samtalen gjort at nettopp kunst og litteratur kunne ha kommet flere til gode. Men ja, veldig bra å stimulere til mangfold, integrering og arbeid mot fattigdom!
Det finnes imidlertid ingen satsning på verken kunst og kulturkritikk eller en ny tidsskriftordning, slik Forfatterforeningen hadde håpet. Kulturtidsskriftene har i lang tid vært underfinansiert. Tidsskriftene faller ofte mellom to stoler, men de er uvurderlige bidrag til ytrings- og meningsmangfoldet i Norge. For at en reflektert samtale om kunst, kultur og samfunn skal finne sted så trengs det nå virkelig et betydelig løft for kulturtidskriftene.